De siste dagenes rabalder rundt Nasjonalmuseets behandling av Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» kan ha fått noen og enhver til å fundere over hva som egentlig skjedde, og hvorfor. For hva er egentlig problemet med at Nasjonalmuseet skifter litt på hvilke bilder som til enhver tid henger fremme, og hvilke som i kortere eller lengre tid oppbevares i museets magasiner?
Problemet var selvsagt ikke at dette spesielle maleriet var blitt plassert i museets kjeller etter flyttingen fra det gamle Nasjonalgalleriet i Universitetsgaten og ned til det nye museet ved Aker Brygge. Det var begrunnelsen; at bildet var en romantisering av nordmenn som dro til Amerika, og derfor var et kolonialistisk bilde. Og verst av alt, den som hadde ansvar for beslutningen om ikke å henge det opp og som uttalte dette er svensk.
Synderen, avdelingsdirektør Stina Högkvist, gikk senere tilbake på denne uttalelsen og beklaget den. Men som alltid – det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Det er vel knapt noen som ikke tror at det var nettopp dette hun oppriktig mente. Og hun har neppe endret mening, selv om hennes danske sjef, direktør Karin Hindsbo, grep inn og beordret bildet hengt opp snarest mulig. Hun hadde selv intet å tape på en beslutning som kraftig tilsidesatte sin svenske medarbeider da hun uansett fratrer stillingen til sommeren.
Hvorfor har vi egentlig et Nasjonalmuseum?
Umiddelbart vil man tro at Nasjonalmuseet skal være det stedet der man har samlet det viktigste av norsk kunst, slik at det kan bevares for ettertiden. På en måte så er det riktig, men det står ikke noe om det i museets vedtekter. Formålsbestemmelsen i §2 er helt generell og inneholder ikke noe om at museet har et særlig ansvar for oppbevaring av og fremme av norsk kunst.
De fleste av oss har nok levd i troen på at Nasjonalmuseet nettopp skal være nasjonalt. For på det nå fraflyttede Nasjonalgalleriet var Leiv Eiriksson-bildet av Christian Krohg det første bildet man så – det hang i trappeoppgangen opp til utstillingssalene. Og de fleste vil nok mene at nettopp dette bildet burde ha fått en sentral plass i det mye museet, nettopp for å knytte båndene tilbake til det gamle og ærverdige Nasjonalgalleriet. I dag er det «nødopphengt» i gangen bak resepsjonen hvor man egentlig kommer alt for nær det, for bildet er enormt.
For all del – det finnes mye fantastisk kunst i museet, av både norske og utenlandske kunstnere. Men så er det også noen valg man virkelig stusser ved. Som for eksempel hva avdelingsdirektør Stina Högkvist kan ha tenkt når publikum får presentert forfatteren Matias Faldbakkens kreative måte å kvitte seg med noen av sine brukte pappesker, slike som man kjøper i bunker på 10 og 10 hos Biltema eller Staples. Han rammet inn 5 av dem og fikk solgt dem som kunst til Nasjonalmuseet.
Ved sidene av de sammenbrettede og innrammede pappeskene står følgende forklaring:
Fem pappesker ligger flate og innrammet som bilder i en serie. De er readymades, vanlige masseproduserte objekter trukket ut av sin sammenheng og gjort til kunst. Men sporene etter limbånd og fargemarkeringer tilfører uttrykket noe ekte og egenartet. De todimensjonale eskene får et malerisk uttrykk.
Det sier en del om Stina Högkvists prioriteringer når dette henges opp på Nasjonalmuseets vegg, mens Leiv Eiriksson plasseres i kjelleren.
Hva er det med svensker?
HRS har skrevet mye om Sverige og svensker gjennom årene. I en nylig artikkel, den 14.11.2022, omtalte vi det rabalderet som oppsto da den nye svenske regjeringen, støttet av Sverigedemokratene, foreslo at landet skulle ha en kollektiv nasjonal identitet.
Vi skrev den gangen:
At svensk kultur er gått i graven har jeg liten tro på, selv om kanskje de mest hippe urbane globetrotterne tror det. Men verre er det at mange av Sveriges politikere synes å tro at landet de er med å styre ikke har noen egen kultur. Vi glemmer aldri da Mona Sahlin (S) i 2004, som statsråd for integreringen, sto på talerstolen i moskeen til det svenske Kurdiske Rigsforbund, «respektfullt» ikledd slør, og hevdet følgende:
– Jag tror att det är lite som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.
Vi kjenner ikke Stina Högkvist. Men vi har notert at hun til Aftenposten har uttalt at hun vil modernisere museets profil ved å utfordre en standard som historisk utgjøres av hvite, mannlige kunstnere. Hun ønsker flere kvinnelige kunstnere, flere samiske kunstnere og mer kunst av personer som ikke tilfeldigvis er født med hvit hudfarge.
En slik uttalelse kan tyde på at hun neppe er enig i den svenske regjerings ønske om at Sverige skulle skape seg en kollektiv nasjonal identitet. For i dette ligger det nettopp å fremheve en egen nasjonal kultur.
Men i såfall har hun havnet på feil sted. I Norge er det (nesten) tverrpolitisk enighet om at norsk kultur finnes, og er verdt å ta vare på. Og hvem er nærmere til å gjøre det enn nettopp Nasjonalmuseet? En viktig del av norsk kultur er å behandle alle likt, å bedømme folk etter deres handlinger, uansett kjønn og hudfarge.
Det er her Nasjonalmuseet og Stina Högkvist bommer så totalt. De aller fleste av oss mener at kjønn, hudfarge, seksuell legning og lignende er irrelevant. God kunst behøver ikke forklares eller relativiseres ut fra hvem kunstneren er. God kunst kjenner man umiddelbart igjen. Vi behøver ingen Stina Högkvist til å forklare oss det. Og om kunstneren er norsk – desto bedre.
Hvis hun etter kanselleringen av Christian Krohgs maleri av Leiv Eiriksson fortsatt ønsker å kansellere hvite, middelaldrende menn – da kan hun gjerne begynne med Matias Faldbakken.
Han får finne seg i å kaste sine gamle pappesker i nærmeste returcontainer, han som alle andre.
(Foto: HRS)