Ytringsfrihet

Ikke mitt Norge

Debatten om norsk kultur interesserer ikke bare etniske nordmenn, men alle som bor i Norge uansett hvilken religion vi tilhører, skriver Lily Bandehy, som ikke er imponert over kulturminister Hadia Tajiks valg av pinnekjøtt som representant for norske verdier. Bandehy velger seg heller Hege Storhaugs versjon som handler om opplysningstidens frihetsidealer.

Publisert i VG 2.februar. Gjengitt her 2.februar, med forfatterens tillatelse.

Lily Bandehy

Lily Bandehy

Av Lily Bandehy

hege_banner_rights_special_778x150

Noen kan være enige med kulturministeren og mene at pinnekjøtt representerer norske verdier. Andre er enige med Hege Storhaug som skriver «Norsk kultur er en vestlig kultur i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer.»

Jeg som en iransk, og muslimsk kvinne i likhet med kulturministeren, liker pinnekjøtt i julen, men dette er ikke grunnen til min flukt til Norge.

Hva flyktet jeg fra? 

Persia fikk sin første grunnlov i 1907, og kvinner fikk stemmerett tre år før norske kvinner. Folkeskole ble obligatorisk for alle barn. Så kom Reza Sjah til makten. Det første han gjorde for å få kvinner inn i skoler og ut i arbeid var å ta dem ut av sløret. I løpet av veldig kort tid var iranske kvinner aktive i alle deler av samfunnslivet.

Under andre verdenskrig gikk Reza Sjah i eksil, og hans sønn på 18 år ble konge. Han fortsatte sin fars arbeid for å vestliggjøre Persia, men vi borgere kunne ikke stille spørsmål ved det monarkiske eneveldet.

Vi hadde nok av mat, endog kjønnslikestilling, men vi savnet demokrati.

Revolusjon og sharia 

Dette førte til revolusjonen i 1979. Khomeini kom tilbake til Iran og tok fra oss alt. Han satte domstolene ut av spill, og på den måten ble folket lammet og forsvarsløst. Han organiserte og bevæpnet de religiøse analfabetene fra landsbygda, «svartskjortene», mot studentene og opplyste folk. Den iranske grunnloven ble byttet ut med sharialover.

Med tvang og brutal makt fikk han kvinnene til å bruke «hijab.» Formen på hijaben og fargen ble bestemt av ham og Vokterrådet, og hijaben ble uniformen for islamister verden over.

På en natt mistet jeg og alle persiske kvinner alle våre rettigheter, til og med retten til våre egne barn. Kvinnene ble redusert til mannens åker. Bigami ble lovlig. Sharialover fra 1400 år siden ble gjenopplivet.

Min verdi ble redusert til 60 kameler, halvparten av hva en mann er verdt.

Jeg rømte. Jeg flyktet fra landet hvor Allah støtter steining av kvinner, brenning av homofille, drap på konvertitter, slaveri og tilsløring av kvinner og jenter, der jenter ble seksuelle objekter fra 7-års alderen og måtte bruke hijab.

Jeg ville selv velge min egen påkledning, kjæresten min, bøkene mine, musikken, jobben og seksualiteten min. Jeg ville heller være en «uærbar» kvinne i Vesten enn å være «ærbar» kvinne i et land med sharia som grunnlov.

Norge da jeg kom?

Jeg kom til Norge i 1988 for å leve i lyset. Jeg tenkte «Norges kultur hadde utviklet seg i samsvar med opplysningstidens frihetsidealer» og den vestlige tradisjonen som er basert på humanisme, Wergeland og Voltaire. Jeg leste norsk litteratur og aviser, jeg gikk på teater, hørte på norsk musikk, studerte kulturen. Drømmen min hadde blitt oppfylt!

Et land uten hijab, uten skjeggete menn og med full frihet til å være seg selv, kvinne som mann. Norsk politi, staten og grunnloven beskyttet min likestilling og ytringsfrihet uansett hvor jeg kom fra og hvor jeg bodde i det nye landet. Jeg kunne tegne Profeten som jeg ville med bombe i turbanen eller et barn i sitt harem. Jeg kunne skrive og kritisere han og religionen om jeg ønsket det. Kritikk var min rett.

Jeg hadde valgt Norge som nytt hjem for mine barn på grunn av den norske kulturen. Det var ikke snakk om «vi» og «de», hvem skulle integrere hvem og hvordan. Jeg hadde valgt å bo her, derfor måtte jeg lære språket, finne arbeid, og erstatte mine koder med de nye kodene.

Jeg hadde blitt en del av den norske nasjonen og ville være lojal mot den norske grunnloven.

Norge i dag?

Fra mitt sekulære, muslimske ståsted forstår jeg at med den pågående muslimske folkevandringen, vil endringer av Europa bli uunngåelige. Jeg trodde at muslimene kunne berike Europa slik grekere og jøder har beriket Europa i tenkning og vitenskap.

Det frihetlige Europa som sekulariserte kristendommen håpet jeg kunne gjøre det samme med islam, og den eneste oppgaven for muslimene var å integrere seg i den europeiske frihetskulturen. Men generelt ble det motsatt.

Altfor mange muslimer krever at Europa integrerer seg på deres premisser. Men islamsk kultur er basert på hierarkier og underkastelse. Islamistene vil ikke integrere seg etter verdslige lover fordi mennesker ikke er ufeilbarlige. Sharia er bygget på Guds ord og Gud er ufeilbarlig. De aksepterer ikke at sitatene fra koranen og hadithene er basert på en annen tid da forakt for kvinner, slaver og ikke-troende var legitimt. De aksepterer ikke modernisering av islam.

Vellykket strategi

Istedenfor at den store majoriteten muslimer integrerer seg, har de blitt aktive med religiøse krav og maktkamper for å tvinge politikerne til å gi etter.  Strategien har vært vellykket.

Våre politikere har allerede «solgt mye av den norske grunnkulturen.» Jeg som er en muslimsk innvandrer legger merke til hvordan landet har endret sine tradisjonelle trekk med svekkelse av julefeiringer i skolen, all halalmat, atskillelse av jenter og gutter i skolefag, til og med de små, søte, rosa grisetegningene har forsvunnet fra barneavdeling på sykehus. Grisen er «uren» i islam. Punktum.

Andre utviklingstrekk er taxisjåfører son nekter å kjøre blindehunder, antall hijabkledde kvinner og jenter som har vokst i tusentalls de siste 10 årene. Økningen av antall moskeer, muslimske organisasjoner, koranskoler. Økt støtte til sharialover, til og med blant studenter (Islam Net), hijab og bønnerom. Økningen av islamske konservativ nettsider, som koranen.no, der Trond Ali Lindstad ber sine tilhengere om ikke bare i ord, men også i praksis, å følge imam Khomeinis lære.

I Iran fortalte presteskapet oss at hvis en mann reiser seg og setet er varmt, så skal ikke en kvinne sette seg der, og videre, kvinner kan ikke skrelle mer en to auberginer om gangen fordi hun blir seksuelt opphisset. Kvinner har ikke fornuft og kan eksempelvis ikke bli dommere. Dette samfunnet hyller altså Lindstad.

Kvinneundertrykker?

Vi har et kollektivt ansvar for å beskytte vår norske kultur. Og staten er ansvarlig for likestilling i samfunnet.

Vi kan ikke akseptere at islamistene får en hånd på kulturrattet, som da Jonas Gahr Støre i NRK (1/11.2012) sa: «Vi må leve med» at en person ikke vil håndhilse på en person av motsatt kjønn. Forstår ikke Støre at han slik aksepterer kvinneundertrykking? At han gratis selger ut en avgjørende del av norsk kultur. Har Støre spurt seg selv om en kvinne som ikke kan hilse på en mann kan stelles av en mannlig lege? Hvor kan hun jobbe? Hvordan ser hun på oss andre kvinner «de urene?»Hvordan skal hun forholde seg til homofile og «vantro.» Skal Norge bygge egne skoler, sykehus og treningssaler for kvinner? Egne busser og trikker for kvinner? Har Norge økonomisk og ideologisk råd til dette?

Tror Støre og hans like at den utviklingen vi ser går over av seg selv? Hvor skal jeg flykte om nye 10-20 år fordi demokratiet og likestillingen er begravd her?

Les også Hege Storhaugs kronikk: Selge ut grunnkulturen?, publisert i Klassekampen 10.01.2013.