Integrering og integreringspolitikk

Litt faenskap

Mens noen har mareritt om hva som er norsk kultur, for øvrig gjerne de samme som drømmer om å redde tibetansk kultur, så slo det meg - jeg nærer i alle fall forskjellen på norsk og dansk kultur: N) «Litt islamisering, da? Det hadde vært spennende. Bare en litt skrå vinkel å se norsk virkelighet på. Og litt mer farger.» DK) «Radikal islamisme er en reel og voksende trussel mod det danske samfund, og det er på tide, at politikerne vågner op.»

Da jeg leste journalist og forfatter Vigdis Bjørkøy sitt innlegg i dagens Aftenposten, under tittelen «Hva er norsk kultur?», bestemte jeg meg øyeblikkelig for å glemme dette innspillet raskest mulig. Alternativet var å lenke til innlegget på Facebook med en spydig kommentar om Aftenpostens forfall. Men jeg klarte å la være og kategoriserte saken under «bare å glemme».

Helt til jeg kom over et annet innlegg (fra 30.juli i år i BT), der den danske rettspsykiater og forfatter Henrik Day Poulsen, som blant annet har forfattet en bok om fanatisme og jevnlig møter islamister i sitt arbeid med kriminelle, slår fast at islamisme skaper kriminalitet. Da begynte igjen Bjørkøys innlegg å opptre i hodet mitt som Ylvis-brødrenes revelyder.

La oss ta Bjørkøys åpning:

hege_banner_rights_special_778x150

Jeg er forvirret. Og det bekymrer meg. Alt dette snakket om norsk kultur. Jeg vet ikke hva det betyr. Det er åpenbart farlig ikke å passe på den norske kulturen. Men dette er som å kjempe mot en ullen fiende. Jeg vet ikke hva jeg skal verne om, og hva som er så farlig? Men det gjør jo livet utrygt.

Snikislamisering. Er det virkelig så farlig? Selvsagt – så lenge det er sniking inne i bildet, er det farlig. Men å snike er det få som gjør i norsk offentlighet. Nei, her tramper man uti med store sko og store ord. Det blir ikke mye sniking av det.

Litt islamisering, da? Det hadde vært spennende. Bare en litt skrå vinkel å se norsk virkelighet på. Og litt mer farger.

For hva er norsk kultur? Marius-genseren – forlengst solgt til USA. Edvard Munch – forlengst opptatt av det gode verdensselskap. Fiskeboller i hvit saus? Endelig, noe helt fargeløst, smakløst og noe utlendingene kan kalle «very norwegian» – og blir bedre med karri på.

Bjørkøy kan ta det helt med ro. Vi skjønner hun er forvirret. Men hun må gjerne bale med sine fargeløse og smakløse fiskeboller, ligge søvnløs om natten og gruble eller bli «gal av sånne spørsmål som det ikke finnes svar på», det er fullt og helt hennes eget valg. Hvis hun derimot tror at hverdagen blir så mye grønnere med «litt islamisering», så anbefaler jeg flytting til et muslimsk land. Så kan hun kanskje selv erfare en litt skrå vinkel å se norsk virkelighet på, heller enn å gi oss følgende oppfordring: «La oss snikislamisere litt. Det gir i hvert fall litt underholdning. Sånn utenfor programmet.»

Men mens vi venter på Bjørkøys underholdningssnikislamisering, oppfordres hun til å gruble over om kanskje Henrik Day Poulsen har noe å fortelle henne:

– Når vi undersøger kriminelle unge med indvandrerbaggrund, spiller islamisme ret ofte en rolle. De har fået indprentet et fuldstændig fordrejet verdenssyn, hvor det direkte eller indirekte er o.k. at begå vold eller røve en bank, fordi hele tilværelsen er en kamp mellem Danmark og islam, hvor de er på den gode side. Og når de bliver anholdt og straffet, tror de igen, det er udtryk for den kamp. At det er på grund af racisme.

De kan simpelthen ikke se, at det, de har gjort, er forkert. Det er meget svært at bekæmpe kriminalitet, som sker med det udgangspunkt, og derfor er det en enormt farlig udvikling, siger Henrik Day Poulsen.

Denne «de gode versus de ondes» side kjenner vi godt igjen, så derfor er det godt å ha litt kunnskap om hvordan vi unngår å havne i feil selskap. Day Poulsen påpeker at det er de samme vervemetoder som vi finner i rockemiljøer, terrorgrupper og tidligere tiders redselsregimer:

– Rent psykologisk er det fuldstændig det samme, der sker i de forskellige miljøer. Man finder mennesker, der har svært ved at forstå og tackle verden og udstyrer dem med en enkel og unuanceret forklaring på alt. Samtidig giver man dem et tilhørsforhold til et broderskab, som bekræfter den opfattelse og fungerer som et skjold mod alt det forvirrende. Da Hitler fortalte tyskerne, at de var alle andre overlegne, og at alle ulykker var jødernes skyld, brugte han præcis de samme principper, som islamisterne bruger i dag. Nu er ulykkerne bare danskernes skyld, siger han.

Day Poulsens løsning er bryte ned de paralellsamfunn som utvikler seg og å stille krav. For konsekvensene av å ikke stille krav til deltakelse i samfunnet, forklarer han slik:

– I forbindelse med sager om førtidspension møder jeg tit mennesker, som har boet her i landet i årtier, men som ikke taler et ord dansk, og som end ikke ved, at Danmark er et demokrati.

Hvis man som barn vokser op i sådan en verden, er det klart, at man føler sig marginaliseret og klarer sig dårligere, når man møder det øvrige Danmark i skolen og senere arbejdslivet.

Og det er præcis den følelse, som ekstremisterne udnytter. Hvis vi skal det til livs, er vi nødt til at lade være med at være naive og begynde at stille flere krav til den enkeltes integration, siger Henrik Day Poulsen.

Samtidig bør det danske samfund indstille enhver form for positiv særbehandling af muslimer og folk med anden etnisk baggrund, mener han.

– Hvis du giver positiv særbehandling, hjælper du ekstremisterne med at male et billede af, at de er en gruppe med særlige rettigheder.

Derfor er det for mig at se eksempelvis også fuldstændig forkert at bøje traditionelle danske værdier ved kun at tillade halalkød på hospitaler og skoler.

Det er en diskussion, som vi er nødt til at have, selvom den kan virke hård, siger Henrik Day Poulsen.

Men vi skal vel heller ta en Bjørkøy og skjemmes over «norsk kultur», som om vi er et Paradise Hotel, der de har dårlig sex for åpent kamera, som Bjørkøy sier. Selv har jeg aldri sett på Paradise Hotel og hvorvidt sexen er god eller dårlig antar jeg de involverte vet mer om enn Bjørkøy, men uansett har jeg problemer med koblingen til «Herlige norske kultur».

Jeg innrømmer det: Det er sjelden jeg leser innlegg der jeg rødmer på avsenderens vegne. Det klarte imidlertid Bjørkøy i dag. Det skal hun ha.