Politikk

Nøysomhet, likhet, solidaritet og fellesskap

 Rune Vik-Hansen er filosof Enkelte henger seg opp i begrepet «norsk», uten å se at dette er irrelevant: det spiller ingen rolle hva barnet heter (i hvert fall nesten ikke) og at mer relevant er hvorvidt måten vi gjør ting…

 Rune Vik-Hansen er filosof

Enkelte henger seg opp i begrepet «norsk», uten å se at dette er irrelevant: det spiller ingen rolle hva barnet heter (i hvert fall nesten ikke) og at mer relevant er hvorvidt måten vi gjør ting på her hos oss (i vår kulturkrets) er verneverdig, ønskelig eller ikke.  

Spørsmålet om hvor våre praksiser eller kulturtrekk kommer fra, er irrelevant fordi det er umulig å avgjøre. Hvordan tenker man seg å avgjøre det? Hvordan tenker man seg konkret at en praksis går fra å være ikke-norsk til norsk? Hvor tenker man seg at dette skulle skje? Når? Kulturell eller samfunnsfaglig (sosialontologisk) kausalitet er alltid problematisk for spørsmålet er det samme: hvem gjorde, tenkte eller sa det først?

Fra ulikt hold hevdes at norsk kultur ikke er «håndgripelig», og det kan godt tenkes all den tid kultur ikke lar seg beskjære med kniv, men er ikke mindre begripelig av den grunn, og det er poenget. Vi mennesker bruker til daglig en rekke ulike begreper vi har en praktisk og intuitiv forståelse av vi ikke nødvendigvis eller på stående fot kan gi en utfyllende teoretisk redegjørelse for.

Fordi begreper om nasjonalitet mer er et spørsmål om sosiale konvensjoner og konsensus enn metafysikk og ontologi, kan vi aldri vite hva de ulike nasjonaliteter egentlig og dypest sett skulle bestå i. Nasjonalitetsbegrepet skiller geografiske områder fra hverandre og nasjonale grenser har forandret seg og kommer til å forandre seg igjen uten at dette sier noe om kvaliteten eller ønskeligheten av praksisene og kulturene på disse geografiske områdene.

Ved å forsøke å besvare spørsmål som ikke lar seg besvare («Hva mener vi egentlig med «norsk»?) sporer debatten av: uavhengig av hvor våre praksiser i siste instans kommer fra, hva de eventuelt egentlig måtte ha av nasjonalt særpreg, er mer relevant spørsmålet om hva vi i Norge tufter vårt samkvem med hverandre på verdt å ta vare på?   

Tilsvarende avsporing gjenfinner vi ulike debatter om ikke-vestlig innvandring og multikulturalisme; hva mener vi egentlig med «nordmann»? Hva er nå egentlig en innvandrer?

Amerikanske evolusjonsforskere er for tiden på norgesbesøk, for å finne ut hva som gjør Norge til en slik suksess og for å se om grep Norge har tatt lar seg overføre til andre land. Kan vitenskapen hjelpe oss å avdekke hemmelighetene bak et godt, bærekraftig og inkluderende samfunn:         

«Vi har ganske enkelt en kultur som framhever nøysomhet, likhet, solidaritet og fellesskap. Det er ikke så lett å si hvor det kommer fra, og vi ser det i de andre skandinaviske landene også. Vi har også hatt en religion som har støttet opp under disse verdiene, uten at jeg dermed har sagt noe om det var religionen eller kulturen som kom først, sier Bjørn Grinde

Fremfor å forville seg inn i uløselig polemikk om hva som er ”norsk kultur” bør heller spørres om hva som har gjort Norge til et godt land å leve i er verdt å ta vare på og videreføre. Siden de fleste synes å ha en relativt klar oppfatning av hva dette skulle være, turde disse faktorene la seg gjenkjenne og artikulere.