| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Høringsuttalelser fra HRS > Arkiv > Høringsuttalelse fra 1. mars 2002 til Kommunalkomiteen på Stortinget

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Til: Åpen høring i Stortinget ved Kommunalkomiteen
Fra: Human Rights Service (HRS) v/ Nadia og Rita Karlsen
Dato: 1. mars 2002

Høringsuttalelse til Dok.nr.8:50 (2001-2002) vedrørende tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelse i utsatte familiemiljøer

Vi har med interesse gått gjennom Dok.8-forslaget vedrørende tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelse i utsatte familiemiljøer. I denne sammenheng vil vi på et generelt grunnlag påpeke:

• Human Rights Service (HRS) er politisk uavhengig og har gitt sine kommentarer på et fritt grunnlag.
• HRS' etiske grunnprinsipp er at sentrale menneskerettigheter og – plikter er gyldig for alle barn og voksne, uansett etnisk, religiøs, nasjonal eller politisk tilhørighet.

Videre har vi konsentrert oss om å gi en tilbakemelding direkte knyttet til forslag til tiltak. Imidlertid finner vi grunnlag for følgende generelle kommentar:

Skal vi klare å få bukt med problemene knyttet til bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelse er det nødvendig at alle framkomne tiltak vurderes i sammenheng. ”Tiltaket” eksisterer nok ikke, vi må iverksette en rekke tiltak, der flere tiltak må operere sammen både for å få ønsket effekt og for å minske uønskede bivirkninger.
Vi vil i det følgende gi vår vurdering av hvert enkelt forslag:

1. Forslaget lyder: ”Fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppen for kjønnslemlestelse.”

Vurdering: HRS er enig i at det bør fremmes de nødvendige forslag for kunne innføre obligatoriske helsekontroller, da både for å avdekke og forebygge kjønnslemlestelse.
Imidlertid bør begrepet ”helsekontroll” erstattes med det mer positive ordet ”helseundersøkelse”.
Videre er vi usikre på om det bør være årlige kontroller/undersøkelser. Per i dag har vi spedbarnskontroller, 2-årskontrollen og 4-årskontrollen, der ingen av disse er obligatoriske, men tilbakemeldinger fra helsevesenet tilsier at oppmøtet er høyt (hvis husker riktig: godt over 90 %). Hvorvidt eventuelt utelatt oppmøte er knyttet til en spesiell gruppe (for eksempel knyttet til personer med opprinnelse, eller foreldre med opprinnelse, fra land med høy prosentandel kjønnslemlestelse), vites ikke. Uansett ser vi ingen grunn til at overnevnte undersøkelser ikke kan gjøres obligatorisk.

Hvis en i tillegg til overnevnte undersøkelser også innfører obligatorisk 6-årsundersøkelse, dvs. en kontroll i tilknytning til skolestart, og videre med 2 år mellomrom (8 – 10 –12), vil det etter vår oppfatning dekke mye av behovet i dag. Til dette vil vi også bemerke følgende: å avdekke hvorvidt en jente er kjønnslemlestet blir av leger kommentert til å ikke måtte omfattes av en gynekologisk undersøkelse. Det blir bemerket som ”lett å se”, og derfor bør ikke et slikt tiltak møtes med argumentasjon om at barn ikke skal underlegges gynekologisk undersøkelse. Videre må vi som voksne, om vi ønsker eller ikke, venne oss til at vårt underliv er en del av kroppen vår – og at denne delen krever like naturlig tilsyn som andre kroppsdeler. Vi bør derfor allerede tidlig kunne lære at alle deler av kroppen er like mye verdt en undersøkelse, og stole på at helsevesenet er profesjonelle nok til å gjøre dette så behagelig som mulig for oss.

Vi er derimot uenig i at forslaget bare skal gjelde piker og unge kvinner som befinner seg i en risikogruppe for kjønnslemlestelse. Forslaget bør omfattes av alle barn, både gutter og piker, og inngå som en del av en regelsmessig helseundersøkelse. På denne måten unngår vi også det stadig tilbakevendende argumentet om forskjellsbehandling, uansett hvor god intensjonen måtte være.

2. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse”.

Vurdering: HRS er enig i at det må fremmes forslag som medfører at foreldre ansvarliggjøres i sterkere grad enn det som framkommer i dagens lovtekst knyttet til lov om forbud mot kjønnslemlestelse (lov av 15.desember 1995, nr.74). I tillegg bør begrepet ”.. og foresatte..” knyttes sammen med begrepet foreldre, dette fordi vi kjenner til at flere barn ikke oppfostres hos sine biologiske foreldre (dette gjelder spesielt den somaliske befolkningen her).
I denne sammenheng bør det også vurderes å gjøre andre sentrale aktører ansvarlig.

Vi kjenner til at både skole- og helsepersonell har antatt at en kjønnslemlestelse var under planlegging, uten at de nødvendige tiltak er blitt satt i verk. Videre vet vi at det er blitt avdekket at kjønnslemlestelse har funnet sted, uten at det er blitt meldt eller registrert. En slik holdning i støtte- og hjelpeapparatet er etter vår vurdering forkastelig. Etter vår oppfatning er en av grunnene til en slik holdning en misforstått og overdreven bruk av ”taushetsplikten”. I denne sammenheng vil vi påpeke at barnehage, skole, PP-tjenesten og andre offentlige myndigheter faktisk har en plikt til å gi opplysninger til barnevernet.

3. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer”.

Vurdering: Vi er kjent med at det i straffeloven (lov av 22.mai 1902 nr.10) er en rekke lover som dekker overgrep mot legemene og helbred, og trusler om sådan. Hvorvidt strafferammen er lang nok eller ikke, finner vi vanskelig å ta standpunkt til, da dette etter vår vurdering krever en full gjennomgang av straffeutmåling knyttet til ulike lovbrudd. Imidlertid finner vi i denne sammenheng det vesentlig å påpeke at det burde vurderes å i større grad koble enkelte særlover (slik som for eksempel lov om forbud av kjønnslemlestelse ) opp til straffeloven.
For øvrig kan det jo være på sin plass å minne om at i Norge er verken lov om forbud av kjønnslemlestelse eller ekteskapsloven, da i tilknytningen til tvangsekteskap, blitt strafferettslig prøvd (dvs. ingen er blitt tiltalt, og etter hva vi vet er heller aldri noen blitt siktet).

4. Forslaget lyder:
”Utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelt norsk statsborgerskap”.

Vurdering: Bifalles. (NB: da har vi tatt det for gitt at det i utgangspunktet er snakk om dobbelt statsborgerskap).

5. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle”.

Vurdering: Vi er enige, men det bør presiseres at dette gjelder ekteskap som er inngått mens en av partene hadde permanent lovlig opphold i Norge (dvs. ikke de som var gift før en av partene oppnådde slik status).

6. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år”.

Vurdering: Vi skjønner intensjonen med forslaget, men tror ikke at et slik forslag kan stå alene. Slik forslaget er utformet, vil det kunne få ulike uheldige bivirkninger; for eksempel vil jenter kunne bli ”giftet og dumpet” i opprinnelseslandet inntil begge ektefeller er blitt 24 år. Dette kan kanskje hindres ved at overnevnte regel følges av at herboende part må ha bodd i Norge de siste årene før et eventuelt giftermål.

Jf også følgende scenario: "Mina" er 16 år og bor i Pakistan. Fetteren "Amir" fra Norge gifter seg med henne. "Mina" bor og virker i Pakistan til hun er 24 år under forsørgelse fra "Amir" – som bor og virker i Norge. I løpet av disse åtte årene får ekteparet fire barn. Barna har sine første leveår i Pakistan, og ingen av dem (verken mor eller barn) behersker norsk. Så kommer dagen for familiegjenforening: "Mina" og "Amir" og deres fire barn bosetter seg i Oslo. Dette vil vanskeliggjøre integreringen.
Forslaget bør derfor utredes nærmere. Vi anbefaler at det nedsettes en arbeidsgruppe som ser spesielt på familiegjenforening og alder.

7. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumentert kjærlighetsekteskap”.

Vurdering: Ettersom denne praksisen først og fremst gir seg utslag i at man gifter seg med søskenbarn bosatt i opprinnelseslandet, og som slik oppnår bosettingstillatelse her, er det kanskje mest hensiktsmessig å forby familiegjenforening basert på ekteskapsinngåelse mellom søskenbarn? I den norske befolkningen er prosenten søskenbarnekteskap ca. 0.1 %. Med andre ord mener vi man bør etterstrebe å oppfylle FN-konvensjoner osv. hva gjelder det frie valg av ektefelle. Dersom søskenbarn her skulle ønske å gifte seg på basis av kjærlighet, kan man heller tilby test av gener med tanke på felles arvelige sykdommer. Videre bør et forbud mellom søskenbarnekteskap knyttet til familiegjenforening vurderes å følges av for eksempel DNA-analyse.

8. Forslaget lyder: ”Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap”.

Vurdering: Så vidt oss bekjent, er det allerede i dag et regelverk som omfatter et slikt forbud ettersom tvangsekteskap er forbudt. Det bør heller vurderes hvorfor dagens regelverk ikke benyttes.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 post@rights.no © HRS 2002 - 2005