Ytringsfrihet

Høyesterett har satt en høy terskel for hva som er «kvalifisert krenkende». Å la subjektiv lidelse overstyre dette ville uthule ytringsfriheten. Hvis psykiatrisk lidelse brukes som bevis for at noe må ha vært straffbart, snus bevisbyrden. Lidelsen til Sumaya Jirde Ali er reell, men den beviser ikke juridisk skyld.

Når Støre sier at han er «urolig», er det verdt å spørre om hva han egentlig er urolig for. Er han urolig for at folk ytrer seg fritt, eller er han urolig for at folk ytrer seg fritt mot Arbeiderpartiet?

En ny nasjonal undersøkelse viser at en fjerdedel av norske 18-åringer er demokratisk frakoblet. De har store kunnskapshull om hvordan demokratiet faktisk fungerer, svak forståelse av politiske institusjoner, maktfordeling og rettsstatlige prinsipper. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) kaller resultatene bekymrende. Det er de også, men har ikke Ap selv prioritert kampen mot «hat», «hatprat» og «høyreekstremisme» fremfor å lære ungdommen hvordan demokratiet faktisk fungerer? 

En undersøkelse fra Politihøgskolen forteller at godt over 70 prosent av politikerne i Norge sier de har opplevd hets eller trusler. Det er neppe så annerledes i andre land i Vest-Europa, og det var akkurat det Isabella Löwengrip - en influenser i Sverige - fikk kjenne smaken av. Hun trakk seg ut av politikken før hun tok steget inn.

Det iranske regimet har totalt mistet kontakten med sitt eget folk. Regimet og folket lever i to separate verdener. Dette faktum understrekes med bred penn i den ferske boken "Liv og død i Teheran". Regimet i Iran representerer overhodet ikke iranere. Ja, mullaene styrer Iran, men mullaene er ikke Iran.

EUs tilsynsorgan for partier og stiftelser går i strupen på partier som er organisert under paraplyen Partier for suverene nasjoner i Europa. De kan bli forbudt med begrunnelsen at de ikke opprettholde EUs verdier, melder Politico. Mister partiene i denne alliansen retten til å fremstå som et parti, mister de også finansieringen fra EU. Slik har åpenbart EU tenkt å strupe meninger de ikke liker.

PSTs varsler en hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere. Antallet straffesaker har økt, og PST lover at de som går for langt kan få «besøk på døren». PST vil beskytte demokratiet, heter det. Men det viktigste spørsmålet er dog hvor grensen mellom straffbar trussel og legitim, hard kritikk av makten går. Historien viser at når staten begynner å definere for bredt hva som er «akseptabel» kritikk, er det sjelden de mektige som taper. Det er de uten makt og innflytelse som først blir stille.

Tretti år med forhandlinger med Teheran har ikke moderert regimet. Kanskje er tiden inne for å investere i menneskene som faktisk ønsker et annet Iran.

Høyesterett har åpnet døren for at politiet og domstolene kan bruke fengsling som verktøy for å hindre ytringer på internett – selv før personen er endelig dømt. Professor Anine Kierulf og vitenskapelig assistent Patrick Løkken mener dette er en farlig utvikling som strekker Grunnloven for langt, og at Stortinget bør gripe inn og klargjøre.

På slutten av en lang arbeidsdag, etter møter, ubesvarte e-poster og telefoner som aldri helt tok slutt, tenkte jeg egentlig å legge kvelden bak meg. Så kom meldingen. Kort tid etter begynte skjermbildene å dukke opp overalt. Tre ord fra Norges utenriksminister ble delt videre med en entusiasme som gjorde vondt å se: «Noen høylytte iranere.»

NTNU-professor Bassam Hussein uttalte at 7. oktober 2023 var «århundrets vakreste hendelse» under et foredrag i Sosialistisk Forums regi. Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit tar Hussein i forsvar i ytringsfrihetens og ytringsvernets navn, men premisset for forsvaret er underlig. Hellestveit viser til at storsamfunnet må være "generøse" fordi Hussein er fra Gaza og "det er hans krig". Men 7. oktober var ikke krigføring i noen folkerettslig tolkning, det var et rent terrorangrep - et svært bestialsk sådan. 

Tidligere justisminister i det strengt shariastyrte Saudi-Arabia, nå leder av verdens største islamske NGO, Muslim World League, Dr. Mohammad bin Abdulkarim Al-Issa, deltok nylig på Oslosenterets konferanse "Words Matter! 2026". Han var en av hovedtalerne på konferansen, som omhandlet demokratisk tilbakegang. Al-Issa fokuserte forutsigbart på "religionens rolle i å bygge broer i en splittet verden", men hoppet bukk over islamske staters manglende ytringsfrihet, tortur og dødsstraff, urettferdige rettsprosesser og kvinneundertrykking.

Å redusere konfliktnivået i samfunnet fremstår som mer og mer presserende for politikere som statsminister Keir Starmer. Den britiske befolkningen vil ha kontroll over grensene, og den vil ha kontroll på islams utbredelse. Hva gjør politisk ledelse da? Jo, man stenger grensen for dem som ytrer, i øynene på politisk ledelse, uønskede standpunkt. Slik skal freden senke seg, mens utviklingen langs de negative sporene får fortsette.

Den siste tiden har det vært om heftig debatt i Danmark om hva som gjør en til dansker. Kampen står mellom etnonasjonalisme og demosnasjonalisme. Det beste med denne debatten er faktisk at debatten i det hele tatt tas. I Norge styrer vi - som alltid - unna det som oppleves som sensitivt, hvis man ikke velger å harselere med at spørsmålet om hva som gjør en til norsk faktisk stilles. 

Det er sjeldent man får bekreftet så tydelig at det å henge ut folk som rasister og islamofobe har fungert etter intensjonen. Og intensjonen har vært å kneble folk og stilne faktaorienterte og fornuftige debatter om innvandringens konsekvenser. Dette kommer ikke minst frem gjennom en bok der samtlige intervjuede bidragsytere ikke våger annet enn å være anonyme. Sannelig et sykdomstegn for samfunnet skapt av ikke minst radikale element på den politiske venstresiden i tospann med mediene.

Det er tydelig at den britiske sosialistiske regjeringen frykter sitt eget folks evne til å se, høre og vurdere sitt lands utvikling mot mer og mer islam. Derfor går Starmer hardt til verks overfor enhver som ikke bøyer knærne for den nye herrefolks-ideologien islam. Det skal derfor samles inn data om alt tenkelig som kan defineres som "anti-muslimsk hat" og "islamofobi. Det britiske folket skal sosialiseres inn i islam.

Av en eller annen grunn trives Noman Mubashir i offerrollen, nå i rollen som "sjokolade-offer". Da som offer for nordmenns angivelige intoleranse fordi vil verne vår kristne kulturarv. Er det virkelig nordmenn som har stått i veien for Mubashirs karriere fylt med oppdrag og flotte påskjønnelser fra det offisielle Norge? Nei, selvsagt ikke, og det vet han aller best selv. Det er muslimer og pakistanere som i hele hans liv har vært dem som har gjort sitt for å holde ham nede og utenfor. Hvorfor kan ikke Mubashir være ærlig om realitetene og slutte med sitt hykleri? Våger han ikke - nettopp i frykt for "sine egne"?

Det er noe historisk stille over det som nå skjer ved universitetene i Iran. Ser vi begynnelsen på et paradigmeskifte?

Muslimer på vei til og fra fredagsbønnen ved East London Mosque – Storbritannias største moské – møtte underveis kristne misjonærer. De ville ha dem ha fjernet med begrunnelsen at området, Whitechapel, er "muslimsk". Men denne gangen møtte muslimene motstand - fra politiet. 

For noe over ett år siden holdt USAs visepresident JD Vance en tale ved sikkerhetskonferansen i München som nok kom som et sjokk på den europeiske eliten som var samlet der til sitt årlige møte. For ikke lenge siden ble det arrangert en ny sikkerhetskonferanse på samme sted, men nå møtte USAs utenriksminister Marco Rubio. Han ble møtt med stående applaus. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Hadde USA skiftet politikk i det året som hadde gått?

Bildet av henne i nikab omfavnende en politibetjent i København i 2018 gikk verden rundt. Sammen med andre nikab-brukere demonstrerte hun mot det den dansk nikabforbudet innført i 2018. Ayo Hansen, som hun nå kaller seg, beskriver en reise innen islam og muslimske miljøer i Danmark som kan ta pusten fra enhver. Hansen kan islam til fingerspissene, og hun har sett hvordan islam fanger kvinnen i et mørkt nett bestående av tvang, lydighet og underkastelse, der mannen alltid er den øverste autoritet. Boken hun har skrevet er en beretning fra mørket som bør slå ned som en bombe i politiske miljø.

For noen uker siden avsa Borgarting lagmannsrett en dom der tre palestinaaktivister ble frikjent fra straffeansvar etter å ha fotfulgt Frp-leder Sylvi Listhaug gjennom Oslo sentrum mens de ropte slagord. Lagmannsretten delte seg nesten på midten og dommen er nylig anket til Høyesterett. Vi har gjennomgått dommen fordi den er prinsipiell og fordi det reiser spørsmålet om hva våre politikere må finne seg i.

Slik har alle totalitære prosjekter begynt. I vår tid er det ofte sosialismen – eller rettere sagt den moralske sosialismen – som har overtatt denne rollen: Som bærer av den evige sannhet, hevet over kritikk, fritatt for selvransakelse.

Kan vi ytre oss uten redsel for å bli drept? Nei, det kan vi ikke. Ikke når det gjelder å si noen sannhetens ord om islams iboende voldelighet. Dette ble med all tydelighet demonstrert da den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh syklet fredelig på vei til jobb i Amsterdam i 2004. En jihadist ventet ham med sin kniv og sin pistol. Dette mordet fikk mange av oss til å våkne og forstå at med islam midt iblant oss er samfunnet vår utsatt for en eksistensiell kamp for vår overlevelse.