| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Anbefalt litteratur > Men størst av alt er friheten > Har vi grunn til å være redd muslimene?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Kronikk i Agderposten av Trond Temte Haug 13.12.06 (gjengitt her med forfatterens tillatelse)

Bare det å stille et slikt spørsmål, vil for noen være ensbetydende med rasisme. Et oppkonstruert skremmebilde båret frem fra ytterste høyre fløy. Men det er på dette provoserende spørsmålet Hege Storhaug i sin nye bok utfordrer våre politikere og hele det norske folk.

En bok som ikke bare er et knyttneveslag mot en forfeilet innvandringspolitikk, men som også setter fokus på Islam som bevegelse og livsfarlig ideologi.

I kjølvannet av denne boken, som av fagfolk har fått en unison positiv omtale, og som allerede blir vurdert som årets viktigste debattbok, gjør jeg meg noen refleksjoner over hvordan vi i dagens Norge forholder oss til Islam, muslimer og ytringsfrihet.

For de fleste av oss blir Islam og islamisme noe fjernt. Dette er fenomener som skjer andre steder i verden enn der jeg og mine nærmeste lever våre liv. Det er dessverre mye som kan tyde på at problemstillingene kan være mye nærmere enn det vi ønsker å tro. For hva Islam handler om, og hvordan denne ideologien over store deler av verden er blitt en stadig sterkere politisk maktfaktor er ikke noe tema rundt middagsbordet i de norske hjem. Ikke foreløpig.

Etter å ha kommet meg over det første sjokket etter å ha lest boken til Storhaug, sa jeg til meg selv at så ille kan dette ikke være. Jeg brukte derfor høsten til lesing av mye annen litteratur med andre sentrale forfattere, som jeg håpet ville være et korrektiv til det ensidige synet til Storhaug. Resultatet ble i stedet det stikk motsatte. Alternativ litteratur støttet i all hovedsak opp om hva Storhaug har skrevet, enkelte av dem går enda lenger i sin kritikk.

Islamistene, det vil si de av muslimene som er mest bokstavtro mot Koranen, og som etter sharia-loven har som mål å overta den politiske makten i verden, hater USA, demokrati og alle vestlige verdier. Dette sier deres ledere helt åpent, så slik sett vet vi jo hvem som er våre politiske og kulturelle motstandere.
Det som for mange av oss kan være vanskeligere å forholde seg til er de moderate muslimene. De som er som oss, bare at de tror på Allah og ber fem ganger om dagen. Som synes helt ufarlige, og er hyggelige og omgjengelige mennesker. Men vi vet liksom ikke helt hva de egentlig mener. For de sier så lite. I fjernsynsdebatter fremstår de som runde og svært uklare i sin avstandtagen til de overgrep og kriminelle handlinger ekstreme muslimer utfører. Hvorfor tar man ikke i klare ordelag avstand fra det som er kriminelt, og etter vanlige folks mening helt uakseptabelt? Hvorfor demonstrerte bare 50 stykker av 70.000 muslimer i Oslo etter ambassadebrenningen? Var det frykten for represalier? Eller syntes man ikke det var så galt?
Er det rart at folk blir usikre på hva moderate muslimer egentlig står for, og er det da noe rart at mange er engstelige for et fremtidig samfunn der muslimer er i flertall, og dermed får stor politisk makt? Justisministeren i Nederland uttalte nylig at han om kort tid regnet med at muslimene kom til å ha politisk flertall i storbyene i landet.

Er det dette som er de paranoide fremtidsvisjonene som kulturredaktør Blågestad i Agderposten stadig referer til ? Er dette skremmebildene som Hege Storhaug dikter opp, og som ikke har noe med virkeligheten å gjøre?

Det har likeledes gjennom en årrekke vært hevdet fra venstresiden i norsk politikk hvor rasistiske vi er i Norge. Dette er jo det rene tøv. Rasismebegrepet har på en uredelig måte i en årrekke med stort hell vært brukt som et effektivt retorisk våpen i kampen for å kneble enhver kritisk ytring når det gjelder innvandring, religions og kultur kritikk. All kritikk av fremmede kulturer blir på denne måten ensbetydende med diskriminering, intoleranse og rasisme. Skremt til taushet var det bare de aller modigste som våget å opponere.

Den kritiske refleksjon og den frie tanke er selve essensen i demokratiet vårt. Uansett hvilke hellige sannheter man utfordrer må den frie tanke beskyttes. Det er den som bør være hellig. I dette perspektiv er det mer enn skremmende å se hvilken innflytelse islamismen allerede har fått i Europas åpne demokratier.
I et demokrati med reell ytringsfrihet er det å krenke et nødvendig onde vi alle må lære å leve med, fordi dette er selve forutsetningen for all ny erkjennelse, for fremskritt og nødvendige endringer. Frihet er retten til å fortelle folk det de ikke liker å høre. I så henseende er det like skremmende hvor lite åpne intelligentsiaen i Norge er for kritikk og nytenkning. Her er det ikke stuerent å ha andre oppfatninger enn de til enhver tid politisk korrekte.

Islamismen, som er blitt vår tids nye totalitære ideologi og bevegelse, er i virkeligheten en ideologi som er enda farligere enn de vi kjenner fra før. Det er fordi den har en superfarlig dimensjon i tillegg til de andre: den religiøse. I en slik ideologi har dialogen ingen plass, fordi dialogen er i utgangspunktet en gi og ta strategi. Man kan ikke ta litt demokrati og litt diktatur og tro at dette blir en brukbar syntese.

Festtalene om ytringsfriheten var plutselig svært lite verdt da Muhammed-karikaturene brakte terrortrusselen til landet vårt. De ansvarlige myndigheter og pressen la seg langflate for islamistenes press, og lot lille redaktør Selbekk stå alene om å ta hele støyten. Et utilgivelig svik, og en misforstått ydmykhet. Pressen ble med ett bragt til taushet, og viste ved sin servilitet all verden hvem som egentlig bestemmer når det virkelig gjelder. Den norske pressen ble på et øyeblikk omgjort fra å være ytringsfrihetens viktigste vaktbikkje, til å bli et offer for sykdommen “ politisk muskelsvinn“. Det vi egentlig var vitne til var vårt vestlige demokratis tapende kamp mot diktaturet.

Vi har til nå hatt det store privilegium å tro at ytringsfriheten er selvfølgelig og gratis. Den kom så visst ikke rekende på ei fjøl, og er heller ikke gitt oss til evig tid. Vår egen historie viser med skrekk og gru at slik har det ikke alltid vært. Vår vestlige kultur har i så måte også mange svin på skogen. Kristendommen har så visst gjennom århundrene vært misbrukt til det meste. Og Bush bruker den dessverre i fullt monn fremdeles. Vi har således svært mye ryddearbeid å gjøre i eget hus. I Norge har vi etter mye strev langsomt vokst oss ut av uvitenhet og barbari. Med dette som bakteppe blir det derfor dobbelt meningsløst ikke å ta klart avstand fra det middelaldermørke fanatikerne i den muslimske verden på ny ønsker å pådytte oss.
Men når det er sagt må vi også i rettferdighetens navn også være villige til å se at de moderate muslimene med sin kultur setter opp for oss et speil, der vi kan se vår egen kultur fra et nytt ståsted. I dette bildet ser vi kanskje tydeligere enn noen gang skyggesiden og manglene ved egen kultur og vår kapitalistiske økonomi. Der de frie markedskreftene er i ferd med å bryte ned fellesskapet, likhetsidealet og solidariteten. Der vi lever i en ekstrem konsum-kultur der ting, status og kjendiseri er blitt våre nye symboler. Prisen vi må betale for vår stadig økende rikdom og velstand ser ut til å være mett sløvhet og politisk apati. Jeg kan meget godt forstå at mange innvandrere er sjokkert over deler av vår vestlige moral og kultur.

Men på tross av de varsellamper som blinker, og som vi bør ta alvorlig, må vi allikevel prøve å ha flere tanker i hodet på en gang. Vi må heller ikke glemme at vi i vår kultur, etter en lang prosess nå lever et liv i Norge som er helt enestående. Fra vi fødes til vi dør står en omsorgsfull og velutviklet velferdsstat parat til å dekke våre nødvendige behov . Den personlige friheten vi har er historisk i internasjonal sammenheng, tuftet på menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og gjensidig respekt.

På tross av denne viten om vårt eget samfunn, blomstrer allikevel den akademiske kulturrelativismen med en nesegrus beundring for andre kulturer. Alle andre kulturer synes så verdifulle, men ikke vår egen. Er det slik at vår egen kultur ikke er noe å være stolt av? Hva er dette for tøv? Man behøver da ikke være kristen for å kunne se verdiene i vårt kristne verdigrunnlag satt opp mot Islam og Koranen? Man forlanger respekt for andre kulturer som om all kultur per definisjon er god og verdifull. Man må da ha lov til å spørre: respekt for hva, og hvilke verdier?

Hensikten med de kritiske spørsmålene når det gjelder muslimer og islamister er selvfølgelig ikke å lage skremmebilder. Men det ville være både feigt og galt å ignorere den stigende uroen mange føler når vi vet at det stadig blir større grupper av innvandrere som bekjenner seg til verdier som klart er i strid med våre egne grunnverdier. I Storbritannia ble det for en tid tilbake gjort en omfattende undersøkelse, der det kom frem at selv moderate muslimer i stor utstrekning delte islamistenes negative oppfatninger av vestlige verdier. Dette er en skremmende utvikling vi ikke må lukke øynene for.

Jeg tror de aller fleste nordmenn slett ikke er rasister, og derfor heller ikke har noe ønske om et muslimfritt Norge.

Under disse forutsetningene er muslimer like velkomne til landet vårt med sin kultur og religion, som alle andre innvandrere. Såpass må vi kunne forlange av solidaritet fra våre nye landsmenn i bytte mot å få del i våre hardt tilkjempede velferdsgoder.

Det er dette frykten for muslimene først og fremst handler om. Det handler ikke om frykten for muslimer som setter pris på våre demokratiske verdier, og som ønsker å samarbeide med oss om å forbedre trolig verdens beste samfunn noensinne. Som sammen med oss mener at religion skal være en privatsak som ikke skal brukes som en politisk maktfaktor, nettopp fordi vi så tydelig ser at blanding av religion og politikk er livsfarlig.

Hvis ikke muslimer oppriktig tar avstand fra alt dette, og uttykker seg klart og utvetydig, har vi all grunn til å være mer enn bekymret for vår multikulturelle fremtid. Så bekymret, at jeg føler meg tvunget til å gjøre innholdet i kulturredaktør Blågestads uttalelse til min, bare med motsatt fortegn: Det er mange ting jeg ikke er redd for her i verden, men er det én ting jeg er redd for, så er det muslimer.


Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 post@rights.no © HRS 2002 - 2007