|
Av Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS)
Den mest grufulle politiske intoleransen utspiller seg i Europas mest tolerante land, Nederland. Dette groteske paradokset påpekes fra både politisk hold og fra de mange sørgende som omkranser blomsterhavet der samfunnskritikeren og regissøren, Theo van Gogh, ble drept. Det liberale Nederland, der alle fritt skulle få dyrke kulturbakgrunn og religion, synes å ha våknet opp til en durabelig ”dagen derpå”. De ekstreme intolerante muslimske kreftene risikerer nå å bli møtt av et nytt Nederland, et Nederland som i frykt og forsvar svarer med samme mynt; intoleranse. Et umulig dilemma?
Fem dager etter at skuddene falt ved Osterpark i Amsterdam: Et avsperret område på ca 60 kvm er omkranset av mer enn 100 nederlender. Man hører knapt en stemme, der dypt bevegede øyne lar blikkene gli over de mange tusen blomstene, de levende lysene, dikt og, brev, lekebamser, ja, endog kunstverk, som dekker det siste stedet Theo van Gogh pustet. Vitner har fortalt at han døende etter å ha blitt skutt, tryglet den nederlandskfødte marokkaneren om å bli spart. Og han sa: ”Vi kan fremdeles snakke om det.” Da ble strupen skåret over, i følge vitnene. En liten klynge menn har trukket seg noen meter bort fra minnestedet. De snakker. Om marokkanere som ikke vil integreres, om å tolerere intoleranse, om hvilke politiske brostein som nå må legges, om den flere tiår lange naiviteten som har preget integreringen. En forteller at han vil forlate landet sitt for godt. Han kjenner seg ikke igjen i det flerkulturelle Nederland. En annen sier det slik: ”I dag utgjør muslimer 40 % av befolkningen i våre største byer, som Amsterdam, Rotterdam og Utrecht. Innen 2010 er de i flertall. Vi mister vår kultur.”
 Etter å ha lagt blomster på drapstedet til van Gogh, drar jeg til moskeen El Tahweed, menigheten morderen tilhørte. Bare for å ta foto av bygningen, og for å se hvem som går inn og ut dørene der. Fra fotokameraet peker på bygningen tar det i underkant av 10 sekunder før syv menn av arabisk, pakistansk og afghansk herkomst stormer ut hovedinngangen og går fysisk til verks mot meg og kameraet. De er i alderen 25-35 år, alle kledd i opprinnelseslandenes kodeks. Før politiet kommer, og for å slippe unna uten mer enn noen skrammer, får de tvunget viljen gjennom; fotoene slettes. Og avskjeden lyder slik: ”You go back home. This is our country.” Politiet kun noterer hendelsen uten å snakke med ekstremistene, og politiets avskjed lyder slik: Du bør forlate området, det er ikke trygt her. Gå heller ikke i nærheten av andre moskeer i Nederland nå.”
Advarslene har kommet fra flere hold, både i Norge og andre europeiske land: De europeiske nasjonalstatene er i ferd med å splittes opp i parallelle samfunn. Den manglende samhandlingen mellom befolkningsgruppene og mangel på en felles verdiplattform, vil svekke de enkelte statenes sammenhengskraft. Ingen opplevelse av å tilhøre en samlet nasjon, svekkes lojaliteten til staten og demokratiet smuldrer opp (eksempelvis boken Forsvar for nasjonalstaten av den danske sosialdemokraten Ralf Pittelkow, 2004). Nederland er kanskje i dag det europeiske landet der fellesskapsfølelsen er rokket hardest ved. Dette forklares med skam og toleranse: Skammen handler om den særlig brutale fremferden i velmaktsdagene som koloniherre, med det resultatet at toleransen overfor innvandrere har vært nærmest grenseløs. Negative sider ved kulturell og religiøs praksis skulle ikke røres ved. Innvandrerne skulle få beholde sin opprinnelige nasjonale identitet. Og det har store grupper av dem vitterlig gjort til gangs, særlig grupper knyttet til islam: 3.generasjon marokkanske og tyrkiske gutter fremholder islam som deres viktigste identitet, dernest deres bestefedres hjemland, og til slutt Nederland (professor Han Entzinger, Rotterdam).
I dag utgjør muslimer i underkant av 1 million av landets 16 millioner innbyggere. Dette var en utenkelig befolkningsøkning for 30 år siden. I 1973 bodde 65 000 tyrkere i Nederland. Ved en like høy befolkningsvekst som i Tyrkia på 3 % årlig, skulle de ha vært 130 000 i 1997. Men de var blitt til 500 000. I dag har tyrkerne passert 600 000 (Weekendavisen nr 7, 2004). Hva dette handler om? Henteekteskap. Blant tyrkere og marokkanere, som er de desidert største muslimske gruppene, henter om lag 80 % ektefelle i opprinnelseslandet. Samlet innvandrer rundt 30 000 i året gjennom familiegjenforening. Den liberale politikken knyttet til å hente nyetablerte ektefeller skal nå strammes kraftig, med et særlig fokus på å stoppe ektefeller som er analfabeter og lavt udannede, og slik ikke bare begrense innvandringen, men også sikre at de som kommer ikke blir en belastning gjennom arbeidsløshet. Den nå også drapstruede ministeren, Rita Verdonk, har fått flertall for at alderen for innvandring gjennom ekteskap skal økes til 21 år, samt at parten i Nederland må tjene 20 % mer enn landets minimumsinntekt, og den utenlandske parten må bevise kjenneskap til nederlandske samfunnsforhold og språk, før vedkommende får innvandre. Alle tre tiltakene er i tråd med EU-direktiver og trer i kraft i 2005.
Denne ”luten” har lite å stille opp mot kraften til de etablerte politiske muslimske nettverkene. Landets sikkerhetstjeneste anslår at 5 % av muslimene er ekstremister som ønsker å velte demokratiet, altså 50 000 personer. 150-200 av disse er registrert som tilhørende internasjonale terroristnettverk. Mange har doble statsborgerskap. Politiske røster tar nå til ordet og vil utvise dem. Sikkerhetstjenesten vil etter all sannsynlighet få økt bevilgningene. Dialogene skal både styrkes og skjerpes. Men hvem skal man føre dialog med? De muslimske lederne i landets over 500 moskeer (mange av dem for øvrig ombygde kirker)? Eller skal de ekstreme menighetene stenges og medlemmene fotfølges, slik Tyskland har gjort med Hizb-ut-Thahrir?
En av Nederlands mest profilerte parlamentarikere, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, mener det. På brevet som morderen festet med kniv i kroppen til Theo van Gogh, er særlig Hirsi Ali pekt ut som neste terrormål. Ikke bare fordi hun skrev teksten til filmen Submission, regissert av van Gogh og antakelig motivet for å drepe han, men også fordi hun flere ganger siste året har pekt konkret på moskeer som hun mener bør stenges, en av dem er El Tawheed, der morderen hører til. Moskeen distribuerer blant annet boken Fatwas of Muslim Women, der det heter at en kvinne som lyger, fortjener at ektemannen slår henne 100 ganger, at mannen har ingen plikter overfor henne hvis hun nekter ham sex, og det anbefales at jenter kjønnslemlestes. Hirsi Ali, som nå er en frafallen muslim, var så oppgitt over politisk toleranse, at hun forlot sosialdemokratene og gikk over til det liberalkonservative regjeringspartiet VVD, i håp om handlingens kraft mot ekstremister som hun peker på er Europas nye nazister. Parallellene er klare, blant annet gjennom jødehatet, et selvbilde som overmennesker, og rasering av demokratiet.
Europas mest tolerante land sier nå stopp, stopp til ekstremistene. Spørsmålet er om folk vil ta omkostningene, i form av en restriktiv innvandring og styrket overvåkning. Og vil Nederlands demokrater våge å heve røsten tilstrekkelig høyt etter det voldsomme anslaget på ytringsfriheten? ”Frihet er ikke for de feige”, sa moren til Theo van Gogh under bisettelsen på tirsdag. Frihet i dag er åpenbart heller ikke for de modige i Nederland, jamfør den fremste stemmen i kampen mot de nye nazistene, Hirsi Ali, som ikke bare har livvakter grunnet mangel på feighet, men som nå også er beordret i skjul av sikkerhetstjenesten.
”Pass godt på fremtiden!” Slik avsluttet van Goghs mor talen til sønnen. Den politiske fremtiden til Nederland vil forhåpentligvis bli nøye fulgt av både norske politikere, media og andre som bryr seg om fremtiden til både europeiske demokrati generelt, og det norske demokratiet spesielt. For i Norge har vi heller ingen garanti for at ikke negative ytringer om islam kan medføre mord. Jamfør da muslimer demonstrerte i Oslo allerede i 1989 til støtte for Ayatollah Khomeinis dødsfatwa mot Salman Rushdie.
|