Ytringsfrihet

NTNU-professor Bassam Hussein uttalte at 7. oktober 2023 var «århundrets vakreste hendelse» under et foredrag i Sosialistisk Forums regi. Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit tar Hussein i forsvar i ytringsfrihetens og ytringsvernets navn, men premisset for forsvaret er underlig. Hellestveit viser til at storsamfunnet må være "generøse" fordi Hussein er fra Gaza og "det er hans krig". Men 7. oktober var ikke krigføring i noen folkerettslig tolkning, det var et rent terrorangrep - et svært bestialsk sådan. 

Tidligere justisminister i det strengt shariastyrte Saudi-Arabia, nå leder av verdens største islamske NGO, Muslim World League, Dr. Mohammad bin Abdulkarim Al-Issa, deltok nylig på Oslosenterets konferanse "Words Matter! 2026". Han var en av hovedtalerne på konferansen, som omhandlet demokratisk tilbakegang. Al-Issa fokuserte forutsigbart på "religionens rolle i å bygge broer i en splittet verden", men hoppet bukk over islamske staters manglende ytringsfrihet, tortur og dødsstraff, urettferdige rettsprosesser og kvinneundertrykking.

Å redusere konfliktnivået i samfunnet fremstår som mer og mer presserende for politikere som statsminister Keir Starmer. Den britiske befolkningen vil ha kontroll over grensene, og den vil ha kontroll på islams utbredelse. Hva gjør politisk ledelse da? Jo, man stenger grensen for dem som ytrer, i øynene på politisk ledelse, uønskede standpunkt. Slik skal freden senke seg, mens utviklingen langs de negative sporene får fortsette.

Den siste tiden har det vært om heftig debatt i Danmark om hva som gjør en til dansker. Kampen står mellom etnonasjonalisme og demosnasjonalisme. Det beste med denne debatten er faktisk at debatten i det hele tatt tas. I Norge styrer vi - som alltid - unna det som oppleves som sensitivt, hvis man ikke velger å harselere med at spørsmålet om hva som gjør en til norsk faktisk stilles. 

Det er sjeldent man får bekreftet så tydelig at det å henge ut folk som rasister og islamofobe har fungert etter intensjonen. Og intensjonen har vært å kneble folk og stilne faktaorienterte og fornuftige debatter om innvandringens konsekvenser. Dette kommer ikke minst frem gjennom en bok der samtlige intervjuede bidragsytere ikke våger annet enn å være anonyme. Sannelig et sykdomstegn for samfunnet skapt av ikke minst radikale element på den politiske venstresiden i tospann med mediene.

Det er tydelig at den britiske sosialistiske regjeringen frykter sitt eget folks evne til å se, høre og vurdere sitt lands utvikling mot mer og mer islam. Derfor går Starmer hardt til verks overfor enhver som ikke bøyer knærne for den nye herrefolks-ideologien islam. Det skal derfor samles inn data om alt tenkelig som kan defineres som "anti-muslimsk hat" og "islamofobi. Det britiske folket skal sosialiseres inn i islam.

Av en eller annen grunn trives Noman Mubashir i offerrollen, nå i rollen som "sjokolade-offer". Da som offer for nordmenns angivelige intoleranse fordi vil verne vår kristne kulturarv. Er det virkelig nordmenn som har stått i veien for Mubashirs karriere fylt med oppdrag og flotte påskjønnelser fra det offisielle Norge? Nei, selvsagt ikke, og det vet han aller best selv. Det er muslimer og pakistanere som i hele hans liv har vært dem som har gjort sitt for å holde ham nede og utenfor. Hvorfor kan ikke Mubashir være ærlig om realitetene og slutte med sitt hykleri? Våger han ikke - nettopp i frykt for "sine egne"?

Det er noe historisk stille over det som nå skjer ved universitetene i Iran. Ser vi begynnelsen på et paradigmeskifte?

Muslimer på vei til og fra fredagsbønnen ved East London Mosque – Storbritannias største moské – møtte underveis kristne misjonærer. De ville ha dem ha fjernet med begrunnelsen at området, Whitechapel, er "muslimsk". Men denne gangen møtte muslimene motstand - fra politiet. 

For noe over ett år siden holdt USAs visepresident JD Vance en tale ved sikkerhetskonferansen i München som nok kom som et sjokk på den europeiske eliten som var samlet der til sitt årlige møte. For ikke lenge siden ble det arrangert en ny sikkerhetskonferanse på samme sted, men nå møtte USAs utenriksminister Marco Rubio. Han ble møtt med stående applaus. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Hadde USA skiftet politikk i det året som hadde gått?

Bildet av henne i nikab omfavnende en politibetjent i København i 2018 gikk verden rundt. Sammen med andre nikab-brukere demonstrerte hun mot det den dansk nikabforbudet innført i 2018. Ayo Hansen, som hun nå kaller seg, beskriver en reise innen islam og muslimske miljøer i Danmark som kan ta pusten fra enhver. Hansen kan islam til fingerspissene, og hun har sett hvordan islam fanger kvinnen i et mørkt nett bestående av tvang, lydighet og underkastelse, der mannen alltid er den øverste autoritet. Boken hun har skrevet er en beretning fra mørket som bør slå ned som en bombe i politiske miljø.

For noen uker siden avsa Borgarting lagmannsrett en dom der tre palestinaaktivister ble frikjent fra straffeansvar etter å ha fotfulgt Frp-leder Sylvi Listhaug gjennom Oslo sentrum mens de ropte slagord. Lagmannsretten delte seg nesten på midten og dommen er nylig anket til Høyesterett. Vi har gjennomgått dommen fordi den er prinsipiell og fordi det reiser spørsmålet om hva våre politikere må finne seg i.

Slik har alle totalitære prosjekter begynt. I vår tid er det ofte sosialismen – eller rettere sagt den moralske sosialismen – som har overtatt denne rollen: Som bærer av den evige sannhet, hevet over kritikk, fritatt for selvransakelse.

Kan vi ytre oss uten redsel for å bli drept? Nei, det kan vi ikke. Ikke når det gjelder å si noen sannhetens ord om islams iboende voldelighet. Dette ble med all tydelighet demonstrert da den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh syklet fredelig på vei til jobb i Amsterdam i 2004. En jihadist ventet ham med sin kniv og sin pistol. Dette mordet fikk mange av oss til å våkne og forstå at med islam midt iblant oss er samfunnet vår utsatt for en eksistensiell kamp for vår overlevelse.

Potensielle diktatorer fra hele verden kan ta videreutdanning om Hongkong for å lære hvordan man kan knuse et demokrati. Bare spør Jimmy Lai. 

Jussprofessoren ved Universitetet i Oslo, Benedikte Moltumyr Høgberg, fremstår mer og mer som en dame med bein i nesen, vett i panna og med en integritet som man knapt lengre finner i akademia - og i alle fall ikke på Stortinget eller i regjering. Men ved å stikke seg frem i dette landet med meninger på tvers av "den etablerte meningseliten" møter også hun den sedvanlige svartmalingen der karakteristikkene sitter løs. Da har de som deler ut diverse merkelapper funnet ei å bryne seg på: For Moltumyr Høgberg biter fra seg.

AirAsia vil nå tillate kvinnelige kabinansatte å bruke hijab på alle sine ruter. De kunngjorde i dag en omfattende endring, omtalt som «en stor oppdatering», av sin uniformspolitikk. Vi ikke bare går baklengs inn i fremtiden, vi flyr.

BBC klippet sammen separate deler av Trumps tale den 6. januar 2021 – deler som lå nærmere en time fra hverandre – for å skape en sammenhengende setning som fikk det til å høres ut som om Trump direkte oppfordret til voldelig storming av Kongressen. Det var ikke bare en feil – det var en bevisst, systematisk villedning av seerne, utført av en av verdens mest respekterte kringkastere. Hvis selv BBC kan lyve så åpenlyst, hva holder da resten av medielandskapet på med? NRK klippet også Trumps tale for å villede, dog uten kryssklipping, men har i motsetning til BBC tilsynelatende mangel på internrevisjon. 

Naturens balanse, samfunnets konflikt og politikkens stillstand har mer til felles enn vi tror. Mellom biene som pollinerer, menneskene som polariserer, og en riksdag som krevde enstemmighet for å handle, finnes én felles lov: der forskjellen forsvinner, dør friheten.

Polarisering er ikke ødeleggelse, men bevegelse. I forrige kronikk skrev jeg at friksjon skaper varme og utvikling. Denne gangen handler det om naturens egen læremester i forskjell og samspill – bien. For kanskje er samfunnets polarisering ikke et problem vi må temme, men en pollinering vi må forstå.

Den amerikanske journalisten og forfatteren Bari Weiss var rasende under forrige valgkamp i USA. Hun mente at blindt hat mot Donald Trump fikk amerikanske medier til å forsømme sitt journalistiske oppdrag. Weiss var overbevist om at en seier for Joe Biden bare ville forsterke den journalistiske elitens vrangforestillinger om et USA gjennomsyret av rasisme og undertrykkelse. Hun tok således opp kampen mot amerikansk MSM og intoleransen overfor meninger utenfor de etablerte og offisielle dogmer. Og hun vant. Eller?

Få ord blir brukt så flittig og så lite forstått som polarisering. I norsk offentlighet er det blitt et mantra for alt som oppleves ubehagelig, krevende eller splittende. Begrepet fungerer som et moralsk verktøy: Den som kritiserer, utfordrer eller tenker annerledes, blir raskt anklaget for å bidra til "polarisering". Men bak denne frykten ligger en dypere refleks – en kulturell motstand mot konflikt, og en dragning mot konsensus som forveksler enighet med stabilitet.

Han heter Odd Isungset og har lang fartstid som gravejournalist. Ingen i Norge kan eksempelvis attentatet mot William Nygaard bedre enn han. Isungset er en ytringsfrihetens forkjemper av høyeste rang. Nå har han leverte et historisk dokument i bokform om Muhammed-karikaturene fra 2005, et dokument som vil stå for all ettertid. Tilbake står derimot norsk presse og Jonas Gahr Støre kliss nakne. AP-regjeringen sviktet durabelig vår sivilisasjons livsnerve, ytringsfriheten. Kan det samme skje igjen?

I år er det ti år siden terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo hvor 12 personer ble drept, og i dag er det nøyaktig fem år siden den franske historielæreren Samuel Paty på åpen gate på høylys dag ble drept med en kjøttøks og fikk hodet kappet av. Paty ble bestialsk drept av en islamist fordi han i undervisning om ytringsfrihet hadde med seg karikaturer av Muhammed, publisert av Charlie Hebdo. Europas taushet i dag sier egentlig alt: Vi har lært hvordan vi skal "holde fred"; vi har underkastet oss islam.