Flerkoneri og proforma ekteskap

Nytter ikke den ene veien, finnes det en annen vei, eller hva Raja?

Namsos har utvist et enormt lokalengasjement for at en familie som prøvde å lyge seg til opphold ikke skulle uttransporteres. Et av argumentene var at de syv jordanske søstrene i familien ville bli tvangsgiftet. Det ville de nok uansett, gitt foreldrenes kulturelle opphav, og nå er menneskehandelen, altså ekteskapene, i gang – for å få sendt døtrene til vesten. De to første skal til Danmark og Sverige, og Europas myndigheter har jo ingenting imot at totalt fremmede gifter seg med hverandre av helt andre hensikter enn kjærlighet. Bare spør Venstres Abid Raja.

Det har vært et voldsomt lokalt engasjement  for familien fra Jordan som kom til Norge i 2004 og påstod at de var (statsløse) palestinere.  Tross første avslag i 2005, dernest i 2006, kloret foreldrene seg fast i hele ni år, mens de også fikk to nye barn. Hele ni anmodninger om ombegjæring av avslaget har vært innom UNE i disse årene.

Vårt (skandaløse) asylsystem er tydeligvis god advokatmat. Nå skal advokat Arild Humlen på tur til Jordans hovedstad Amman, for han har ikke tenkt å gi seg. Han utnytter nok en mulighet i systemet. Han vil ta saken til lagmannsretten.

Vi kan videre lese at den eldste jenta nå er gift med en slektning av far i København.  Når reisedokument er i orden, drar hun vil København for å feire bryllupet. Den neste eldste er nå nettopp forlovet med en slektning av mor, som hun kun har snakket med på telefon.

– Jeg kjente ikke min forlovede og har ikke sett han før. Jeg har bare snakket med ham på telefon, og sett han på en mobilsamtale, sier den eldste av de sju søstrene AlZanghari.

Nå er det slik at den eldste blir 21 år i år, så noen familiegjenforening blir det neppe med det første i Danmark med 24-årsgrense. Men den kommende ektemannen kan jo melde flytting i Sverige, og sikkert kjøpe seg en adresse der, så han slipper å pakke kofferten.

Søstrene forteller om press om å inngå ekteskap, men de håper at som borgere i Skandinavia, får de lov (av ektemennene) å utdanne seg.

– Vi vet ikke om vi kan fortsette med vår utdanning. Kanskje vi kan fordi Gofran skal bo i Danmark og jeg skal bo i Sverige. Vi håper det, sier Doaa.

Innvandringspolitikken går med andre ord like godt som integreringspolitikken, og det er få politikere som synes det er noen som helst behov for å legge om kursen, verken ut fra et feministisk ståsted, kulturelt ståsted eller økonomisk bærekraftig utkikkstårn.

Alle søstrene sier at de ikke føler seg annet enn norske.

Vi andre kan knapt annet enn å lukke øynene og skue 20 år inn i krystallkulen.

Saken illustrerer også meget godt at nå har ”hele verden et søskenbarn på Gjøvik”.

En av dem som ikke vil gjøre noe som helst realpolitisk med vår nye «internasjonale» Camilla Collett-tilstand, er Stortingspolitiker Abid Raja (V). Venstre hadde full nødbrems på da Solberg og Jensen forhandlet med Grande og Hareide om innvandringspolitikken. Høyre hadde gått med på et tilknytningskrav og økt aldersgrense, noe som ville bremset kraftig innvandring som ikke er bærekraftig, og dermed også stoppet regelrette overgrep i disse transkontinentale arrangerte ekteskapene. Hadde Raja visket noen ærlige, forløsende ord i øret på Grande, så hadde vi fått ny politikk, derom er det his meg svært liten tvil. I dag er Raja portrettert i Aftenposten. Se her hva han sier, etter at han (igjen) har forklart igjen om sin kamp for å få gifte seg med en norskpakistansk kvinne og slippe unna å skulle hente kusina si fra Pakistan:

raja

– Dessverre sitter en altfor stor gruppe stadig fast i sine kulturelle lenker, sier han, og gir de fortsatt dominerende henteekteskapene mye av skylden.

– Det er som i Monopol-spillet: Du skal gifte deg med en fra hjemlandet. Rykk tilbake til start.

Hva skal man si? Hykleri? Det var i alle fall det første som slo meg. Og så var det dette med den berømmelige stigen som kan trekkes opp…

Jeg synes absolutt Frp og Høyre bør ta tak i Raja og filleriste hans moral på bakrommet. Og det allerede førstkommende mandag. Et sentralt spørsmål er: Hvordan står det til med lojaliteten til norsk kultur og menneskerettigheter?