| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Norske barn i utlandet > Er det uproblematisk at norske innvandrerbarn vokser opp i utlandet?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Rita Karlsen, Human Rights Service (HRS), 07.09.04

Da HRS satte problematikken med innvandrerbarn som sendes til familiens opprinnelsesland for lengre opphold på dagsorden, ble vi meget forundret over hvor lite informasjon og data som er tilgjengelig på feltet. Vår henvendte oss allerede i 2002 til Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD), og etterspurte oversikt over norske barn som ikke går i norsk grunnskole. Svaret vi fikk, var at slike oversikter ikke finnes i departementet og vi ble bedt om å henvende oss til skoleetaten i kommunene.

En henvendelse til skoleetaten i Oslo kommune avslørte at slike oversikter ikke var tilgjengelig der. Denne informasjonen brakte vi til sentrale politikere i Oslo kommune, noe vi antar var medvirkende til at disse tallene kom på bordet for Oslo sitt vedkommende høsten 2003.

Tallene avdekket at det forsvant en rekke barn fra Oslo-skolene: 259 elever ikke møtte til skolestart høsten 2003. Ved nærmere undersøkelser fremkom at i overkant av halvparten hadde byttet skole og/eller flyttet. Men 128 elever, fordelt på 47 skoler, herav 71 jenter og 57 gutter, de fleste tilhørende 1. – 5.klassetrinn, var ikke mulig å spore opp. Dette resulterte i at skoledirektør Astrid Søgnen anmeldte familiene for brudd på Opplæringsloven, der 18 anmeldelser senere ble trukket grunnet avdekket flytting til utlandet før skolestart. I slutten av april 2004 var fortsatt 85 av elevene borte, de øvrige dukket opp igjen på skolen i løpet av skoleåret.

Disse tallene avdekker imidlertid bare de barna som er registrert til skolestart i Norge, noe som etter vår erfaring ikke trenger å omfatte alle barn i skolepliktig alder. Tallene sier heller ingenting om antallet norske barn som er registrert ut av Norge (dvs. som er i utlandet). Videre kom det frem at for 80 av de 85 familiene der barna ikke er på skolen, hadde familiene mottatt urettmessig trygd. I følge Magne Fladeby, leder for avdelingen for trygdemisbruk i Rikstrygdeverket, var disse foreldrene i hovedsak personer med utenlandsk statsborgerskap som har oppholdstillatelse i Norge. Undersøkelser avdekket at de etter all sannsynlighet ikke befant seg i Norge, men at familiene likevel hevet trygd i Norge. Samtlige av disse 80 trygdeutbetalingene ble stanset.

Vi jobbet videre med å få fremlagt dokumentasjon og tall på hvor mange som kunne være omfattet av en slik praksis, men fant raskt ut at det ikke eksisterer noen pålitelige oversikter. Det betyr imidlertid ikke at praksisen ikke har vært kjent. For eksempel sies dette i innvandrerbefolkningens demografi allerede fra 1997: ”Det forekommer i alle innvandrergrupper at noen flytter til Norge flere ganger, men bare hos pakistanerne er fenomenet direkte utbredt.” (Kåre Vassenden, SSB, vår utheving).

I denne statistikken fremkommer det at av de 268 pakistanske 17-årige andregenerasjonsinnvandrere bosatt i Norge per 1.januar 1996, hadde hele 40 % hatt minst ett folkeregistrert utenlandsopphold i sin levetid (altså utflyttinger med intensjon om minst seks måneders fravær fra Norge). Av de pakistanske førstegenerasjonsinnvandrerne på samme alder hadde 20 % hatt ett registrert utenlandsopphold etter at de hadde flyttet til Norge for første gang. I tillegg til dette kommer eventuelle fravær på mindre enn seks måneder, og fravær som ikke er folkeregistrert. Sistnevnte, at utenlandsopphold ikke folkeregistreres, er kanskje ett av hovedproblemene knyttet til denne tematikken. Et moment er at uregistrerte utenlandsopphold kan utløse trygdemisbruk, men kanskje langt viktigere er at myndighetene ofte ikke vet hvor norske barn befinner seg. Med andre ord kan et barn vokse i land som eksempelvis Pakistan, Somalia eller Tyrkia, returnere til Norge som (kanskje gift) 18-åring og søke seg arbeid. Vil dette unge mennesket lett få seg arbeid i Norge? Som hovedregel vil ikke vedkommende beherske verken norsk språk eller norsk kultur.

I jakten etter dokumentasjon på fenomenet intervjuet vi en rekke kilder i Norge (først og fremst pakistanere, både ut fra at pakistanere er den største innvadringsgruppen i Norge og fordi det tidligere er avdekket at praksisen med lengre opphold i opprinnelseslandet er utbredt blant dem), der vi spurte om hva deres oppfatning av utbredelsen var. Det viste seg raskt at svært mange kjente til en rekke barn som er eller hadde vært på lange opphold i Pakistan. Flere hadde selv sin kone og/eller sine barn (under 18 år) i Pakistan. Ut fra dette lagde vi en oversikt over norskpakistanske barn på skoler i Pakistan, og reiste så til Pakistan for å studere hvilke utdanningsforhold barna har og for å snakke med barna selv. Ikke minst var vi interessert i å høre om hvordan barna selv opplever sitt opphold i Pakistan, ikke minst ut fra at kilder i Norge hevdet at mange av barna ikke var der frivillig.

Da vi ankom Pakistan hadde vi en hypotese om at det kanskje kunne dreie seg om noen hundre barn - en hypotese som ikke overlevde lenger enn til vår første dag i Pakistan. Da hadde vi ett møte med den norske ambassaden i Pakistan, og deres oppfatning er at ”Det er mange barn som er norske statsborgere som befinner seg i Pakistan.” Ambassadepersonellet understreker flere ganger at det er svært vanskelig å gi noe ”riktig” svar på spørsmålet om antall barn med norsk statsborgerskap i Pakistan. De opererer også med en ”kort- og langsvar variant”: Kortsvaret er at de ikke kjenner til antallet. Langsvaret, som da er et estimat bl.a. ut fra passfornyelser og innskriving av barn i passet (som i 2003 var på om lag 500 ”etiketter”, dvs. innskrivelse av barn i foreldrenes pass), tilsier at det kan være rundt 4 - 5000 norske statsborgerer i Pakistan til enhver tid. Disse tallene er ikke brutt ned i alder eller kjønn, og derfor er det en ny antagelse at det blant disse er en høy andel barn, estimatet er på om lag 90 %.

Vi foretok en rundreise i såkalte ”Little Norway”, eller ”Little Scandinavia”, et område som ligger om lag midtveis mellom Islamabad og Lahore i hjertet av provinsen Punjab. Det antas at minimum 90 % av pakistanere i Norge har røtter i nettopp dette området, og for oss var det derfor naturlig å prioritere en reise i ”Little Norway/Scandinavia”. Vi besøkte en rekke skoler, og møtte hundrevis av barn. Svært mange av barna hadde norsk pass, noe både barn og lærere eller rektorer bekreftet. Skolene barna gikk på var av svært varierende karakter, fra flotte, moderne skoler til undervisning som foregikk ”under tre” samt fengselslignende koranskoler. Felles for undervisningen var fraværet av fag som eksempelvis historie, samfunnsfag og religion, og satsing på islam og eventuelt realfag. Vårt møte med skolene avdekket også streng disiplin, fysisk avstraffelse, og den totale mangelen på å lære elevene kritisk tenkning, ytringsfrihet og likestilling mellom kjønnene. Vår erfaring fra reisen, er at det er svært mange norskpakistanske barn til enhver tid i Pakistan. Ettersom skolestart i Pakistan er ca 4 år, noe som for øvrig går ”hånd i hanske” med den norske kontantstøtteordningen, ble vi fortalt at de aller fleste synes å komme til Pakistan i denne alderen. Det syns heller ikke uvanlig at de er skrevet inn på skoler i Pakistan som mer eller mindre nyfødte i Norge, noe som igjen henger sammen med at flere av skolene har lange ventelister. Flere av barna vi snakket med fortalte at de lengtet tilbake til Norge, og at ”når de ble store skulle de være i Norge for bestandig”. Felles for disse barna var 1) Ingen av dem kunne snakke norsk, og 2) Alle skulle tilbake til Norge (jentene som gift, som regel med en fetter fra Pakistan).

Ved tilbakekomst til Norge tok vi på nytt kontakt med norskpakistanere bosatt her samt lærere i norske skoler, for å høre deres vurdering av våre erfaringer. Informasjonen vi fikk var at retur av barn (og eventuelt mor) til Pakistan var et kjent fenomen. Lærere bekreftet at det synes å være svært varierende hvordan skolene håndterer denne informasjonen – noen melder fra om barn som forsvinner eller ikke møter, andre gjør det ikke. Noen norskpakistanske foreldre mente sågar at det ”bare er de pakistanske taperne i Norge som ikke sender sine barn til Pakistan”.

Barn i PakistanVi tok også kontakt med norske ambassader i andre land, for eksempel Marokko, for å høre om også de kjenner til problematikken. Noen ambassader beklaget at de dessverre ikke har ressurser til å etterkomme anmodningen, men fra blant annet ambassaden i Rabat (Marokko) gjøres det klart at problemstillingen er kjent – og at praksisen er økende. På ambassadens liste over norske borgere bosatt i Marokko står det oppført 82 barn under 18 år som i tillegg er marokkanske borgere. Ni andre har marokkansk bakgrunn uten å være borgere av landet. Antallet barn med norsk statsborgerskap som oppholder seg over seks måneder i landet, antas imidlertid av ambassaden å være langt høyere, noe som spesielt fremgår ved fornyelse av pass. Ambassaden i Marokko sier følgende: ”Uten at ambassaden har vitenskapelig grunnlag for sine uttalelser, synes det å fremgå av ambassadens berøring med norske borgere med marokkansk bakgrunn og marokkanske borgere med oppholds- eller bosettingstillatelse i Norge, at innvandringen i veldig mange tilfeller ikke er en engangshandling etterfulgt av en integrasjonsprosess, men en "pendelprosess" der spørsmålet om retur til opprinnelseslandet (og deretter evt. også tilbake til Norge igjen), fortsatt er tilstede i meget stor grad, både for første, annen og tredje generasjon. For mange norske barn med marokkansk bakgrunn betyr det at de tilbringer deler eller hele barndommen i Marokko før de evt. reiser (tilbake) til Norge.”

I rapporten stiller vi spørsmål ved om praksisen med hjemsendelse av barn er uproblematisk, da både i forhold til det enkelte individ og for det norske samfunnet. Vi mener det er viktig at de ulike ansvarlige myndigheter og politiske partier tar grunnleggende prinsipielle standpunkt i forhold til flere sider ved praksisen med hjemsendelse:

• Er hjemsendelse av barn, med eller uten foreldre, uheldig og uønsket for det enkelte barnet og/eller for integreringen generelt?

• Er det akseptabelt at det ikke er utviklet et (koordinert) registreringssystem over hvem og hvor mange barn med norsk tilknytning som oppholder seg i utlandet?

• Er det akseptabelt at det i forhold til opplæringsloven kun er et tilbud om opplæring i norsk, altså at loven ikke påbyr opplæring i norsk?

• Er det akseptabelt at norske statsborgere ikke får tilgang til å lære norsk, eller ikke lærer norsk, før eventuelt ved retur til Norge i voksen eller nær voksen alder?

• Er det akseptabelt at barn sendes til hjemlandet for skolegang uten at norske myndigheter kvalitetssikrer og forhåndsgodkjenner utdannelsen?

• Er det akseptabelt at barn kan holdes i utlandet gjennom hele eller store deler av oppveksten, uten at barnets meninger og ønsker blir hørt?

• Har myndighetene forpliktelser til å etablere verktøy for å komme i direkte dialog med barn/unge som ut fra mistanke befinner seg i utlandet mot sin vilje?

• Skal foreldre bosatt i Norge kunne velge at barna ikke skal bo sammen med dem gjennom hele eller store deler av oppveksten, uten at man vet noe om bostedet og (eventuelt) andre omsorgspersoner?

• Er det akseptabelt at barn og unge sendes på religiøse (internat-) skoler i udemokratiske utviklingsland?

• Skal foreldre som har status som flyktninger kunne sende barna tilbake til landet de flyktet fra?

• Er det akseptabelt at en rekke typer stønader/trygder kan føres ut av landet/Norden/EØS, uten at det synes å være et godt nok kontrollsystem?

• Er det akseptabelt at det ikke eksisterer noen form for differensiering av ulike typer trygder/stønader knyttet opp til levekostnadene i det landet der mottageren er?

At det foreligger ytterst lite dokumentasjon angående innvandrere og flyktningers praksis med å sende barna til oppvekst og skolegang i opprinnelseslandet, burde etter vår mening fått de ulike aktører i dette feltet til å reagere. Tematikken hører inn under ansvarsområdet til en rekke offentlige instanser, som en rekke departement, kommunale organ som skoleetat og barnevern, samt politi- og rettsvesen. Men ingen av disse har søkt å få noe informasjon. I dag har i praksis ingen offentlig myndighet et overordnet ansvar for å regulere og etterprøve praksisen.

Pulverisering av ansvar synes å være hovedårsaken. Når KRD nå har sendt rapporten vår til vurdering hos ulike departementer og direktorater, forbauses vi over at tilsvaret fra de foreliggende uttalelsene fra Utdannings- og forskningsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Utlendingsdirektoratet (igjen) i stor grad er å neglisjere temaet som et eventuelt problem. Det synes som om de samme aktørene vektlegger å kritisere vårt arbeid ved å påstå at vi ikke bygger på et godt nok faktagrunnlag og beskylde oss for å komme med overdrevne generaliseringer. Vi har i rapporten synliggjort at problemet eksisterer. Nå får de samme ansvarlige aktørene motbevise at praksisen med hjemsendelse av barn ikke er noe problem. For oss er det likegyldig om det er 100, 1000 eller 5000 barn som eventuelt lider under praksisen med hjemsendelse. For oss er det viktige at det kan være norske barn som har et uverdig liv – og det med den norske stats (indirekte) velsignelse. Vi ønsker forskning om problematikken velkommen – og vi skulle ønske at de ulike ansvarlige aktører heller enn å kritisere oss, kom med forslag til løsninger på det som kan være problematisk med praksisen.

Kommunal- og regionaldepartementet, tilbakemelding i pdf-ormat

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005