| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Verdidebatten > Kunnskap eller fordommer?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no


Av frilansforsker Ragnar Næss

Tiltakene Hege Storhaug m. fl. foreslår mot tvangsekteskap bygger på et ytterst spinkelt kunnskapsgrunnlag.

I sin kronikk i Klassekampen 1. april samt i boka "Gode formål, gale følger" avviser Hege Storhaug tanken om et flerkulturelt samfunn. Utgangspunktet er innvandringsregler og tvangsekteskap. Aslak Nore m. fl. knytter 4. april noen kommentarer til dette og lanserer en appell om å «ta multikulturalismen tilbake». Jeg er enig i Nores kritikk av Klassekampen for ukritisk mottakelse av boka, men opplever ellers at diskusjonen om multikulturalisme – om enn interessant i seg selv – blir for abstrakt som veiviser.

«Kulturparadigimet» har – i det minste i sin populærvariant – alltid vært problematisk fordi det postulerer – implisitt og uten overbevisende dokumentasjon – vidtgående og stabile felles karakteristikker innenfor grupper og vidtgående underliggende ulikheter grupper imellom. Felles premisser underspilles, og man blir mer opptatt av polarisering enn av de åpningene felles premisser gir. Dette er Nore m. fl. inne på ved å peke på at boka ikke problematiserer «det norske», men de slår seg etter mitt skjønn på munnen ved fremdeles å tale innenfor kultur-diskursen. Nok om det.

For spinkelt
I boka slår både Tore Lindbekk og Hege Storhaug til lyd for at man må skjerpe kravene til alder på ektefelle som hentes til Norge. Danmark har også nylig innført en generell regel om at utlendinger må være fylt 24 år for å forenes med ektefelle i Danmark. I Norge har flere foreslått noe lignende. Begrunnelsene er flere, men å hindre tvangsekteskap og annet misbruk av innvandrings- lovgivningen til «taktisk» ekteskapsinngåelse er et sentralt anliggende.

La oss vurdere dette forslaget. For det første: bygger det på kunnskap eller fordommer?

Vårt kunnskapsgrunnlag vedrørende utilbørlig press fra foreldre overfor barn i innvandrermiljøer er ytterst spinkelt. Vi har Anja Bredals rapport fra noen år tilbake som dekker litt over 30 informanter som selv har søkt om hjelp. De er således ikke uten videre representative for flertallet. Gerd Fleischers forening har videre kontakt med et førtitalls personer som lever på flukt fra familien. Dersom en vurderer å lansere tiltak som griper inn i mange tusen mennesker selvbestemmelse på et helt sentralt område bør kunnskapsgrunnlaget være langt bedre.

Fordommer
Det burde gjennomføres landsdekkende forskning på utilbørlig press fra foreldre – etnisk norske og innvandrere – i forhold til temaer som valg av ektefelle, arbeid og utdannelse, undersøkelser av samme type som for eksempel Nova har utført på andre temaer. Slike undersøkelser foreligger ikke og er så vidt jeg vet heller ikke planlagt. Vi vet derfor rett og slett ikke i hvilken grad ungdommer i miljøer som praktiserer arrangert ekteskap opplever alvorlige problemer på dette feltet, i hvilken grad de selv løser disse problemene, i hvilken grad de selv slutter opp om tradisjonelle verdier, og/eller godtar dem i modifisert utgave.

På den annen side har Eva Khan, som hjelper ungdom truet av tvangsekteskap, nylig oppgitt at de aller fleste ungdommene med innvandrerbakgrunn som søker hjelp i slike konflikter finner frem til kompromisser og vender tilbake til familien (Dagsavisen 27. januar). Dersom tilstrømningen hadde vært stor og de registrerte bruddene med familiene mange, ville dette vært et argument for at Storhaugs virkelighetsbeskrivelse er riktig. Men Khans erfaringer – som selvfølgelig heller ikke er uttømmende – synes altså å peke i en annen retning.

Konklusjonen er at den danske loven og Storhaug/Lindbekks forslag bygger på fordommer, ikke på kunnskap. Å frata mennesker rettigheter de har i dag på grunnlag av angivelig misbruk, men uten annen dokumentasjon enn enkelttilfeller og fordommer hos «ildsjeler» i majoritetsbefolkningen, representerer et meget alvorlig overgrep som de to bør tenke over.

Flere krisesenter
Storhaug argumenterer videre som om problemet er løst så lenge tvangsgiftete ikke kommer til Norge. Men ungdommer kan tvangsgiftes i ung alder i hjemlandet/Norge, og kan så reise til Norge når han eller hun fyller 24. Erfaringen de siste 30 årene i Norge peker på at folk gjør alt for å emigrere. Svaret på denne uverdige situasjonen er at folk må få større anledning til å ta seg til rike land for å søke lykken som arbeidsmigranter, ikke nye restriktive tiltak

Dersom Hege Storhaug virkelig ville hjelpe ofre for tvangsekteskap burde hun også legge større vekt på utbygging av krisesentre som middel til forebygging og muligheter for å bryte ut av autoritære familiesituasjoner. Både Krisesentersekretariatet og uavhengige konsulenter har pekt på at det er behov for en betydelig utbygging. Som kjent er krisesentrene i år blitt avspist med langt mindre enn det de i følge en nøktern vurdering burde hatt. Men dette synes ikke være noe sentralt anliggende for Storhaug og Lindbekk.

Det er imidlertid riktig at koplingen av ekteskap og rett til opphold skaper en spesiell situasjon. Storhaug har imidlertid ensidig fokusert på mulige negative følger av denne. Hvilke følger koplingen migrasjon/ekteskap i det store og hele har for miljøer som berøres av den, vet som sagt ingen i dag.

Fornøyde
I løpet av de ca. ti årene jeg hadde tett kontakt med et tyrkisk innvandrermiljø på 50-60 familier så jeg eksempler på konflikter og enkelte brudd mellom barn og foreldre i spørsmål om makevalg, men langt flere eksempler på at arrangerte ekteskap og familiegjenforening i Norge syntes å fungere bra. Jeg husker en lang samtale jeg hadde med en ung norsk-tyrkisk jente og hennes ektemann som var kommet fra Tyrkia ca. ett år tidligere. Begge gav uttrykk for at de var fornøyd med ekteskapet. Fordi hun i motsetning til ham snakket norsk, hadde norsk skolegang og kjente til Norge, hadde hun også en selvstendighet i forholdet som hun ikke ville hatt ellers. Og han på sin side strålte over de mulighetene som hadde åpnet seg i Norge, ivrig opptatt av å bli bedre i norsk, få seg en bedre jobb, bli en god familiefar. Slike eksempler på at transnasjonale ekteskap bidrar til en «win-win-situasjon» finner vi ikke i det svarte bildet Storhaug tegner av innvandrermiljøene. Etter mine erfaringer er de ikke atypiske.

Og «venstresiden»? Dersom den ikke innser at systemet slik det fungerer – og utvikler seg – i dag er et panisk forsøk på å opprettholde den hvite manns privilegier, bør den gå og få pusset brilleglassene.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005