| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Integrering > Er det noe å tenke på, Stoltenberg?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Hege Storhaug, Human Rights Service. Publisert i Klassekampen 13. oktober 2005.

Vil regjeringen Stoltenberg ta i bruk nye koster i integreringen, eller skal urett og ubehag fortsatt feies under teppet?

Det er stille fra Soria Moria, omtrent like stille som det var i valgkampen om integrering av våre nye borgere. Knapt innen ett eneste tema er det mer presserende med en ”revolusjonerende” kursendring. Vi er derfor mange som tenker tanken: Hvis det ikke nå legges en ny politikk på bordet, hvordan skal Stoltenberg og co kunne se befolkningen i øynene om noen år, for ikke å si om et tiår? For utvikling går raskt mot større og større menneskelige og samfunnsmessige utfordringer. Særlig på bekostning av de som er mest sårbare i systemene, barna, ungdommen og kvinnene. Og derav på bekostning et velfungerende demokrati og en velferdsstat – for alle.

Integreringspolitikk favner de fleste sektorer i samfunnet vårt. Jeg skal nevne noen problemstillinger som er sentrale for HRS.

Skilsmisse – på menns nåde
Ikke i manns minne har vi sett en ekteskapskontrakt der kvinner har selvstendig rett til skilsmisse. Slik lød det nesten ordrett da den norske ambassaden i Pakistan i fjor sendte melding til regjeringen (odin.dep.no). For selv om kvinner i Pakistan i teori og praksis har rett til skilsmisse i ekteskapskontrakten, får de det nesten aldri nedfelt. Tenk deg følgende melding fra norske myndigheter i en annen sammenheng, for eksempel om etnisk norske kvinner, i kvinnefrigjøringens mest stormende tiår, 1970-tallet!

Etter påtrykk fra HRS, påla et flertall på Stortinget regjeringen å sikre muslimske kvinner skilsmisserett. Regjeringen gikk i vranglås, særlig av hensyn til såkalt religionsfrihet – som i praksis er muslimske menns ”rett” til å undertrykke kvinner. I etterkant av Stortingets vedtak og ambassadens uttalelse, tok Stortingets kommunalkomité med seg denne problemstillingen til Pakistan: Bør norske myndigheter kreve at kvinnens (delegerte) rett til skilsmisse nedtegnes i ekteskapskontrakten for at ekteskapet skal gi rett til innvandring til Norge? De fikk et unisont ja fra ledende menneskerettighetsaktivister og –jurister. Retten til skilsmisse kan nedfelles i enhver islamsk ekteskapskontrakt, når som helst. Bør det være et spørsmål om hvorvidt den nye regjeringen sørger for at kvinner i Norge innlemmes i FNs artikkel 16 om friheten til å tre ut av et ekteskap?

Lemlesting av jentebarn
I august anmeldte HRS gambisk foreldre for sannsynlig kjønnslemlestelse av fire norskfødte døtre. Bakgrunnen var (igjen) Bondevik-regjeringens reaksjon da Stortinget, etter påtrykk fra HRS, påla den å utrede hvordan helseundersøkelser kan innføres for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Erna Solberg og co gikk ut i voldsomme ordlag (3.juni). En klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan, sa de er ”fornedrende mot titusener av jenter”, ”enormt krenkende”, ”det er kjempeforbausende at… at alle jentebarn skal måtte vise frem underlivet sitt for at en liten gruppe i samfunnet skal nås” osv. Gutters kjønnsorgan som sjekkes jevnlig, ble ikke nevnt. Både kjønnsdiskrimineringen og rasediskrimineringen er oppsiktsvekkende.

Med konkret henvisning til egne døtre, ble det avvist å medvirke til at vi får et helsevesen i tråd med ny virkelighet. Solbergs gjentatte utsagn om at ”alle barn født i Norge er like norske som mine barn”, gjaldt ikke lenger… Vi bestemt oss for å avdekke at dette overgrepet skjer med norskfødte barn i dag. Vi fant de fire søstrene i Gambia og sannsynligjorde at de er lemlestet. Om politiet lykkes i etterforskningen, er langt fra sikkert. Jentene er fremdeles i Gambia.

Vi har per i dag minimum 8.000 jentebarn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Av disse er 6.000 fra høyrisikoland, dvs 80 % lemlesting eller mer (rights.no). Gruppen vokser raskt. Internasjonal dokumentasjon tilsier at opp mot 50 % av høyrisikogruppene i eksil utsettes for lemlesting. I Frankrike er det dokumentert at helseundersøkelser og bruk av lovverk ved avdekket lemlesting har en formidabel forebyggende effekt. Hva venter vi på? Søksmålene, som etter all sannsynlighet kommer om noen år fra norskfødte jenter som myndighetene ikke beskyttet mot bedre vitende?

”Ute av syne – ute av sinn”
I dag fungerer systemet vårt slik: få ungene dine over Svinesundsbrua, og du kan gjøre nær sagt hva som helst med dem uten innblanding fra norske myndigheter. Barneloven gjelder kun i Norge. Opplæringsloven like så. Det er heller ingen krav til at norskfødte barn skal lære norsk. Det er likeledes ingen krav til hvilken omsorgssituasjon eller (eventuelle) skolesituasjon barna er i utenfor landets grenser, være seg, i ytterste konsekvens, jenter som er dumpet i Somalia på ekstreme koranskoler (som HRS har dokumentert og også anmeldt) Vi har heller ingen utleveringsavtale med sentrale land hva gjelder barn og unge i nød. Vårt system er ”etnisk norsk”.

SSB har dokumentert at systemet fanger opp de færreste barn og unge som sendes på lengre opphold til u-land (notat 2004/71). Estimat tilsier at det handler om noen tusen, skal vi tro utlendingsmyndigheten (se ”Ute av syne – ute av sinn”, rights.no). Man må være naiv for å tro at handlingslammelsen og sviket mot barna handler om annet enn at foreldres ”kulturelle og religiøse” rettigheter gis forrang for barns nedfelte rettigheter i konvensjoner med mer. Applaudert av barnas selvoppnevnte” ”talsmenn”. Hvordan skal Stoltenberg-regjeringen ”løfte opp innvandrerne”, slik at de ikke blir en ”ny underklasse” (Aftenposten 24.11.04), hvis deres norskfødte barn skal vandre inn igjen til Norge i nær voksen alder – uten fnugg av kjennskap til språk og kultur her? Er dette omsorg for medmennesker? Humanisme?

Human innvandringspolitikk
En streng versus en human innvandringspolitikk. Dette har vært et sviktende utgangspunkt for mang en debatt de siste 20 årene, og omhandler stort sett innvandring av nyetablerte ektefeller. Med streng menes først og fremst at det settes spesifikke krav til innvandring. Med human menes minst mulig regulering. Da er spørsmålene: Streng for hvem? Human for hvem? I dag har vi opp mot 80.000 barn og unge fra land der arrangerte ekteskap praktiseres (HRS R1-2005). Hvis alle disse får høyere utdannelse, kan man forvente at ”kun” opp mot halvparten giftes bort i opprinnelseslandet (Handelshøjskolen i Århus, 2003), altså en storkommune på størrelse med Arendal. Men da er man urealistisk optimistisk. Av unge i denne gruppa som giftet seg i 2003, giftet ni av ti seg utenfor EU (statistikk fra SSB, der ekteskapslandet i all hovedsak antas å være opprinnelseslandet). For den norske gruppen var tallet hhv én av ti. Ved en økt aldersgrense for å hente ny ektefelle til Norge, kombinert med et krav om sterk tilknytning hit; hvor mange tusen vil beskyttes mot ufrivillige ekteskap? Hvor mange tusen vil med et tilknytningskrav kunne slippe dumping i foreldrenes hjemland, ala de fire søstrene i Gambia, for å fastholde tilknytning hit?

Humanisme handler om solidaritet. Som Rosmari Eliassen skriver i Forskningsetikk och perspetivval (1987): ”Solidaritet erkjenner at menneskets… utsatthet kan være et resultat av menneskeskapte vilkår, og at menneskeskapte vilkår kan endres. Solidaritet handler om å plassere ansvaret for den utsattes utsatthet…, og om å etterstrebe endring av de vilkår som rammer noen av oss hardere enn andre.” Vil Stoltenberg-regjeringen ha dette perspektivet i front, eller vil Bondevik-regjeringens fokus på dialog (med makta) fortsette?

Velferd for alle – eller multikulti?
Å videreføre en sterk velferdstat må utvilsomt kalles for en human og solidarisk politikk. Den høye ektefelleinnvandringen har kostet velferdstaten dyrt, i følge forskning ved Frisch-senteret (Aftenposten 04.09.05). Senteret knuste myten om den lønnsomme innvandringen Norge skal ha hatt. Og forskning fra Danmark og Sverige viser at dagens form for innvandringen koster dem fra 30 – 50 milliarder kroner årlig (HRS R1-2005, side 49). Tallet kan umulig være langt fra norsk virkelighet. Dagens ektefelleimport fra landsbygdene i 3.verden er ikke økonomisk bærekraftig. Forholdene vil forverres betydelig ved videreføring av dagens inhumane politikk, grunnet særlig eksplosjonen av unge gifteklare som er under oppseiling. På sikt kan velferden briste, med katastrofale konsekvenser på mikro- og makronivå.

Det er dypt skremmende å fremdeles oppleve at fremtredende debattanter ser nevnte form for høy ektefelleinnvandring som uttrykk for humanisme. Da tenkes også på at en trygg og velfungerende demokratisk velferds- og nasjonalstat, med høy grad av folkelig felleskap og tillit borgerne imellom, er den beste samfunnsmodellen vår tid har opplevd. De nevnte debattanter har hatt en lei tendens til å stemple det fremlagte synet her som fremmedfiendtlig. Man må kunne spørre seg om hva deres fiendtlighet til det norske demokratiet grunner i? Og likeledes om hvor omtanken deres er for våre nye borgere og deres mulighet til å ta del i frihet og goder de selv tar for gitt?

Antropolog Aje Carlbom, en mann langt fra den ekstreme høyresiden, peker som oss på at det kanskje ikke er vår mangel på god integrasjonspolitikk som skaper hovedproblemet, men at større grupper innvandrere ikke vil integreres – da først og fremst i verdigrunnlaget vårt knyttet til likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet (Axsess nr 7, 2005). Den pågående debatten om tilsløring av jenter og kvinner, kan absolutt brukes til å underbygge dette synet. Når det uten nøling slås fast at jenter i skolen skal kunne være helt tilslørt, og udiskutabelt det samme for kvinner generelt, tross en åpenbar kjønnsfascisme og sikkerhetstrussel, er dette klar tale hva gjelder på sikt å søke en omveltning av det norske samfunnet. Må vi ta en debatt på hvorvidt det norske demokratiet er verneverdig?

Et ”vi-prosjekt”
Likebehandling av borgere i Norge er en nødvendighet for et ”vi-prosjekt” – en videreføring av et folkelig fellesskap og god samhandling på tvers av etnisitet og religiøsitet. Prosessen med å definere uønskede praksiser og verdier bør være passé. På samme måte som enhver form for diskriminering må bekjempes, uansett hvem som utøver den, må urett som begås i kulturens, tradisjonens eller religionens navn bekjempes. I tillegg må rettighetsfokuset balanseres med et fokus på plikter. Avgjørende verdier som demokratiet ikke kan gå på akkord med, må både klart uttales og beskyttes. Den politiske klattingens tid må være forbi. Det trengs verdimessige og lovmessige skarpt målrettede tiltakspakker. Den nye regjeringen, med de ulike partienes verdiplattform, har alle muligheter til å ta denne virkeligheten inn over seg, slik en rekke europeiske land er i ferd med å gjøre.

Har Stoltenberg-regjeringen råd til å la være å ta et krafttak for demokratiet og alles inkludering i et optimalt verdig liv?

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005