Vi har prøvd i ca. 50 år verdimessig å «integrere» personer som har kommet fra fremmede kulturer. De har typisk helt avvikende syn på personlig frihet, på kvinners likestilling, autoritære krefter, religiøs frihet og et bredt fellesskap.
De oppfatter verken norsk tilhørighet som et alternativ, eller tilknytning til det norske som en selvfølge. Nettopp derfor må repatriering som tema settes på dagsorden. Det handler om Norges overlevelse kulturelt, inkludert vår religiøse base.
«Vi trodde de skulle bli som oss»
Hvis man tenker nærmere på begrepet «integrering», sier det implisitt at med riktig informasjon til dem som kommer til oss fra fjerne strøk, kan enhver forskjell mellom «oss og dem» viskes ut. Vips, og alt er et lykkelig folkelig felleskap. Kultur er med andre ord ikke en grense, kun et temporært hinder, som kan fjernes med gode norskkunnskaper, politiske tiltak mot radikalisering og få folk i arbeid. Ferdigheter i norsk språk har først de siste to tiårene blitt sett på som viktig, sammen med (selvfølgelig) arbeid.
De sentrale bærende verdiene i norsk kultur har i alle år vært skjøvet i bakgrunnen av politisk ledelse. Fremmedkulturelle skulle få beholde sin identitet, sitt særpreg, sine tradisjoner og verdier, så lenge de ikke brøt med norsk straffelov.
Når større og større grupper lever i økende parallelle samfunn flere årtier etter ankomst Norge, der muslimske autoriteter på vegne av islam styrer, der kvinner er underordnet menn og man knapt leser en eneste norsk nettavis, så skyldes ikke dette manglende integrering, det handler om manglende evne og vilje til å bli en aktiv del av fellesskapet.
Politikerne har innbilt seg at integrering kun var et spørsmål om metoder. Språkkurs, arbeidskurs og deltakelse i foreningsliv (sistenevnte får man jo til de grader tilfredsstilt i de islamske «kulturhusene», som dekker alt hva man trenger; kafé, treningsrom, undervisningsrom, koranskole etc.). Like fullt: Politisk ledelse har tilsynelatende trodd at man kunne operere som kulturelle hjernekiruger bare tiltakene var mange nok, og nordmenn tålmodige nok. Et illustrerende eksempel er da HRS hadde et møte med Aps kvinneledelse første halvår 2002: Det viste seg at de hadde fått en kraftig oppvåkning etter at svenskkurdiske Fadime Sahindal ble æresdrept av sin egen far. En av kvinnene i Ap sa ordrett dette:
– Vi trodde at andregenerasjon ville bli som oss.
Som oss, betyr altså som norske.
Man trodde i fullt alvor at ved å rive en bygård eller en blokk og reise en ny en, på «sekunder» ville få folk til å legge bak seg fremmede, udemokratiske verdier, tradisjoner og holdninger. Derav den materielle oppbyggingen av et Grorrud som ser ut som en idyllisk oase. Man trodde rett og slett at alle folk har ønske om den samme endestasjonen kulturelt sett: Et moderne, verdslig demokrati.
I dag burde vi vite bedre. Eksemplene står i kø av personer født i Norge som har en helt annen visjon for «det perfekte samfunnet». Det holder å peke på tre personer, alle fundamentalister som higer etter å leve i et kalifat: Aisha Shezadi Kausar, Arfan Bhatti og Fahad Quereshi, alle med pakistanske foreldre. I tillegg kommer alle som eksempelvis dyrker Det muslimske brorskapet i Rabitamoskeen, inkludert den universitetsutdannede Lena Larsen.
Kultur er formet gjennom et årtusen
Hva gjør politisk ledelse når de ser at integreringen ikke har fungert overfor store, voksende grupper? De henter frem den samme verktøykassen og ser om den kan inneholde noen hittil uoppdagede trylleinstrument. De innrømmer ikke at politikken har vært feil fra første spadetak av. Det er her logikken ved integrering avsløres: Logikken etterspør ikke om vi skal integrere, men hvordan vi skal bli bedre på integrering. Hele tiden: vi må bli flinkere.
Det er de praktiske midlene som diskuteres, aldri realismen bak å nå målet. En ledende politiker i Høyre sa for noen år siden: «En kvinne i burka/nikab er uintegrerbar.» Ja, hun er det, men hva med kvinner i hijaber og side kåper, er de mer integrerbare, må vi våge å spørre. Svaret er: Nei, det er de jammen meg ikke.
Mens integrering (norskkunnskap, arbeid) har blitt et mål i seg selv, har alt som er typisk norsk blitt tømt for innhold. Mange vil huske den fordummende debatten om hva norsk kultur er, der ledende samfunnsaktører og politikere i 2013 ikke klarte å peke på noe som helst som setter norsk kultur i en særegen kategori. Hadia Tajik var en av dem som tok kaka. Kvinnen med familiebakgrunn fra nomadekultur i Quetta, nær Afghanistan, mente at det det beste med norsk kultur er mors pinnekjøtt. Hun var da kulturminister. Som HRS repliserte i en kronikk i Klassekampen:
Kultur er selvsagt noe langt mer enn mat. Kultur dreier seg først og fremst om mellommenneskelige relasjoner, hvordan vi løser våre konflikter og, ikke minst, hvorvidt vi har eller ikke har tillit til hverandre. Kort sagt dreier det seg om hvorvidt Norge er et egalitært, demokratisk samfunn eller ikke. Om vi, etter at vi har løst våre konflikter på demokratisk vis, setter oss ned og spiser pinnekjøtt eller ris og karri, er nok ganske uvesentlig.
Kultur utvikles og formes altså av folket gjennom generasjoner. Møysommelig. Det tar tid, enormt med tid å bygge opp. Det tar svært kort tid å rive ned en velfungerende kultur. Det er et historisk faktum.
Generasjonene født på 50-, 60-, 70- og antakelig også 80-tallet, ble preget av foreldres og besteforeldres beretninger om 2. verdenskrig. Frihet og demokrati, rettsstat, ikke voldsstat, var i sentrum for de ulike familienes erfaringer gitt videre til de neste generasjonene. Det bandt oss sammen som folk. Det bandt familier sammen i et helt særegent og uløselig minnefellesskap – på norske premisser. Det formet ytterligere Norge som en nasjon med et dypt folkelig fellesskap. Vi var ett – basert på felles erfaringer, referanser og en ektefølt tillit borgerne mellom.
Når en viss andel av befolkningen ikke kjenner de samme referansene, erfaringene, de samme kodene som kan uttrykkes ved få ord, da smuldrer den kulturelle grunnmuren. Og den erstattes av noe nytt, noe annerledes.
Vi oppløses.
For et samfunn som ikke våger å si hvem det er til for, ender opp med å ikke være for noen. Det blir en geleklump uten en indre kjerne. Vi tilpasser oss nye normer, nye verdier, som hijab, som korrekt «Muhammed-trimmet» skjegg. Vi tilpasser oss usynlige normer der man kan leve uten forpliktelser overfor nasjonalstaten, overfor fellesskapet. Det blir en integrering i islams favør.
Det er vi som integreres
Det er vi som integreres i deres kultur, ikke motsatt. Det er ingen nordmenn som har bedt om eller ønsket å bli integrert i en kultur som aldri har gjennomgått opplysningstid, men det er likevel det som har skjedd. De første tiårene kunne man kanskje tro at det ville gå seg til, men det er lenge siden politikernes utsagn om dette har stått til troende. Når politikerne har fortsatt å oppmuntre moskemiljøene til å stille krav, for deretter å innfri kravene, er det bevisst politikk.
Det er reell integreringspolitikk, men det er nordmenn den rettes mot. Det er nordmenn som skal endre seg, være mer inkluderende, tåle å la seg kalle rasister, stille seg bak i jobbkøen, ikke grunnet dårligere ferdigheter, men grunnet «mangfold» – og så videre i det nær uendelige. Dette er krav. Krav til nordmenn. Det er krav som er essensen i all endringspolitikk, i all integreringspolitikk. Det stilles krav, for påfølgende å sanksjonere den som ikke lever opp til kravene. Det er nordmenn som sanksjoneres, skyves vekk dersom vi ikke føyer oss, ikke innvandrere som sanksjoneres. De belønnes av politikerne for kravene sine.
Den politiske integreringspolitikken spiller på nordmenns ønske om å inkludere og å være snille og imøtekommende, men når den fortsetter tiår etter tiår når selv barn – eller kanskje særlig barn – kjenner at de ikke lenger kan ytre seg fritt, ikke gå i fred i bygatene uten å risikere å møte gatas innvandrede parlament, da er den villet. Den er politisk villet uten at det norske folket ble hensyntatt. Man kan ikke bedrive slik politikk tiår etter tiår uten å ha vilje bak. Den politiske viljen er å endre oss – ikke de kjipeste kreftene blant dem som har vandret inn.
Repatriering er nødvendig
Nettopp derfor er repatriering det logiske svaret, det nødvendige svaret. Det er ikke symbolpolitikk, det er realpolitikk. Realpolitikk for å kunne videreføre et gjenkjennelig Norge. Til barn, barnebarn og oldebarn. Det handler om å beskytte vår identitet, limet i samfunnet, de felles normene og verdiene, den felles minnehistorien.
Vi må våge å legge sannheten på bordet: For å bevare Norge skal vi verken tilpasse oss sharia eller andre verdier og normer som bryter opp fellesskapet. Det fører et eksempel inne i hodet mitt, da en nabo sa til meg at «nikab, det er ikke ok, men hijab, det er jo greit». Hun jobber på et apotek. Vi kjenner godt til de mange ansatte på apotekene nå som vi ikke kjenner fellesskap med. Min nabo har tilpasset seg, gått de små usynlige skrittene mot en kulturell revolusjon.
Har man ikke kulturell tilhørighet, vet man ikke hva våre formødre og forfedre kjempet frem. Man vet ikke hva som er verdt å kjempe for. Å være norsk kan ikke være alt mulig. Å akseptere alt i «toleransen navn» er kulturell undergraving. Derfor må denne undergravingen fjernes. Vi trenger realpolitikk i førersetet for å bevare norsk identitet, det som binder oss sammen som en fri nasjon som skal videreutvikles med våre grunnverdier som plattform. Vi skal ikke gradvis tilpasse oss alt det som er unorsk, som ikke å ville håndhilse på motsatt kjønn. Dét er unorskt.
De uten lojalitet til Norge og vår måte å leve på, de kan ikke leve her på en økonomisk gratis lunsj mens de jobber intenst for å omvelte menyen. Vi vil videreføre Norges meny: Likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. Det skal ikke være noen forhandlinger rundt dette, noen «dialog».
Kriminelle utlendinger må derfor utvises uten unntak. De som lever år etter år i avstand fra det norske fellesskapet må sendes hjem. Sosiale ytelser bør fases ut for utlendinger – sosiale ytelser i Norge bør kun gis norske borgere. Moskeer og parallelle institusjoner – uavhengig av hvilket verdenssyn de måtte ha – skal ikke lenger kunne motta utenlandsk finansiering og skal være underlagt full offentlig kontroll.
Det skal ikke være mulig å forkynne, undervise eller forme unge mennesker til en livsverden som er fremmed for vår. Slik Islam Net i dag er i sin fulle rett til å gjøre, og andre såkalte dawah-miljøer (konverteringsmiljøer som aktivt oppsøker norsk ungdom) ved å «invitere til islam».
Det skal ikke være lett å leve i opposisjon til den norske levemåten. Tvert imot, det burde være ubehagelig. Svært ubehagelig. Enhver som avviser den norske levemåten og ikke deler vår kultur, våre normer og verdier, uavhengig av bakgrunn, bør ikke nyte godt av våre felles goder. Navlestrengen må kuttes – for at vi skal overleve i et bredt folkelig fellesskap.
Derfor er repatriering nødvendig. Hvis vi vil Norge og den særegen nasjonen vi gjennom tusen år har blitt. De som ikke kjenner på fellesskapet her, kan dra til land der de nettopp kan kjenne på sitt folkelig fellesskap. Dette er ikke en straff, det er en strukturell, nasjonal nødvendighet for overlevelse.
Vi kan kun ha folk her som kjenner lojalitet til Norges arv. Den kulturelle og verdimessige arven.
Vanskeligere bør det ikke være. I ytringsfrihetens navn.