Det begynte med John Milton (1608 – 1674), som skrev det berømte skriftet Areopagitica i 1644, som var et direkte angrep på parlamentets sensur og lisensiering av bøker. Han argumenterte for at sannheten vil vinne frem i en åpen debatt.

Det fortsatt med John Locke (1632 – 1704) som kjempet for religiøs toleranse og bidro sterkt til at den britiske sensurloven (Licensing Act) bortfalt i 1695, noe som i praksis førte til en eksplosjon av uavhengige trykkerier.

Og ingen glemmer den tredje John, John Stuart Mill (1806 – 1873), og hans brannfakkel av en bok med et flammende forsvar for ytringsfriheten, verket On Liberty (1859). Boken anses som det mest klassiske forsvaret for ytringsfrihet. Mill mente at selv usanne eller støtende meninger må tillates, fordi de tvinger oss til å begrunne og forstå våre egne standpunkter bedre.

Men dagens britiske etablissement fremstår som rykende uenig med Mills. Det kan jurist og leder av Trykkefrihedsselskabet, Aia Fog, skrive under på. Få i Skandinavia har bedre oversikt over ytringsfrihetens tilstand på de britiske øyene enn Aia Fog. Hun kan konstatere at blasfemilover i Storbritannia ble avskaffet i 2008. Men, så kommer det er stort men i artikkelen hos Den korte avis og hos Trykkefrihedsselskabet.

Å fornærme islam er ikke en forbrytelse i seg selv, men politiet fortsetter å arrestere folk for ytringer som fornærmer islam

Storbritannias blasfemilover ble avskaffet i 2008, og landets høyesterett avgjorde så sent som i februar at det ikke er straffbart å fornærme islam. Likevel fortsetter politiet å arrestere folk for å komme med anti-islamske uttalelser, mens en pensjonert politibetjent er dømt for å ha spøkt om Muhammed.

«Dra til helvete med islam.»

Det er ikke ulovlig ytring.

Den britiske høyesterett avgjorde faktisk dette så sent som i februar i år.

Likevel ble to demonstranter arrestert av britisk politi noen måneder senere etter å ha vist frem skilt med ordene «Fuck Islam». Saken føyer seg inn i en rekke britiske saker som reiser et stadig mer presserende spørsmål: Er blasfemilovene i ferd med å få et comeback i Storbritannia – ikke gjennom parlamentet, men gjennom politiets og påtalemyndighetens praksis?

Han fornærmet islam – og ble angrepet

Storbritannia avskaffet blasfemilovene i England og Wales i 2008. Likevel ble den tyrkiskfødte ateisten Hamit Coskun i 2025 dømt for en religiøst grov forbrytelse i henhold til den britiske loven om offentlig orden etter å ha brent en koran foran det tyrkiske konsulatet i London og blant annet ropt «Fuck Islam» og «Islam er terrorismens religion». Coskun forklarte politiet at demonstrasjonen hans var rettet mot islam og bevegelsen bort fra sekularismen i hjemlandet Tyrkia – ikke mot muslimer som mennesker.

Mens Coskun brant koranen sin, kom en mann ut av en bygning i nærheten, truet med å drepe Coskun, grep en kniv og jaget ham ut på veien. Coskun ble også sparket og spyttet på.

Da politiet ankom, arresterte de ikke bare angriperen – men også Coskun, og ga dermed et nærmest skoleeksempel på det et økende antall briter kaller «todelt politiarbeid», som har bidratt til den britiske legitimitetskrisen: Én mann kommer med en lovlig uttalelse, den andre svarer med trusler, vold og kniv – og politiet setter håndjern på dem begge.

Coskun ble opprinnelig dømt for å ha brent koranen, men senere frikjent av Crown Court, og da påtalemyndigheten prøvde å få frifinnelsen omgjort, tapte de i februar i år i High Court, som opprettholdt det grunnleggende prinsippet: England og Wales har ingen forbrytelse som blasfemi. Ytringsfriheten beskytter også ytringer som støter, sjokkerer og forstyrrer.

Det burde ha avsluttet diskusjonen, men det skjedde ikke.

«Dra til helvete med islam» igjen

Noen måneder etter Høyesteretts avgjørelse ble to demonstranter ved Tommy Robinsons «Foren kongeriket»-demonstrasjon i London arrestert etter å ha holdt et skilt med ordene «Fuck Islam».

De etterforskes fortsatt for mulige brudd på offentlig orden.

Dette etterlater Storbritannia i en merkelig situasjon: Landets domstoler har i Coskun-saken avgjort at det å fornærme islam ikke i seg selv er en forbrytelse, mens politiet fortsetter å arrestere folk for uttalelser som fornærmer islam.

Og de to demonstrantene er ikke alene.

En vits om Muhammed

Den pensjonerte politibetjenten Stephen Gray (65) ble i april dømt etter kommunikasjonsloven for et Facebook-innlegg der han delte et meme av et stykke bacon og en vits om at folk som spiser bacon har mindre sannsynlighet for å gifte seg med en niåring – en referanse til islamske tradisjoner om Muhammeds ekteskap med Aisha.

Retten fant innlegget «grovt støtende» og ga Gray en bot på 1100 pund og påla ham å betale saksomkostninger. Han har anket kjennelsen med støtte fra UK Free Speech Union.

Gray ble opprinnelig siktet for to innlegg, men ble ikke dømt for det andre fordi retten mente det var en politisk uttalelse av offentlig interesse. Bacon-memen, derimot, ble funnet straffbar av retten, delvis fordi den mente det var et spørsmål om religion snarere enn politikk.

For å si det mildt, er det et merkelig skille i et land uten blasfemilov. For hvis man står fritt til å fornærme politiske ideologier, men risikerer straff når fornærmelsen rammer en religion, har religion i praksis fått en beskyttelse som andre ideer ikke har.

Mobberens veto

Coskun-saken illustrerer også et enda mer grunnleggende problem.

Coskun kom med en lovlig uttalelse. En annen mann svarte med vold og kniv. Den åpenbare oppgaven til en rettsstat bør være å beskytte de som utøver sin ytringsfrihet mot de som svarer med vold, men Coskun selv ble arrestert og senere dømt i første omgang.

Dette snur rettsstatens logikk på hodet: jo mer voldelig reaksjonen på lovlig tale er, desto større er presset for å begrense den. Dette er gjerningsmannens veto – og samtidig en del av forklaringen på den økende mistilliten til britiske institusjoner.

Islam har ingen rett til ikke å bli fornærmet

Muslimer har, som mennesker, rett til rettsstatens beskyttelse mot vold, trusler og overgrep, men deres religion har ikke rett til å bli respektert. Dette er skillet som blasfemilover opphever.

Men en formell rett til å fornærme en religion er ikke verdt mye hvis man først må arresteres, etterforskes, tiltales og gå gjennom flere domstoler for eventuelt å få lov til å bruke den. Tvert imot oppmuntrer dette til selvsensur og skaper usikkerhet om den juridiske situasjonen.

Og det er den direkte veien til å undergrave borgernes tillit til rettsstaten.

Hovedillustrasjon: HRS