| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Islam > Muhammed-tegninger > HRS kommentar

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Kommentar av HRS, 11. januar 2006

Etter at den kristne avisen Magazinet.no trykket tegningene av Muhammed har debatten startet i Norge: Er vi for eller mot publisering av tegningene? Ikke uventet står "offermentaliteten" sterkt hos motstanderne - vi "sårer" våre muslimske brødre og søstere. Dette er gjerne de samme aktørene som kritiserer "andre" for å påstå at innvandrere gjøres til ofre - dvs at innvandrere (som ensartet gruppe!) degraderes til verken å kunne snakke eller mene noe for egen maskin. I tillegg må "vi" passe oss for ikke å fornærme "dem", for de, stakkers, har jo en helt annen målestokk enn oss (annen moral, annen humor, annen hva det måtte være).

Noen, for eksempel HonestThinking.org, bruker stikkordet ”respekt”, endog som et retrobegrep, ”gjensidig respekt”, for å forklare at Muhammed-tegningene ikke burde publiseres. Det som glemmes i en slik argumentasjon er at vi med respekt kan oppfatte helt forskjellige ting: Jeanette har på en glimrende måte forklart denne forskjellen tidligere, og vi nøyer oss med å fremheve dette: respekt handler om å vedsette andre, men uten å la det gå ut over sin egenverdi. Med andre ord kan jeg respektere at noen muslimer ikke ønsker å karikere Muhammed, la så være, men kan jeg samtidig forvente at de samme respekterer det som for meg er hellig, nemlig ytringsfriheten, og da for eksempel mitt ”usle” ønske om karikere hvem det måtte være? Eller å ta avstand fra enhver religion? Eller kan de forlange at jeg opptrer ut fra grensesettinger, i dette tilfelle religiøse grenser, som de, ikke jeg, mener seg bundet av? Og dette handler ikke om ”Kom som du er, men bli som oss”, som HonestThinking.org fremhever, men heller: ”Kom som du er, men tro ikke at jeg tier hvis jeg er uenig med deg”. Vi lever vel enda i et demokrati?

Samtidig deklarerer alle forstå-seg-påerne at avbildning av Muhammed ikke er tillatt i islam (som en ensartet religion!). Islam har mange ansikter, og innen ulike retninger vil det være divergerende meninger og praksiser. Eksempelvis knyttet til kultur og til hovedretningene, sunni og sjia. Sjiaislam har langt i fra et totalt billedforbud. Nettopp derfor kunne Ingvild Flaskerud, stipendiat ved Universitetet i Tromsø, kjøpe billeder av Muhammed under feltstudie i Iran. Hun forteller at i klassisk islamsk kunst fins det tallrike eksempler på at Muhammed er blitt avbildet.

Det er også flere aktører som uttaler seg skråsikkert om sakens "realiteter": For eksempel hevder Klassekampens leder at "... tegningene var bestilt av Jyllands-Posten for å provosere danske muslimer". Så vidt vi har fått med oss var utgangspunktet et helt annet: Den danske forfatteren Kåre Bluitgen skulle levere en bok om Muhammed, men fikk ingen kunstnere til å illustrere boken med tegninger. Begrunnelsen var den samme som den norske tegneren, Finn Graff, har fremmet: av frykt for vold og represalier. Mot denne bakgrunn inviterte Jyllands-Posten en rekke tegnere til å illustrere Muhammed, 28 tegnere sa nei, 12 sa ja. (se vår samleside om saken). Tegningene ble publisert i JP 30.09.05, noe som først og fremst synes å ha opprørt Det islamske Trossamfund - altså ikke muslimer generelt i Danmark. Tvert om er det flere muslimer i Danmark som har tatt til ordet for at de vil ha seg frabedt å bli representert av Det islamske Trossamfund. Men her, som ofte ellers når Danmark omtales i Norge, er det ikke så nøye med fakta. For som Klassekampen sier (op.cit): ”Denne saken er et eksempel på den opphetede danske innvandrings- og religionsdebatten …”

Men, kanskje den er et eksempel på noe helt annet? Kanskje den rett og slett er et eksempel på at Danmark høylydt tør verne om verdier som de mener er grunnleggende viktige. I dette tilfellet ytringsfriheten. Heller enn å gripe fatt i denne problematikken, så angripes den danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen, for ”å ikke ville møte muslimene”. Med andre ord en grusom intolerant, islamfryktende, arrogant, dilaloghatende statsminister – vel egnet til å lede et rasistisk land som Danmark. Men, akk, forklaringen var visst en helt annen, og desto mer prinsipiell: Fogh Rasmussen har flere ganger tatt til ordet for at Danmark er et sekulært samfunn, hvor han er politisk leder, ikke religiøs leder. Den danske statsministeren vil ikke blande religion og politikk. Dette gjorde også statsministeren til ett poeng i sin nyttårstale, hvor han blant annet forfektet at Danmark har en sunn tradisjon for å stille kritiske spørsmål til alle autoriteter, enten de er politiske eller religiøse. Han fremhevet også bruken av humor og satire, ja, rett og slett at dansker har en tradisjon for manglende autoritetstro. Samtidig understreket han at ytringsfriheten ikke er til forhandling, men at den enkelte må forvalte den på en slik måte at den ikke oppildner til hat og splitter fellesskapet. Se det gitt! I Danmark tør de tale om fellesskap, ja, endog fremheve sin mangel på autoritetstro. Og i Norge? Her er det nye slagordet mangfold, og autoritetene hudflettes for å ikke la innvandrere tildeles de mest sentrale autoritetsroller. Og så må vi selvsagt verken bruke humor eller satire (husk ”de andre” måles jo etter en annen målestokk), for religionsfriheten og –respekten er den høyeste av alle menneskerettigheter, for den skal vi tie, og kvinner især.

Vi har stilt spørsmålet før, men finner det viktig å stille det på nytt: Er det Gud(er) som skal styre Norge nå?

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00[email protected] © HRS 2002 - 2006