Solmaz Refling (Foto: Privat)
Jonas Benyoub fikk stor plass i Aftenposten denne helgen, der fokuset var som faksimilen viser.
De portrettene som allerede henger på veggene i Theatercafeen, har ikke nødvendigvis vært ukontroversielle eller opplagte valg. Mange av dem har tvert imot vært provoserende, nyskapende og alt annet enn tilpasset sin samtid. Se på en Amalie Skram eller en Hamsun. De utfordret rammene.
Jeg sier dette som én som selv har en annen bakgrunn – mørkere hud, innvandrer, første generasjon. Jeg skjønner ønsket om synlighet. Men jeg mener fortsatt at Theatercaféen må få velge sine egne helter. På egne premisser.
Spor av norsk kultur
Vi kan ikke bare fjerne det som skurrer i historien, eller skrive det om hver gang virkeligheten ikke matcher det vi akkurat nå mener er rett. Om det er riktig eller galt, er et annet spørsmål – men historien skjedde. Vi kan ikke endre den i ettertid. Skulle vi gjort det, ville vi alle havnet i en slags rosa boble, uten kontakt med verken fortidens lærdommer eller våre egne erfaringer. Vi ville lullet oss inn i en forestilling om hva som er riktig, uten å trekke konklusjoner basert på empiri og utvikle oss videre.
Og selvsagt skal våre norske helter pryde Oslos gater i form av skulpturer og statuer. Det er naturlig. De har vært med på å bygge landet, forme kulturen, sette spor. Vi kan ikke omskrive historien i det øyeblikket virkeligheten ikke passer vår oppfatning av øyeblikkets sannhet. Det er først ved å se hele historien – på godt og vondt – at vi kan forstå utviklingen og vår egen plass i den.
Det er litt som når man forsøker å endre gamle Disney-filmer eller skrive om Astrid Lindgren-bøker for å passe bedre inn i samtiden. Intensjonene kan være gode. Men noe går tapt. Konteksten. Tidsånden. Menneskeligheten. Alt det som gir oss innsikt i hva vi har vært – og hvorfor vi kanskje har blitt litt bedre.
Ekte nærvær
Når det er sagt: Theatercaféen har aldri vært helt uniform. Nede i underetasjen sitter en livaktig statue av Maurice Budini – en italiensk aktmodell som kom til Norge på 50-tallet. Ikke akkurat en nasjonalt kjent kunstner, og heller ikke norsk. Men han fikk sin plass – fordi han betydde noe for stedet. Det handler ikke om etnisitet. Det handler om nærvær.
Vi bør heller fokusere på å skape noe som gjør oss uunngåelige – ikke på å kreve plass i ettertid. Når tiden er moden, vil portrettene speile en større bredde. Ikke fordi noen tvang frem forandring, men fordi det ble umulig å overse bidragene.
Og fram til det skjer? Ta en tur innom garderoben. Se på alle de signerte bildene og takkene som henger der, fra mennesker med ulik bakgrunn, farge og historie. Mangfoldet finnes. Men veien til glass og ramme – og gratis middag for livet – er litt lengre. Og det er helt greit.