Det gikk et par uker, og så dukket «hat og hets» igjen opp i mediebildet. NRK Nyheter har intervjuet Marian Hussein (SV), og det gråtkvalte intervjuet er sendt i loop gjennom formiddagen mandag, samt lagt ut som en egen artikkel på NRKs nettsider.
Hun strever med å holde tårene tilbake. Kostnaden ved å være en toppolitiker med somalisk bakgrunn er vanskelig å fortelle om.
– Jeg får jo høre at sånne som meg ikke burde være i Norge, at vi burde kastes ut. Eller at jeg ikke burde få lov til å være en folkevalgt.
Ingen skal betvile at det er skrevet stygge ord om Hussein. Det er det, akkurat som det er skrevet stygge ord om Gaute Skjervø.
Men når PST henlegger en hel bunke anmeldelser mot nevnte Skjervø, sender det et klart signal om hvor grensen for straffbart ytringsrom faktisk går i Norge. Mange av de ytringene som ble anmeldt, var grove, nedsettende og i noen tilfeller hypotetiske ønsker om at noe vondt skulle skje, men de nådde ikke opp til terskelen for trusler eller hensynsløs adferd etter straffeloven. Det er en realitet man må forholde seg til, uansett hvor ubehagelige kommentarene er.
At Marian Hussein nå trer fram med lignende historier, er ikke overraskende. Hun er synlig, har hijab, er innvandrer og sitter i en ledende politisk posisjon. At en synlig politiker med hijab mottar denne typen hets, er verken nytt eller overraskende. Det er et mønster som har fulgt henne siden hun først ble synlig på Stortinget. Men det er en forskjell mellom å anerkjenne at hets finnes, og å gjøre det til en sentral politisk fortelling.
Å gi hetsen stor plass har en pris. Jo mer man dokumenterer, deler og dramatiserer de groveste kommentarene, jo mer oksygen får de. De få (alle er enige om at de er få) som skriver dem, opplever at de treffer. Mediene får en enkel og følelsesladet sak. Politikeren får sympati og synlighet. Men det som ofte blir borte, er den saklige uenigheten. Det er faktisk saklig uenighet å framsette kritikk mot hijabbruk i Stortinget. Hijaben er et symbol som på ingen måte vekker tanker om demokratisk sinnelag.
Oppmerksomhet som valuta
Det finnes en grense mellom å anerkjenne at hets finnes, og å gjøre den til en sentral del av den politiske identiteten. Når grensen viskes ut, oppstår en konkurranse om hvem som er mest utsatt. Den ene dagen er det Skjervø. Den neste er det Hussein. I morgen kan det være noen andre. Hver gang løftes de samme poengene. Demokratiet er truet, unge skremmes bort, vi må ta et oppgjør. Men oppgjøret ender sjelden i konkrete endringer. Det ender i mer oppmerksomhet rundt det som skulle bekjempes.
Et åpent samfunn vil alltid ha mennesker som sier ubehagelige, grove og til og med hatefulle ting. Noen av dem er rasister. Noen er bare sinte. Noen er anonyme troll som nyter å provosere. Å tro at mer lovgivning, flere anmeldelser eller større medieoppslag skal fjerne dette, er naivt.
PST-henleggelsene i Skjervø-saken er i så måte opplysende. De viser at selv ytringer mange opplever som grenseoverskridende, ikke nødvendigvis er straffbare. Det er en påminnelse om at ytringsfriheten beskytter mer enn det som er behagelig. Å utvide straffebestemmelsene for å fange opp flere av disse kommentarene, vil raskt gå på bekostning av det samme rommet politikere selv er avhengige av.
En kaldere strategi
Det finnes et alternativ til å gjøre hetsen til hovedsak. Det er å degradere den. Å behandle de fleste stygge kommentarene som det de er: støy. Blokker, rapporter det som faktisk er trusler, og gå videre. Gi dem så lite oppmerksomhet som mulig. Jo mer man mater dem med synlighet, jo sterkere blir de.
Dette er ikke det samme som å bagatellisere reelle trusler. Det er en forskjell mellom en kommentar om at noen «burde dra hjem» og en konkret, rettet trussel som skaper reell frykt. Den siste skal politiet ta på alvor. Den første fortjener sjelden mer enn en skulderbevegelse.
Når politikere stadig oftere velger å løfte fram hetsen, gjør de den til en del av sin politiske kapital. Det kan gi kortsiktig sympati, men det svekker samtidig det politiske rommet. Debatten blir mer om følelser og mindre om argumenter. Og de som sprer hets får akkurat den reaksjonen de håpet på.
Marian Hussein har all rett til å fortelle om det hun opplever. Det samme hadde Gaute Skjervø. Men det er en forskjell mellom å beskrive en virkelighet og å gjøre den til det dominerende bildet. Etter borgfreden ser vi det siste skje igjen. Det er forståelig. Det er menneskelig. Men det er sjelden den mest effektive måten å møte stygge ytringer på.
Man kan ikke vedta politisk å bli likt. Man kan heller ikke lovfeste bort ubehag. Et demokratisk samfunn må tåle at noen sier stygge ting – også om politikere. Det er prisen for ytringsfriheten. Alternativet, der stadig flere ytringer kriminaliseres eller gjøres til store mediesaker, svekker nettopp det rommet der politikk skal utøves. Hets mot makta er også lovlig maktkritikk.
Hussein sier at hun vurderer å gå ut av SV-ledelsen fordi hun er så sliten av hatet og hetsen. Vi tør spå at hun velger å bli værende.
Noen ganger er den beste responsen den som gir minst. Det bør både Hussein og Skjervø merke seg, og helst også partiledelsene som sender dem ut med disse historiene.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK