| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Regjeringen svikter de mest sårbare

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Hege Storhaug

Av Hege Storhaug, Human Rights Service

I mai pålå Stortinget Regjeringen å utrede innføring av helseundersøkelser av underlivet til alle barn i Norge. Statsråd Erna Solberg og co raslet umiddelbart med sablene. Vi kan ikke erindre og ha opplevd en mer forutinntatt, kunnskapløs og diskriminerende reaksjon innen integreringsfeltet fra dagens regjering. Hva handler dette om?

Et flertall i Stortingets kommunalkomité bestående av Ap, SV, FrP og Sp, har bedt Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorgan for å kunne forebygge og avdekke kjønnslemlestelse og seksuelle overgrep. I Stortingets innstilling henvises det blant annet til internasjonal ekspertise som påpeker at kjønnslemlestelse kan ”ses med det blotte øyet”. Altså er det ikke en fysisk undersøkelse av kjønnsorgan Stortinget ønsker, slik som helsevesenet jevnlig utfører på alle guttebarn frem til puberteten for å sjekke om begge testiklene er på plass i pungen.

Statsråd Erna Solberg og statssekretær Cathrin Bretzeg gikk ut i voldsomme ordlag i det ene riskdekkende mediet etter det andre (for eksempel VG 03.06.05). En klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan, mener de er ”fornedrende mot titusener av jenter”, ”enormt krenkende”, ”det er kjempeforbausende at… at alle jentebarn skal måtte vise frem underlivet sitt for at en liten gruppe i samfunnet skal nås”, ”helsevesenet blir en trussel og fiende”. Ikke én eneste gang ble observasjon av gutters kjønnsorgan nevnt. Høyres Peter Gitmark fulgte opp i samme spor, og påstod endog at klinisk observasjon av barns kjønnsorgan er ”brudd på barnekonvensjonen”, og videre feilinformerte han med dette: gutters testikler sjekkes kun én gang, da for ”å se om gutten er frisk” (P4 3. juni).

De avdekkede holdningene er en nærmest ufattelig påminnelse om at det vi trodde var tidligere tiders mørkesyn og kyskhet knyttet til jenter og kvinners kjønnsorgan, faktisk lever i beste velgående. Like ille som den åpenbare kjønnsdiskrimineringen, er rasediskrimineringen. Regjeringens representanter, med konkret henvisning til egne døtre, er ikke villig til å medvirke til at vi får et helsevesen i tråd med den flerkulturelle virkeligheten, ei heller i tråd med vår samtids erkjennelse av at små barn kan utsettes for seksuelle overgrep. Regjeringen vil heller ikke medvirke til at jenter får både et mer naturlig forhold til hele kroppen vår, ei heller til at hele kroppen vår innlemmes i helseomsorg.

La oss se på noen faktiske forhold: I dag sjekkes gutters kjønnsorgan rutinemessig ved fysisk berøring når de er seks uker gamle, på 1-årskontrollen og på 2- eller 5-årskontrollen ved manglende descens av testikkel. I Veileder for helsestasjonen (Statens helsetilsyn) står det endog eksplisitt at testiklene på nyinnflyttede innvandrergutter skal undersøkes rutinemessig frem til puberteten. I Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse (2001) uttrykkes det i klartekst at myndighetene plikter å stanse lemlesting av jenter ved å treffe egnede tiltak (kap.9.4.1). Det henvises blant annet til ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner, der det kreves at Norge ”skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at barnet blir vernet mot enhver forskjellebehandling (…) på grunnlag av (…) meninger eller trosoppfatninger hos barnets foreldre (...)” Videre er staten er også forpliktet ved lovregulering å beskytte barn og kvinner mot diskriminerende praksis. Tradisjonsbestemt praksis som kjønnslemlestelse nevnes spesifikt som et brudd på barnets rett til best mulig helse, og som derfor staten plikter å motvirke ved nødvendige tiltak. Det uttrykkes eksplisitt at for alle tiltak som innføres skal ”barnets beste” være retningsgivende. ”Ingen andre hensyn har forrang for barnets ve og vel.”

På bakgrunn av befolkningsstatistikk fra SSB har HRS regnet ut at vi i dag har rundt 6.500 jenter fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Over 3.700 av disse jentene kommer fra høyrisikolandet Somalia. Og denne mest aktuelle gruppen øker raskt, bare de siste to årene med om lag 1.200 jenter. Fra faglig hold er det estimert at en kan anta at rundt 50 % av for eksempel somaliske jenter som ikke er lemlestet før migrasjon, eller som er født i eksempelvis Norge, utsettes for denne praksisen. Vi snakker altså om en mulighet for lemlesting av et firesifret beløp jenter i Norge ut fra dagens størrelse på gruppen.

Gitt det voldsomme overgrepet kjønnslemlestelse vitterlig må kunne karakteriseres som, er Regjeringens utsagn om at å se på ”titusener av” norske jenters kjønnsorgan, for blant annet å forebygge kjønnslemlestelse, grufullt ut fra to forhold: Den manglende solidariteten med nye norske jenter, og en underkommunikasjon om at ikke alle jenter er norske. Sett i lys av Solbergs gjentatte utsagn om at ”alle barn som er født i Norge er like norske som mine barn”, er reaksjonen ytterligere oppsiktsvekkende.

Stortingets flertall har ikke lagt frem et hastevedtak. Informasjon og kunnskap om kjønnslemlestelse har tilflytt de folkevalgte i flere år, nå siste i februar da HRS inviterte to ledende franske eksperter til møte med sentrale folkevalgte. Dette er hva legen Emanuelle Piet i fylket Seine-Saint-Dénis fortalte i et lukket møte med kommunalkomiteen: I 1987 initierte hun kartlegging av omfanget av kjønnslemlestelse i fylket sitt. 500 vestafrikanske jenter ved tre helsestasjoner ble undersøkt. Barna var i alderen 0-6 år. Samtlige 500 jentebarn var kjønnslemlestet. 10 år senere ble kartleggingen gjentatt. Av 500 jentebarn var bare syv kjønnslemlestet. I år 2000 ble det gjennomført en ny kontroll: Av 500 jentebarn var ingen kjønnslemlestet.

Hvorfor? Fordi det ble innført systematiske kliniske observasjoner av alle barns kjønnsorgan, foreldre ble informert om hvorfor (kjønnslemlestelse og seksuelle overgrep), og avdekket lemlesting ble straffeforfulgt som annen lemlesting av barn. Advokat Linda Weil-Curiel, som har representert ofrene for lemlesting i nesten samtlige rettssaker siden 1982 (om lag 35 saker), forklarte komiteen at så lenge Frankrike har et lovverk mot mutilering av barns legemsdeler, og enhver lemlesting av hvite barns legemsdeler, straffeforfølges, så skal selvsagt svarte barn ha den samme rettssikkerheten. Alt annet ville være rasediskriminering. Et av motargumentene fra forsvarets side, forklarte hun, er at foreldre ikke kjønnslemlester for å skade eller ødelegge, altså praksisen utføres i beste mening. Nei, forklarte Weil-Curiel. Man kjønnslemlester nettopp for å skade og ødelegge den fremtidige kvinnens seksualitet. Dette er hele ideen bak praksisen, og en mer korrekt benevnelse er derfor ”seksuell lemlesting”.

Det må i redelighetens navn nevnes at også enkelte leger offentlig har gått ut og ment at en klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan kan oppleves som krenkende. Fra medisinsk hold er det endog hevdet at mange innen helsevesenet ikke vet hvordan ei jentes kjønnsorgan ser ut og at man derfor må ha spesialister. Dette som argument for at Stortingets ønske om helseundersøkelser kan være vanskelig å gjennomføre. Hvis det, mot formodning, er slik at helsepersonell i dag er kyndige til å undersøke gutters kjønnsorgan, men ikke jenters, er vel dette i seg selv et åpenbart argument for nettopp å innføre helseundersøkelser? Vi heller dog mer til å tro på uttalelser fra medisinsk hold under en rettssak i Paris i mars 2003, der det blant annet ble sagt at ”man trenger ikke være ekspert for å se om en jente/kvinne er kjønnslemlestet eller ei. Man kan ikke unngå å se det med det blotte øyet” (pediateren Mselati Jean Claude).

Regjeringens nettopp avsluttede treårige dialogprosjekt med aktuelle miljø, OK-prosjektet, er evaluert av forsker Inger-Lise Lien. Liens konklusjon er klar: Ja, vi trenger dialog, men vi trenger også helseundersøkelser og et aktivt rettsapparat. Kjønnslemlestelse har en strafferamme på åtte år. Loven har sovet i 10 år mens et ukjent antall jentebarn er lemlestet, fordi ”vi skal ikke se på” jentebarns kjønnsorgan. Er det slik at Regjeringen, med rette, frykter at helseundersøkelser vil avdekke omfattende lemlesting? Er det slik at Regjeringen opplever det som mer komfortabelt å ikke vite hva som foregår, enn å benytte den mest åpenbare muligheten for å beskytte jenter i Norge mot den grufulle praksisen med kjønnslemlestelse? I så fall vil lemlesting av jenter slå dype røtter i et fritt og moderne demokrati som bare gjelder for oss utvalgte.


Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005