Politikk

Den store, stygge norskheten

«Vi nordmenn har ingen egen kultur. Det norske, vår identitet, er i beste fall et resultat av andre kulturers påvirkning, og om det finnes noe særnorsk, har det sikkert opphav i noe utenlandsk. Ja, var ikke vikingene i Miklagard og hentet mye av sin kulturelle ballast opp derfra? Om det fantes noe positivt med våre skjeggete forfedre, var det nok noe de hentet utenlands. De fæle, usiviliserte bøllene.»

Omtrent slik går visen. Den siste tidens kulturdebatt, som egentlig er en diskusjon om konsekvensene av ikke-vestlig innvandring, burde ikke vært en debatt i det hele tatt. For konsekvensene av en demografisk forandring i et miljø har alltid, og vil alltid være forandring i miljøets kultur. Akkurat som de invaderende romerne reduserte og forandret den keltiske kulturen i det som i dag er Frankrike, vil for eksempel innvandring fra Midt-Østen forandre norsk kultur. Dette burde vi ikke debattere, for dette er noe alle burde forstå.

Det vi burde snakke om, er om vi ønsker at norsk kultur endres i en slik retning. Jeg våger påstanden at påvirkning fra amerikansk kultur er mer positiv enn påvirkning fra en dogmatisk og patriarkalsk muslimsk tankegang og kultur. Mange vil være uenig med meg i dette, da en slik påstand vekker opp det gamle USA-hatet hos både unge og gamle på venstresiden. Men er det ikke egentlig bedre med botox og hamburgere enn æresdrap og omskjæring? Greit, jeg setter det litt på spissen her, men du skjønner poenget.

Europeere generelt, og nordmenn spesielt, besitter en dyp, indre selvforakt. Denne selvforakten er ofte kombinert med en like dypt forankret dårlig samvittighet. Ibsen skrev om arvesynden, og den sitter dypt i sjelen hos svært mange. Selv om vi nordmenn aldri har vært imperialister i verden, er vi livende redde for å støte noen fra asiatiske og afrikanske, og da særlig muslimske, kulturer. Og om vi ikke regelrett skammer oss over det norske, som vi ikke engang vet hva er, latterliggjør og ubetydeliggjør vi det.

Når jeg her skriver «vi», mener jeg selvsagt ikke alle. «Vi» er offentligheten. «Vi» er politikere som fremstiller en narkoruset og urinerende bråkebøtte som offer, mens ambulansesjåfører fremstilles og forhåndsdømmes som uhyrlige rasister. «Vi» er kulturjournalisten (i en ledende riksavis) som på en forlagsfest i fullt alvor forteller meg at det gjør da slettes ingenting om det norske forsvinner helt, for de «nye» kulturene er jo så mye mer spennende. «Vi» er en nærliggende skole som ikke tillater at elevene kler seg i Napapirji, fordi dette klesmerket bruker det norske flagget, noe som angivelig provoserer de kurdiske elevene. «Vi» er regjeringen som fortsetter å gi økonomisk støtte til islamistiske trossamfunn som sprer hat og fremmer segregering, kvinneundertrykkelse og tvangsekteskap.

Og «vi» er også vi andre, som stilltiende aksepterer dette uten å protestere. For vi har det godt, vi nordmenn. De fleste av oss lever i materiell velstand, og det holder som regel å riste litt på hodet når vi sitter i sofaen og ser på nyhetene. Det er reaksjon nok for de fleste av oss.

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,» skrev Arnulf Øverland. Han skrev om nazistenes forfølgelse av homofile, fritenkere og jøder. Ironisk nok er det i anti-rasismens navn at en ny og like intolerant ideologi har fått lov til å spre seg, og igjen er det de samme gruppene som skal «tas». Det er veldokumentert at det i muslimske miljøer hersker en utbredt skepsis til, og til og med regelrett hat overfor disse gruppene og andre som faller utenfor islamsk doktrine for «korrekt» livsførsel.

Den utskjelte FrP-politikeren Christian Tybring-Gjedde spurte et par av våre regjeringspolitikere noen viktige og kloke spørsmål og fikk flåsete svar tilbake. Det var som forventet. Vår kulturminister klarte ikke å stå for fristelsen, og røpet seg som en litt naiv kultur-relativist. Jon Hustad så dette og kritiserte det. For selvsagt skal en kulturminister som ikke vil definere norsk kultur få kritikk. Alle vet at kultur alltid er i endring, det trenger ingen fortelle oss. Men en av kulturministerens viktigste og trolig mest krevende oppgaver er faktisk å rangere norsk kultur. Noe er viktigere å ta vare på enn annet. Slik har det alltid vært. Faktisk er det slik at alle norske regjeringer har bidratt til å styre norsk kultur i ønsket retning. Det gjør de hvert år gjennom statsbudsjettet. Det gjør de når midler fordeles og kunstnerstipender utdeles. Den norske kulturen er ikke en skute uten ror. Vi har faktisk ganske gode muligheter til å styre den skuta. Men det hjelper så lite hvis skipperen har sovnet, eller styrer rett på grunn.