| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Vanæret kontra status som helt

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no


Av Jeanette, Human Rights Service
Jeanette. Foto: Tomm Christensen, Dagbladet

Den danskpakistanske 19 år gamle Ghazala Abbas ble henrettet på åpen gate av broren sin i september. Hun hadde giftet seg med den hun elsket mot familiens vilje. Etterforskningen av dette æresdrapet har ført til at fem familiemedlemmer og fire nære venner av familien er siktet i saken, broren for overlagt drap, de andre for medvirkning til overlagt drap.

I forrige måned ble 20 år gamle Abbas Rezai drept i Sverige. Han var kjæreste med ei 16 år gammel jente, også hun svenskafghaner. Jentas bror fortalte at han alene drepte Abbas. Politiet etterforsker saken som et æresdrap. Det er altså mistanke om at flere står bak drapet, at det er overlagt, at broren har tatt på seg skylden for et drap han ikke utførte selv, og det er mistanke om at kjæresten til Abbas ble tvunget til å delta i knivtikkingen som førte til hans død.

I VG 6.desember prøver veileder i interkulturell kommunikasjon, Iffit Z. Quereshi, som meg født av pakistanske foreldre, å tilsløre helt faktiske forhold knyttet til æresdrap; hun prøver å sammenstille slike drap med sjalusidrap og familietragedier. Det er for meg uforståelig at Qureshi ikke har helt grunnleggende kulturkunnskap om et så viktig tema som æreskultur, selve livsnerven og kreftsvulsten i pakistanske samfunn verden over.

Et æresdrap er overlagt, det har betydning for strafferammen. Drapet gjøres etter en beslutning innad i storfamilien. Det har betydning for hvor mange som kan dømmes for drapet. Den som utfører selve drapet etter ordre fra familiens overhoder, får heltestatus. Og utad til sin egen gruppe, fornekter man ikke æresdrapet. Tvert om står man stolt ved sin handling. Hele poenget er hva man vil oppnå ved et slikt drap: Æresdrapet vekker respekt og frykt i omgivelsene. Man ”forteller” at familiens menn må respekteres. Deres kvinner er urørlige. Rører man ved dem, risikerer man å bli drept. Og jentene og kvinnene innad i en familie der et kvinnelig familiemedlem er æresdrept, får denne lærdommen: Hvis dere oppfører dere uanstendig, vet dere konsekvensen.

I Pakistan, der jeg bodde fra jeg var 10 år til jeg ble giftet bort 16 år gammel, lærte jeg om den klare forskjellen på familietragedie og æresdrap. En typisk familietragedie er en fattig familiefar som blir arbeidsløs og som ikke klarer å fø kona og ungene. I fortvilelse dreper han dem, og kanskje seg selv også. Både pakistanske myndigheter, lovverket og de som arbeider for menneskerettigheter, skiller klart mellom æresdrap og familietragedier.

Drapet på Nøtterøy, utført av en ektemann fordi kona ville skille seg, har vanæret denne mannen. Ved et æresdrap gjenvinnes æren. Han hadde heller ingen medhjelpere, han har ingen støtte for sin handling, og drapet var kanskje heller ikke planlagt og dermed overlagt. Som Quereshi sikkert vet, dømmes man langt strengere for overlagt drap enn uoverlagt drap.

Qureshi hevder at både æresdrap og familietragedier, der en kvinne drepes, ”til syvende og sist handler om samfunnets kvinnesyn og menns forkvaklede behov for å understreke sin makt over kvinnen”. Jeg måtte lese setningen flere ganger. ”Samfunnets kvinnesyn.” Vil hun prøve å lede folk til å tro at det norske samfunnets kvinnesyn overhodet har noen sentrale felletrekk? Jeg vil påstå at i Norge har kvinnes status ikke i kjent tid vært i nærheten av det grufulle åket majoriteten av kvinner i Pakistan i dag lever under (også her i Norge). Jeg skal bruke tre kilder for å belyse påstanden.

Først et sitat fra en offentlig kommisjon i Pakistan om kvinners liv: ”De behandles mer som eiendeler enn som selvstendige og selvregulerende mennesker. De kjøpes og selges, slås og lemlestes, til og med drepes ustraffet og med sosial aksept ... Den overveldende majoriteten settes til å arbeide for så lenge som seksten til atten timer om dagen, uten betaling ...» (Report of the Pakistan Commission on the Status of Women, 1985). Dette er også situasjonen i dag, i følge Human Rights Commission of Pakistan. Og for eksempel æresdrap, øker for hvert år i Pakistan , viser offentlig statistikk.

Professor Gro Steinsland er vel den i Norge som vet mest om kvinneliv i Norge i historisk tid. Hun har nylig gitt ut boken ” Norrøn mytologi.Myter, riter, samfunn”. Til Aftenposten (15.11) sier hun at i førkristen tid var det ikke likestilling som i dagens Norge, ”men vi finner et sterkt likeverd mellom den frie mann og den frie kvinne. Den gifte kvinne var ikke mannens eiendom. Hun var ingen handelsvare. Kvinnen hadde selv råderett over sin eiendom, og skilsmisseretten var lik for kvinne og mann.” Steinsland forklarer videre om æresbegrepet, som i muslimske land er knyttet til kvinners (rene) seksuelle vandel. ”Om ætten var blitt påført skam, kunne man i Norden ikke gjenopprette æren ved å legge hånd på en kvinne. Den mann som skadet eller drepte en kvinne, ble en niding, det vil si æreløs. Om ætten var påført skam, for eksempel gjennom en kvinnes seksuelle løssluppenhet, kunne æren bare gjenopprettes ved at en våpenfør mann hevnet seg på en annen våpenfør mann… Ser vi på fenomener som æresdrap, sanksjonering av fysisk avstraffelse av kvinner, samt rett til skilsmisse, kan det også se ut til at kvinnenes stilling på flere områder var sterkere i Norge i år 900 enn i enkelte innvandrergrupper i 2005.”

I solidaritet med de mange jentene og kvinnene i Norge som lever under ekstrempatriarkalske og føydale forhold, burde kursleder Qureshi ta inn over seg hva Steinsland kan dokumentere. Qureshi bør også ta inn over seg at det faktum at den umenneskelige æreskodeksen i ulike innvandrermiljø er årsaken til at politiet i Oslo søker spesialkunnskap om æreskultur.

En siste tanke: Da min mor kom til Norge for ca 30 år siden, gikk hun vestlig kledd og jobbet. I dag er hun hjemmeværende og ikler seg tradisjonelle klær og slør. Jeg frykter at i årene som kommer vil de kvinnefiendtlige kreftene få enda sterkere grep om majoriteten av muslimske jenter og kvinner i Norge. Derfor trenger vi å få faktiske forhold på bordet, ikke propaganda.

Publisert som "Vanæret kontra status som helt ", 21. desember 2005, Human Rights Service ©
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00[email protected] © HRS 2002 - 2005