| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Uforenelige kulturforskjeller?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

HRS får flere og flere henvendelser fra norske kvinner som terroriseres og draptrues av tidligere partner av utenlandsk opprinnelse. Enten kvinnen er norsk eller innvandrer/flyktning, synes bildet å være annerledes enn når norske menn eventuelt tyranniserer tidligere partner. De norske kvinnene forteller om voldsomme kulturkonflikter, og flere mener at kunnskapsmangel og godtroenhet er forklaringen på at de gikk nærmest "blindt" inn i forholdet.

De kvinnene som synes å lide mest, er de som også har barn med ekspartneren. Trusselen om kidnapping av barna er et ubeskrivelig mareritt for mange av dem.

En av disse kvinnene, la oss kalle henne "Marie", har skrevet ned deler av sin historie og sine tanker, som hun ønsker vi skal publisere. Hvis du har lyst til å komme i kontakt med "Marie", kan du sende en e-post til oss, merket "Marie", som vi vil videreformidle til henne. HRS er også interessert i å komme i kontakt med flere som har liknende erfaringer, være seg som direkte berørt eller som pårørende (familie eller venner). Dette med tanke på et mulig HRS-prosjekt neste år. Du kan da respondere på samme e-post som over.

Uforenelige kulturforskjeller?

Av norske "Marie" (av sikkerhetsgrunner er hun anonym)

Etter å ha besøkt nettsiden til Human Rights Service og lest blant annet artikkelen "Where next" av Zacary Shore, følte jeg et behov for å fortelle noe om det jeg opplever nå og mine tanker om forskjeller i forhold til kultur og religion.

Jeg opplever nå noe av det verste man kan oppleve, nemlig drapstrusler mot meg selv og trusler om kidnapping av mitt barn.

Jeg er en kvinne på 30 år som har et barn med en mann, og tidligere kjæreste, fra et muslimsk land. Jeg har hele tiden betraktet dette landet som et moderat muslimsk land og folkeslaget som tilpassningsdyktige i forhold til å tilegne seg de verdier, holdninger og levemåte som gjelder når man bosetter seg i et vestlig land. Min filosofi har vært, og er, at setter man mennesker i bås er man fanget i sin egen uvitenhet og en kan la fordommer komme i veien for positive opplevelser med andre mennesker. Dette har selvfølgelig også vært mitt syn når det gjelder mennesker med en annen opprinnelse enn meg selv.

Jeg er "utvisket"
Jeg hørte en gang noen si at Gud alltid hvisker først, og velger man å overse dette kan det gå galt. I ettertid forstår jeg at Gud hvisket, men jeg valgte å overse dette. Jeg har nå tatt alle forhåndsregler som er mulig i mitt tilfelle; truslene er anmeldt, advokat er skaffet, barnefaren har besøkforbud, ingen samvær med barnet, UDI er varslet i forhold til videre opphold i landet, politiet er varslet i forhold til faren for passutstedelse til barnet, jeg har hemmelige telefonnumre, jeg har flyttet og lever under fiktive navn og husalarm er installert. Mitt egentlige jeg er altså "utvisket".

Da jeg ble sammen med han, manglet det ikke på advarsler fra folk som står meg nær, og disse ble ikke færre da det ble kjent at vi skulle ha barn. Men jeg tenkte "han er jo ikke slik, han er jo ikke som disse mennene man leser og hører om!"

Kulturforskjellene ble imidlertid tydelige etter vi hadde fått barn og, ikke minst, etter at forholdet mellom oss tok slutt. Hans ære var skadet; han fikk ikke det som for han var den vanlige familien: mor, far og barn. Han opplevde seg overflødig og "umanndiggjort", han fikk ikke være beskytter og forsørger. Rollene var byttet om, og det er ikke slik en kvinne i følge hans kultur og tenkemåte skal oppføre seg. Han var likevel hos meg flere ganger i uken for å tilbringe tid med barnet, men han viste aldri interesse og gjorde ingen forsøk på å nærme seg eller bli kjent med barnet. Etter hvert forsto jeg at det i stor grad dreide seg om å tilbringe tid med meg og ha en form for kontroll over meg. Jeg opplevde situasjonen som svært vanskelig og stressende, og da jeg gjorde det klart at hvis han skulle komme så var det ikke for å tilbringe tid med meg, ble alt snudd på hodet. Han reagerte med et voldsomt sinne - og så kom truslene.

Barnet er en "ting"
Jeg forsto tidlig at hans, familiens hans og miljøet han vanker i sitt syn på barn skiller seg kraftig fra det som er vanlig i Norge. Kampen om at barnet var noe han "eide", begynte med en gang. For han var barnet bare en "ting" som var hans, en "ting" som han eide og derfor kunne gjøre hva han ville med. For han var ikke barnet et lite menneske med følelser og behov, og som først og fremst trengte trygghet og stabilitet. Jeg turte derfor aldri å la han være alene med barnet vårt.

Utenlandske menn har ofte et stort nettverk rundt seg, med en holdning om "alle for en, en for alle". Det var slik i dette tilfellet også, men jeg gjorde det helt klart at det var uaktuelt for meg å "forhandle" med hans kamerater om forhold som kun angikk han og meg. Fra før hadde jeg tråkket på hans ære, nå tråkket jeg på hans kameraters ære i tillegg. Hvordan våget jeg, en norsk kvinne, å heve stemmen min og si min mening! Hvordan våget jeg å motsi en mann! Det var deres reaksjon, på noe som i et vestlig samfunn ikke blir betraktet som "upassende".

Jeg kom i kontakt med en norsk kvinne som også har barn med en fra samme land, og hennes opplevelser er akkurat de samme som mine; barn er "ting" som de eier og kan gjøre hva de vil med. Barnets følelser - og en mors følelser - spiller ingen rolle.

Skal vi tie om kulturforskjeller?
Kulturforskjeller finner man overalt, ulike familier har ulike kulturer, tenkemåter og levemåter, og bare det i seg selv kan skape konflikter, men hvordan blir det da med kulturer fra ulike land? Min bitre erfaring er at det blir veldig vanskelig, spesielt i forhold til den muslimske kulturen, der religion og kultur henger så tett sammen. Før man har opplevd denne kulturforskjellen på kroppen kan være vanskelig å forstå hvordan, og i hvor stor grad, det påvirker hverdagen. Vi er vant til å løse konflikter verbalt, ja til og med ved krangling, motsetningene blir derfor store når det blir tydd til en rekke trusler og alvorlig vold - for å løse en konflikt.

Man skal passe seg for et "de-og-oss” samfunn, men hvordan skal man unngå dette når motsetningene er så store? Kanskje må vi innse at motsetningene faktisk er altfor store til at de kan bli forenelige?

Hvorfor er vi så redde for å stille spørsmål med kulturforskjeller? Det mest nærliggende svaret er at vi ikke vil bli beskyldt for å være rasister. Rasisme bygger på uvitenhet, rasisme har ikke noe å gjøre med å stille spørsmål ved et samfunn, ved en religion eller en kultur. Ved å stille spørsmål kan et samfunn utvikle seg videre, ved å stille spørsmål kan man se om det er nødvendig med forandringer. Ved å stille spørsmål kan man komme i dialog, men det krever at begge parter er villige til å lytte. Å stille spørsmål betyr nødvendigvis ikke at noe er galt. Mitt inntrykk er at å få i gang en dialog i forhold til islam er svært vanskelig. Angrep er beste forsvar, fokuset blir på motstanderen og ikke på en selv. Alle har vi vår bagasje i form av kultur, religion, holdninger og levemåte, men man trenger ikke alltid å ta med seg alt i bagasjen, noe kan man la ligge igjen hjemme. Det som alltid bør være i bagasjen er respekt. Respekt er universelt, respekt har man bruk for i alle land og kulturer.

Muslimene lukker øynene i møte med vesten - og norsk rettsvesen har sovnet
Å godta at samfunnet stadig utvikler seg, er et tegn på at mennesker er intellektuelle, ikke et tegn på dumhet. Dumhet er når man tviholder på en bestemt levemåte og lukker øynene for at resten av verden går videre. Det kan virke som om flertallet av muslimer gjør nettopp det, lukker øynene i møtet med den vestlige verden. Et eksempel er når en 14-åring skyter sin mor for å redde familiens ære. Alt moren hadde gjort var å gå fra en voldelig ektemann. Konsekvensen for henne var fryktelig, konsekvensen for 14 åringen opplevdes neppe som fryktelig; han hadde reddet familiens ære. Dette er religion på sitt mest ekstreme. Mye blir begått i religionens navn, både positive og negative handlinger. Religion kan være det beste, men det kan også være det verste for et menneske. Slike hendelser er eksempler på det verste, og man mister troen på mennesket og man mister troen på selve troen.

Selv fikk min tro en alvorlig knekk i møte med norsk rettsvesen: Det var rettsmøte i forbindelse med besøkforbudet, og retten kom med en bemerkning som jeg oppfatter som skremmende: Retten mente at så lenge han ikke fikk treffe barnet, ville sjansen for at han kunne begå en straffbar handling mot meg øke ytterligere. På grunn av min sikkerhet, og på grunn av den påkjenning det ville vært å møte han under rettsforhandlingene, fikk jeg lov til å sende en skriftlig forklaring til retten. Han møtte derimot opp, og jeg tenker på hvilket ustabilt inntrykk han må ha gitt for at retten kom med overnevnte bemerkning. Hans eneste fokus må ha vært at han skulle treffe barnet, koste hva det koste ville.

Skal jeg være nødt til å sende det dyrebareste jeg har til en mann som jeg selv er redd for, og som jeg ikke stoler på, for å bedre min egen sikkerhet?! Jeg tok kontakt med Barneombudet som mente at det var meget betenkelig at barnet skal bli brukt som en konfliktdemper. Jeg vil selvfølgelig aldri skyve barnet mitt foran meg for å bedre min egen sikkerhet. Kvinner som er i samme situasjon som meg, kvinner som ikke er så sterke og som ikke klarer å stå i mot presset, ville kanskje tatt rettens bemerkning til følge og godtatt samvær. Man møter veggen så mange ganger at det er forståelig at enkelte gir etter fordi de ikke orker å kjempe mer alene.

Retten til samvær står sterkt, men det er noe som er fullstendig galt når denne rettigheten er en tvang for barnet, når denne rettigheten er ødeleggende for barnet, og når en rettighet som denne i utgangspunktet skal være til barnas fordel, men blir til den voksnes fordel, og det er få, eller ingen, som vil innse at den voksnes motiv kan være alt annet enn det beste for barnet.

Det ble for et par år siden satt sammen en arbeidsgruppe med mandat å vurdere hvilke beviskrav som skal legges til grunn om forelderansvar, fast bosted og samvær der det fremkommer påstander om overgrep mot barnet eller personer i barnets nære omgivelser. Barneombudet støtter utvalgets uttalelser at hensynet til å beskytte barnet mot skadevirkninger av eventuelle fremtidige overgrep, må veie tyngre enn hensynet til mulige skadevirkninger ved å miste kontakten med en av foreldrene. Barneombudet er meget klar på at foreldres rett til samvær står for sterkt i dag og at det er uholdbart at barn utsettes for en reell risiko for overgrep. Dette gjør at jeg ser et lys i tunnelen.

Et liv uten trygghet vil bli min fremtidige hverdag
Man tror ofte at etter hvert som tiden går, så vil situasjoner bedre seg, men i mitt tilfelle er det motsatt; hans sinne, desperasjon og frustrasjon bare øker, og med det øker også faren for mitt barns og min egen trygghet.

Å leve så anonymt som overhodet mulig uten å forsvinne totalt er blitt min hverdag, mitt følelsesmessige fengsel. Hadde retten til et trygt liv blitt like mye vektlagt som retten til samvær med barn, ville jeg og mitt barn kanskje kunne leve trygt. Dessverre kan vi ikke det nå. Vi kan antakelig aldri det.

Publisert som "Uforenelige kulturforskjeller? ", 29. november 2005, Human Rights Service ©
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005