#norsk kultur

Knapt før Lubna Jaffery (Ap) har overtatt som kulturminister etter den korrumperte Anette Trettebergstuen, går Jafferey ut og dolker vår kulturnasjon i ryggen. Å håndhilse eller ikke er opptil hver enkelt å bestemme, sier Jaffery, og legger til at det er mange måter å hilse på. Slik legger Jaffery forholdene optimalt til rette for sharia ikke bare i skolen men i våre kulturinstitusjoner, offentlige organer og i politikken. Med dette som første sak ut er det grunn til å grue seg til fortsettelsen.

Nasjonalmuseets beslutning om å plassere Christian Krohgs maleri "Leiv Eiriksson oppdager Amerika" trygt i kjelleren etter mange tiårs plassering i trappeoppgangen til det ærverdige Nasjonalgalleriet slik at det var det første bildet publikum så når de kom inn, har fått oss til å fundere på hva Nasjonalmuseets egentlige oppdrag er. Er det et nasjonalt museum, eller er det noe ganske annet?

Sylo Taraku i Tankesmien Agenda gjør et forsøk på å forklare hvordan æreskulturen gir grobunn for voldskriminalitet. Den sminkede framstillingen av æresbegrepet fungerer utmerket for ikke å stigmatisere innvandrere, men er dessverre ubrukelig for å utarbeide virkningsfulle, kriminalitetsforebyggende tiltak. 

SAS' nyeste reklame "What is truly Scandinavian" gir oss i det minste svaret på hva som preger kultureliten: Nemlig selvpisking, antipatriotisme, moralsk posering, overdøvende multikulturalisme og en skandinavisk unik selvpålagt selvforakt.

Norge har en av verdens beste kulturer, som vi er ute av stand til å definere, men desto bedre til å destabilisere.

Dagbladet i solnedgang er ikke et pent skue. Man velger uredelighet i sin kamp for å dekke over at man tok grundig feil i sitt syn på innvandringens konsekvenser.

Da er det frem med en klassiker på 17. mai. I en barbert utgave denne gangen, en "reminder" på at vi slettes ikke har det så verst i Norge.

Etter kong Haralds famøse tale i Slottsparken i fjor, der han gjorde Norge til alt og dermed ingenting, nyanserer nå kongen sine uttalelser. Vi har både norsk kultur og identitet, og det lar seg definere.

Brochmann II-utvalgets mest spennende og givende lesning ligger dessverre ikke i NOU-ens hovedtekst, men i noen av merknadene. Spesielt gjelder det utvalgsmedlem Asle Toje sine påpekninger, men også SSB-forsker Erling Holmøy smeller til. Her snakker vi norsk kultur og innvandrernes plikt til deltakelse, samt at Toje strammer strikken ytterligere med etniske nordmenn og betingelser for statsborgerskap.

Nå begynner SV å bli desperate. Plutselig er de kommet til at de ønsker å frata religiøse samfunn statsstøtte. "Det er ingen grunn til at vi skal subsidiere intoleranse," sier partileder Lysbakken. Men så dårlig hukommelse har vi ikke, Lysbakken. Så sent som i januar i år glimret du med ditt fravær på et forslag i Stortinget med målsetting å hindre finansiering av religiøse samfunn i Norge fra f.eks. despotiske regimer. Du og SV har oversett problematikken med æreskultur og sosial kontroll i 16 år, selv da dere satt i regjering. SV har mistet sin troverdighet.

Reaksjonene er skarpe i et tverrpolitisk Moss etter at det ble kjent at somaliske og syriske menn prøver å påtvinge ikke-muslimske kvinner hijab og burka på voksenundervisning. ”Norsk språk, kultur og tradisjon, skal ligge til grunn for all integrering i Moss,” skriver gruppelederne for Høyre, Venstre og KrF. De ber voksenopplæringen om å rydde opp i de skandaløse forholdene. Bra!

Namsos har utvist et enormt lokalengasjement for at en familie som prøvde å lyge seg til opphold ikke skulle uttransporteres. Et av argumentene var at de syv jordanske søstrene i familien ville bli tvangsgiftet. Det ville de nok uansett, gitt foreldrenes kulturelle opphav, og nå er menneskehandelen, altså ekteskapene, i gang – for å få sendt døtrene til vesten. De to første skal til Danmark og Sverige, og Europas myndigheter har jo ingenting imot at totalt fremmede gifter seg med hverandre av helt andre hensikter enn kjærlighet. Bare spør Venstres Abid Raja.

Den velkjente barnesangens refreng lyder i hodet mitt mens jeg leser om somaliere – den innvandrergruppen som befinner seg kulturmessig og verdimessig lengst fra nordmenn.

Debatten om hva som er norsk kultur gikk høyt i media og på nettet i fjor. Debatten er langt fra avlyst. Debatten er kanskje bare mer og mer avgjørende for hvordan Norges fremtid vil se ut. Og grisen er kanskje mer sentral enn man tenker over?

Debatter som handler om «norsk rasisme» har en tendens til å ta av, så også denne gangen under #norskrasisme på Twitter. Her formidles tusenvis av meldinger om det som oppfattes som hverdagsrasisme i stort og smått, og et samlet mediakorps henger på. Men er det ikke en smule forunderlig at medias interesse for rasisme utelukkende går en vei? Og har vi noen gang hatt en debatt om «norsk toleranse»? Sistnevnte gir Walid al-Kubaisi ett innspill til i dag.

Enkelte henger seg opp i begrepet "norsk", uten å se at dette er irrelevant: det spiller ingen rolle hva barnet heter (i hvert fall nesten ikke) og at mer relevant er hvorvidt måten vi gjør ting på her hos oss (i vår kulturkrets) er verneverdig, ønskelig eller ikke.  

Mens noen har mareritt om hva som er norsk kultur, for øvrig gjerne de samme som drømmer om å redde tibetansk kultur, så slo det meg - jeg nærer i alle fall forskjellen på norsk og dansk kultur: N) «Litt islamisering, da? Det hadde vært spennende. Bare en litt skrå vinkel å se norsk virkelighet på. Og litt mer farger.» DK) «Radikal islamisme er en reel og voksende trussel mod det danske samfund, og det er på tide, at politikerne vågner op.»

Debatten om norsk kultur interesserer ikke bare etniske nordmenn, men alle som bor i Norge uansett hvilken religion vi tilhører, skriver Lily Bandehy, som ikke er imponert over kulturminister Hadia Tajiks valg av pinnekjøtt som representant for norske verdier. Bandehy velger seg heller Hege Storhaugs versjon som handler om opplysningstidens frihetsidealer.

En 18 år gammel iraker forteller statsminister Jens Stoltenberg at han nektes å bli norsk. Han forteller han blir mishandlet av familien og slått til taushet. Han mener Norge har sviktet han og alle andre som har kommet til Norge – for Norge stilte aldri krav til hvordan de skulle forholde seg til det norske samfunnet.

«Vi nordmenn har ingen egen kultur. Det norske, vår identitet, er i beste fall et resultat av andre kulturers påvirkning, og om det finnes noe særnorsk, har det sikkert opphav i noe utenlandsk. Ja, var ikke vikingene i Miklagard og hentet mye av sin kulturelle ballast opp derfra? Om det fantes noe positivt med våre skjeggete forfedre, var det nok noe de hentet utenlands. De fæle, usiviliserte bøllene.»

For Sveriges sin del kan man med rette etterspørre noe som ligner en diagnose når det kommer til innvandringsdebatten. Her skiller ikke kommentator Martin Aagård i Aftonbladet seg ut, i alle fall ikke i positiv retning. Ikke bare har Aagård latt seg provosere av den norske kulturdebatten, men han har oppnevnt seg selv til overdommer. ”Dommen” han avsier om både den ene og andre er det eneste som er oppsiktsvekkende. Og på godt norsk: helt på trynet.

"Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har fått hele landet med seg i en debatt som er viktigere enn det meste annet; nemlig hva er norsk kultur." Slik åpner Hege Storhaug en tosiders kronikk i Klassekampen i dag 10.januar.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen utviser en virkelighetsforståelse som enten betyr at hun ikke forstår hva innvandring og integrering handler om, eller hun kjemper febrilsk for å dekke til eget parti og regjerings faktiske politikk. Integreringsministeren mener Frp er den største trusselen mot norsk kultur, ikke innvandringen.

Debatten om hva som er særegent med norsk kultur raser, og det eneste som synes klart er at dette er en debatt som man enten vil ha eller ikke vil ha – fordi den knyttes til innvandring.