Ytringsfrihet

Dansk offentlighet er i harnisk etter at en såkalt "muslimsk influenser" beskyldte den politiske nestoren Pia Kjærsgaard for vold. Dette skjedde etter at Kjærsgaard avslørte foran fjernsynskamera at influenseren hyller terror. Influenseren gikk dermed rett i offerrollen, for så å angripe Kjærsgaard for å lede oppmerksomheten bort fra egen ekstremisme. Danmark har med dette fått servert i beste sendetid den grenseløse løgnkulturen som har fulgt i kjølvannet til den islamske æreskulturen. Dette blir forhåpentligvis en hendelse som markerer et før og etter.

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har skrevet et klart og prinsipielt innlegg om saken rundt Document-redaktør Hans Rustad og Redaktørforeningen. Han synes Rustads uttalelser om statsminister Jonas Gahr Støre og norske medier er ekstreme og forkastelige. Likevel advarer han sterkt mot å kaste Rustad ut av foreningen, nettopp fordi det vil svekke det prinsipielle grunnlaget foreningen skal stå på. Selbekks poeng er viktig, og det treffer flere av de strukturelle problemene som preger den norske ytringsfriheten i praksis.

Etter at den politiske borgfreden har lagt seg, har stafettpinnen om hat og hets gått fra avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø til SV-nestleder Marian Hussein. Når en politiker trer til side, dukker det raskt opp en ny som kan fylle den samme rollen: den utsatte, den som mottar grove kommentarer, den som får medieoppmerksomhet fordi kommentarfeltet koker og påfølgende får være offentlig lidende. Kjernen i problemet er enkel, men vanskelig å svelge. Man kan ikke lovfeste at folk skal like deg. Man kan heller ikke vedta politisk at stygge meninger skal forsvinne. Et åpent samfunn vil alltid ha mennesker som sier ubehagelige, grove og til og med hatefulle ting.

Å fornærme islam er ikke en forbrytelse i seg selv i Storbritannia. Men politiet fortsetter å arrestere folk som ytrer seg "fornærmende" overfor islam. En pensjonert politimann har fått smake myndighetenes medisin: Han er dømt for å ha spøkt med Muhammed. Dette reiser det uunngåelige spørsmålet: Er blasfemilover på vei tilbake grunnet politiets praksis?

I Vest-Europa, Norge inkludert, har vi ennå ikke skjønt æreskulturens tentakler og evne til å bryte et samfunn ned innenfra. Uforstanden gjelder ikke minst for politikere og medier. Vi har nærmest gjort det til å ha innvandringsbakgrunn til en kvalifikasjon i seg selv og som inkluderer å besitte "sannheten». Uansett hvilke spinnville beskyldninger som fremsettes.

Fritt Ord har fått betimelig kritikk etter å ha utdelt prisen Fritt Ords Honnør til Karpe. Formuleringer om å «tenne på en FpU-kar» eller ta livet av Carl I. Hagen trekkes helt riktig fram. Men har de som delte ut prisen noen gang vært på en Karpe-konsert? Publikum består i hovedsak av norsk øvre middelklasse og barna deres. De står der, hopper taktfast og føler at de lærer noe viktig om utenforskap, mens det faktiske utenforskapet neppe har råd til de overprisede billettene. Det er latterlig. Karpe er ikke en stemme fra samfunnets utkant. De er en kommersiell suksessmaskin som selger en estetisert versjon av utenforskap til dem som har det komfortabelt nok til å nyte den på avstand.

Danmarksdemokraternes leder, Inger Støjberg, er politianmeldt for rasisme av den somaliske fundamentalisten Mohamed Abdi Kahn. Årsaken er at Støjberg har talt mot budskapet til ekstremistene i Hizb ut-Tahrir som ber muslimske elever ta avstand fra det danske fellesskapet og først og fremst være "en god muslim". I sin forakt for Danmark og vel vitende at han har internasjonale menneskerettigheter på sin side, leker Kahn med Danmark for åpen scene. Kommer det snart et oppgjør med rettighetskulturen, eller vil Støjberg og hennes like fortsatt finne seg i å bli latterliggjort?

Rasismeparagrafen §185 skulle beskytte minoriteter og dempe hat. I praksis har den bidratt til det motsatte. Det er mindre dialog, mer mistenksomhet og en stadig strengere grense for hva som kan sies. Jakten på den hatefulle ytringen har blitt viktigere enn forsøket på å forstå den andres ståsted. Den samme politiske fløyen som stadig maner til dialog – til og med med terrorgrupper – er ofte den som hardest undergraver den vanskelige, nødvendige samtalen mellom vanlige mennesker.

I slutten av mars i år kom den britiske Labour-regjeringen med en kunngjøring: Britisk politi vil ikke lenger rutinemessig registrere såkalte ikke-kriminelle hathendelser (Non-Crime Hate Incidents, NCHI).

Mens debatten raser i Norge om bruk av "trusler og hets" på sosiale medier og hvor mye politikere skal tåle, ryker både svenske og danske ledende politikere i tottene på hverandre. I Sverige krangler M-leder Ulf Kristersson og S-leder Magdalena Andersson om "tonen i debatten", mens den danske DF-leder Morten Messerschmidt og R-leder Martin Lidegaard møtes i en rettssak om "ærekrenkelse".

Frankrike har siden 2022 hatt sin egen "uavhengige tilsynsmyndighet for audiovisuelle medier og digital kommunikasjon". Dette organet har mandat til å "beskytte publikum mot hatytringer og diskriminering". Det gjør de ved å jakte på uttalelser og påfølgende bøtelegge plattformer som har publisert "hat". Nylig har nyhetskanalen CNews fått en bot på 200.000 euro, blant annet for uttalelsen «islam er fortsatt en erobringsreligion».

Høyesterett har satt en høy terskel for hva som er «kvalifisert krenkende». Å la subjektiv lidelse overstyre dette ville uthule ytringsfriheten. Hvis psykiatrisk lidelse brukes som bevis for at noe må ha vært straffbart, snus bevisbyrden. Lidelsen til Sumaya Jirde Ali er reell, men den beviser ikke juridisk skyld.

Når Støre sier at han er «urolig», er det verdt å spørre om hva han egentlig er urolig for. Er han urolig for at folk ytrer seg fritt, eller er han urolig for at folk ytrer seg fritt mot Arbeiderpartiet?

En ny nasjonal undersøkelse viser at en fjerdedel av norske 18-åringer er demokratisk frakoblet. De har store kunnskapshull om hvordan demokratiet faktisk fungerer, svak forståelse av politiske institusjoner, maktfordeling og rettsstatlige prinsipper. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) kaller resultatene bekymrende. Det er de også, men har ikke Ap selv prioritert kampen mot «hat», «hatprat» og «høyreekstremisme» fremfor å lære ungdommen hvordan demokratiet faktisk fungerer? 

En undersøkelse fra Politihøgskolen forteller at godt over 70 prosent av politikerne i Norge sier de har opplevd hets eller trusler. Det er neppe så annerledes i andre land i Vest-Europa, og det var akkurat det Isabella Löwengrip - en influenser i Sverige - fikk kjenne smaken av. Hun trakk seg ut av politikken før hun tok steget inn.

Det iranske regimet har totalt mistet kontakten med sitt eget folk. Regimet og folket lever i to separate verdener. Dette faktum understrekes med bred penn i den ferske boken "Liv og død i Teheran". Regimet i Iran representerer overhodet ikke iranere. Ja, mullaene styrer Iran, men mullaene er ikke Iran.

EUs tilsynsorgan for partier og stiftelser går i strupen på partier som er organisert under paraplyen Partier for suverene nasjoner i Europa. De kan bli forbudt med begrunnelsen at de ikke opprettholde EUs verdier, melder Politico. Mister partiene i denne alliansen retten til å fremstå som et parti, mister de også finansieringen fra EU. Slik har åpenbart EU tenkt å strupe meninger de ikke liker.

PSTs varsler en hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere. Antallet straffesaker har økt, og PST lover at de som går for langt kan få «besøk på døren». PST vil beskytte demokratiet, heter det. Men det viktigste spørsmålet er dog hvor grensen mellom straffbar trussel og legitim, hard kritikk av makten går. Historien viser at når staten begynner å definere for bredt hva som er «akseptabel» kritikk, er det sjelden de mektige som taper. Det er de uten makt og innflytelse som først blir stille.

Tretti år med forhandlinger med Teheran har ikke moderert regimet. Kanskje er tiden inne for å investere i menneskene som faktisk ønsker et annet Iran.

Høyesterett har åpnet døren for at politiet og domstolene kan bruke fengsling som verktøy for å hindre ytringer på internett – selv før personen er endelig dømt. Professor Anine Kierulf og vitenskapelig assistent Patrick Løkken mener dette er en farlig utvikling som strekker Grunnloven for langt, og at Stortinget bør gripe inn og klargjøre.

På slutten av en lang arbeidsdag, etter møter, ubesvarte e-poster og telefoner som aldri helt tok slutt, tenkte jeg egentlig å legge kvelden bak meg. Så kom meldingen. Kort tid etter begynte skjermbildene å dukke opp overalt. Tre ord fra Norges utenriksminister ble delt videre med en entusiasme som gjorde vondt å se: «Noen høylytte iranere.»

NTNU-professor Bassam Hussein uttalte at 7. oktober 2023 var «århundrets vakreste hendelse» under et foredrag i Sosialistisk Forums regi. Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit tar Hussein i forsvar i ytringsfrihetens og ytringsvernets navn, men premisset for forsvaret er underlig. Hellestveit viser til at storsamfunnet må være "generøse" fordi Hussein er fra Gaza og "det er hans krig". Men 7. oktober var ikke krigføring i noen folkerettslig tolkning, det var et rent terrorangrep - et svært bestialsk sådan. 

Tidligere justisminister i det strengt shariastyrte Saudi-Arabia, nå leder av verdens største islamske NGO, Muslim World League, Dr. Mohammad bin Abdulkarim Al-Issa, deltok nylig på Oslosenterets konferanse "Words Matter! 2026". Han var en av hovedtalerne på konferansen, som omhandlet demokratisk tilbakegang. Al-Issa fokuserte forutsigbart på "religionens rolle i å bygge broer i en splittet verden", men hoppet bukk over islamske staters manglende ytringsfrihet, tortur og dødsstraff, urettferdige rettsprosesser og kvinneundertrykking.

Å redusere konfliktnivået i samfunnet fremstår som mer og mer presserende for politikere som statsminister Keir Starmer. Den britiske befolkningen vil ha kontroll over grensene, og den vil ha kontroll på islams utbredelse. Hva gjør politisk ledelse da? Jo, man stenger grensen for dem som ytrer, i øynene på politisk ledelse, uønskede standpunkt. Slik skal freden senke seg, mens utviklingen langs de negative sporene får fortsette.