| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Kjønnslemlestelse > Klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Klage til Likestillings- og diskrimineringsombudet |
Likestillings- og diskrimineringsombudet Vår ref: PE 06-07/ldo Dato: 27. juni 2007 Human Rights Service (HRS) ber Likestillings- og diskrimineringsombudet vurdere om staten praktiserer diskriminering ved dagens helseprogram for barn HRS er av den oppfatning at den norske staten gjennom nåværende tiltak ikke oppfyller internasjonale forpliktelser hva gjelder å stoppe kjønnslemlestelse av jentebarn. Det foregår etter vår oppfatning, også en åpenbar (medisinsk) diskriminering av jentebarns underliv i forhold til gutter, i tillegg til at det synes å være en åpenbar diskriminering av jenter på bakgrunn av etnisk opprinnelse. Helsetilbudet til jenter harmonerer ikke med hvilken kunnskap som foreligger om skader barn i samtidens Norge utsettes for ved kjønnslemlestelse. Respekt for foreldres meninger, holdninger og eventuelt kulturell praksis eller religion, synes å ha forrang for barnets beste. Gutters kjønnsorgan skal rutinemessig undersøkes ved dagens helseundersøkelser. Nyankomne innvandrergutter fra ikke-vestlige land er dertil spesielt nevnt. På den annen side fraråder Statens helsetilsyn at jenters kjønnsorgan utføres som rutineundersøkelse. Gutter/menns evne til forplantning synes således å være det overordnede fokuset innen helsetilbud til barn og unge hva gjelder underlivet. Spørsmålet er om denne forskjellsbehandlingen kan forsvares medisinsk (da i betydning at det ikke finnes medisinske grunner for likebehandling), eller om den bunner i ulovlig kjønnsdiskriminerende faktorer, jamfør Lov om likestilling mellom kjønnene. Dette ønsker vi at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal ta opp til vurdering. Kjønnslemlestelse Den nye loven betydde derimot ikke at kjønnslemlestelse av jenter var lovlig før denne tid. Omskjæring av jenter ville da blitt påtalt etter bestemmelser i straffeloven som er nærmest likelydende (forskjellen mellom gammel og ny lov var i all hovedsak selve betegnelsen kjønnslemlestelse). Den nye loven ble innført dels for å avklare enkelte tvilsspørsmål rundt selve overgrepet og dels et politisk ønske om å sende klare signaler til nyankomne grupper om norsk holdning til denne tradisjonen – altså skulle loven ha en forebyggende effekt. Men loven har som kjent aldri vært rettslig prøvd, den er blitt en såkalt sovende lov. Den synes heller ikke blott med sin eksistens, å ha hatt noen spesiell forebyggende effekt. Så kan man selvsagt spørre seg hvorfor loven ikke er blitt tatt i bruk. Svaret på dette kan etter vår oppfatning være at det ikke er etablert noen retningslinjer, rutiner eller praksis som avdekker at lemlesting av jenter eller kvinner har funnet sted. Den norske stat har med andre ord etablert en lov som er særdeles vanskelig å ta i bruk. For å avdekke lemlesting, med eventuell tilhørende straffeforfølgning, må man etter vår oppfatning ha et helsetilbud som faktisk gjør dette mulig. Etter vår vurdering kan det enkelt etterfølges ved at jente- og guttebarn underlegges det samme helsetilbud. Helseundersøkelser
Til sammen tilbys det altså opp til ti individuelle konsultasjoner fra barnet er født til det er fylt fire år. Retningslinjene for hvilke helseundersøkelser som er viktige på hvert alderstrinn fremgår av veileder til forskrift av 3. april 2003 nr. 450 ”Kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten” (IS-1154). I tillegg skal foreldre/foresatte, i henhold til pasientrettighetsloven §§ 3-4, 4-4 og 4-5, være informert om og ha samtykket til hvilke undersøkelser og prosedyrer besøket på helsestasjonen (eller i skolehelsetjenesten) innebærer.
Men hva gjelder jentebarn, anbefales det ikke rutinemessig undersøkelse av underliv:
Barnet skal henvises til primærlege/spesialist ved blant annet dette:
På undersøkelsen når barnet er to år, anbefales det generelt undersøkelse med tanke på ”ulykker og skader”. At det er etablert en helsemessig forskjellsbehandling på jentebarn og guttebarns underliv bekreftes også av Sosial- og helsedirektoratet (SHdir). I deres utredning om ”Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse” fra januar 2007, skriver de: ”I dag undersøkes kjønnsorganene hos alle gutter rutinemessig for å se om testiklene er nede i pungen i forbindelse med 6-ukers, ett- og toårs undersøkelsen på helsestasjonen. Senere undersøkes gutters genitalia bare på indikasjon (kløe, utflod, blødning, smerter, skade og mistanke om skade eller overgrep). Med hensyn til jenter, finnes ingen medisinske grunner for rutinemessig undersøkelse av kjønnsorganene etter at de er undersøkt som nyfødte på barselavdelingen. Senere gjøres dette kun på indikasjon (kløe, utflod, blødning, smerter, skade og mistanke om skade eller overgrep).” (vår utheving.) Flere aktører innen helsesektoren påstår at å avdekke lemlestning av jentebarns underliv nærmest krever en gynekologisk undersøkelse, også støttet opp av SHdir. I deres utredning om klinisk observasjon (op.cit) sies dette: ”Barn utvikler gradvis en naturlig bluferdighet, som ikke bør krenkes. Den er deres naturlige forsvar mot seksuelle overgrep, og grunnlag for selvstendighet og sunn grensesetting i ungdomsårene. Klinisk observasjon av jenters kjønnsorganer vil kreve at jenter på ulike alderstrinn kler av seg nedentil, legger seg på en undersøkelsesbenk og spriker med bena. Det er høyst tvilsomt om alminneliggjøring av genitalundersøkelsen totalt sett er i barnas interesse. Undersøkelsen vil lett kunne oppleves som krenkende og som en tilleggsbelastning for de jentene som faktisk er omskåret.” (vår utheving). Andre hevder at å avdekke kjønnslemlestelse av småbarn er så enkelt at nær sagt hvem som helst kan gjøre det, i det lemlestingen kan observeres med det blotte øyet. Til dette vil vi anføre at å se på ytre kjønnsorgan er noe helt annet enn føre inn instrument i vagina for å undersøke indre kjønnsorgan (livmor og eggledere). Pediater Mselati Jean Claude, som var medisinske ekspert i en rettssak om kjønnslemlestelse i Paris i 2003, og som HRS fulgte, mente ”observering av hud” er en korrekt betegnelse av undersøkelsen, slik man observerer hudfolder, eksem osv. Det er altså en klinisk observasjon som tar sekunder å utføre og som ikke innebærer noen form for berøring av jentebarns kjønnsorgan, og derav kan heller ikke påstander om merkostnader være et valid argument. Barnelegene Arne Kristian Myhre og Dag Bratlid ved St. Olavs Hospital har også argumentert for det foreligger gode faglige argumenter for å undersøke alle småbarns underliv (innlegg i Aftenposten 21. mars 2007). De sier dertil at ”Det har alltid forundret oss at småjenters underliv skal være et medisinsk ikke-tema.” De hevder at helsepersonell faktisk ikke vet hvordan underlivet til små jenter faktisk ser ut, som igjen kan få flere alvorlige følger som at mennesker er blitt feilaktig dømt for seksuelle overgrep mot småjenter, eller at småjenter ikke blir riktig diagnostisert og derav blir feilbehandlet. I tillegg sier de at symptomer og sykdommer fra urinveiene og underlivet er hyppigere hos jenter enn hos gutter, noe som etter deres mening burde tilsi at ” Begrunnelsen for å undersøke jenters underliv på samme måte som hos guttene gir seg derfor selv.” Og vel så viktig: barnelegene Myhre og Bratlid har, sammen med sykepleier Kari Gulla, foretatt en undersøkelse av underlivet til et stort antall jenter i 5- 6-års-alderen. De gjorde blant annet den observasjonen ”at undersøkelsen av underlivet på ingen måte ble oppfattet som et overgrep sammenlignet med andre undersøkelser barna også gjennomgikk. Undersøkelsen av underlivet ble oppfattet som litt verre enn undersøkelse av halsen, men ikke så ubehagelig som undersøkelsen av øret. Svært få barn syntes underlivsundersøkelsen var spesielt ubehagelig.” Denne observasjonen står således i sterk kontrast til det som hevdes av SHdir, Rådet for legeetikk og Norsk Gynekologisk forening (jf. vedlegg til SHdir ” Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse”, januar 2007). Videre anførte legene Myhre og Bratlid at de nettopp fryktet at ”å begrense en slik undersøkelse til en befolkningsgruppe med antatt høy risiko for kjønnslemlestelse vil føre til en følelse av overgrep hos både barn og foreldre.” De påpekte det HRS mener er et sentralt punkt, nemlig at ”en rutineundersøkelse av også jenters underliv vil føre til en nødvendig ’avstigmatisering’ av denne delen av kroppen, noe som er viktig også av rent medisinske grunner.” Avslutningsvis vil vi minne om at i regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse fra 2000 (ny handlingsplan fremlegges 29. juni d.å), heter det at ”Norges forpliktelser i forhold til menneskerettighetene omfatter ved siden av nasjonal lovregulering også en plikt til å følge en politikk som medfører minst mulig helseskade, vurdert utfra et samfunnshelseperspektiv. I dette tilfellet betyr det en plikt til å treffe tiltak som ut fra kunnskap og erfaring fører til at jenter ikke utsettes for kjønnslemlestelse, og at helseskaden hos de som allerede har gjennomgått inngrepet blir minst mulig.” Det påpekes videre at staten skal beskytte barn og kvinner mot diskriminerende praksis. Tradisjonsbestemt praksis, som kjønnslemlestelse er, nevnes spesifikt som et brudd på barnets rett til best mulig helse. Vi ser frem til Likestillings- og diskrimineringsombudets vurdering.
Med vennlig hilsen Human Rights Service v/ _________________ |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007 | |