Ingen bør betvile at samfunnsdebattant og forfatter Sumaya Jirde Ali har hatt vonde opplevelser. Man kan mislike hennes ofte provoserende stil, men at hun opplever hets er det ingen tvil om. Ali har beskrevet omfattende vold, hets, trusler og rasistiske opplevelser, og hun har skrevet om dette fra psykiatrisk avdeling, til påfølgende støtte fra en rekke samfunnsaktører. I dette oppstår et behov for å navigere mellom psykiatri og jus, og denne navigeringen synes å være mangelvare i norsk offentlighet.
Psykiatrien er en knapp ressurs
For å bli innlagt som døgnpasient i norsk psykisk helsevern kreves det alvorlig psykisk lidelse og et reelt behov for døgnbehandling som ikke kan dekkes poliklinisk eller ambulant. Ressursknapphet gjør terskelen høyere i praksis enn den formelle loven alene tilsier.
Psykiatrien i Norge har gjennomgått en langvarig nedbygging av døgnplasser, noe vi har belyst i flere saker, blant annet her og her. Resultatet er høy terskel for både frivillig og tvungen innleggelse, hvorav Alis innleggelse synes å være av den frivillige sorten. Utgangspunktet i psykisk helsevern er nettopp frivillighet (psykisk helsevernloven § 2-1). Pasienten må selv samtykke. Legen eller spesialisten vurderer at tilstanden er alvorlig nok til at døgnopphold er nødvendig eller sterkt ønskelig, typisk ved:
- Alvorlig depresjon med høy selvmordsrisiko
- Psykose eller manisk episode
- Akutt krise der pasienten ikke klarer å ta vare på seg selv
I praksis prioriteres de som er mest syke fordi sengekapasiteten er begrenset. Ali kobler innleggelsen til «norsk rasisme og sexisme». Men både innleggelse og behandling skal baseres på klinisk vurdering. Et politisk narrativ er uaktuelt å vurdere av enhver kliniker. Å koble innleggelse direkte til «norsk rasisme» som årsak, er en subjektiv fortolkning av pasienten Ali. Årsakssammenhenger i psykiatri er derimot oftest multifaktorielle, der tidligere traumer, personlighet, belastning og sårbarhet er avgjørende.
Kan vold være en subjektiv opplevelse?
I dagligtale og i psykologisk/psykiatrisk forstand er svaret ja. Opplevelse av krenkelse, trusler, dehumanisering eller kronisk stress kan være reell for den som opplever det, og kan ha målbare konsekvenser for mental helse, med påfølgende søvnproblemer, angst, depresjon eller retraumatisering. Mange som utsettes for gjentatt hets beskriver det som en form for psykisk vold som akkumulerer. Ali beskriver dette i sine innlegg på Facebook. Retten anerkjenner også at hatefulle ytringer kan ha skadevirkninger, derav straffebudet.
Men i strafferettslig forstand er vold og hatefulle ytringer ikke subjektive. Det kreves objektive kriterier. Følelsen av å være utsatt er relevant for skadeerstatning eller som del av saksforholdet, men den avgjør ikke om straffebudet er overtrådt.
Hvis subjektiv opplevelse alene var nok, ville rettssikkerheten bryte sammen, for alle kunne da kriminalisere det de synes er ubehagelig.
Kjernen i navigeringen mellom jus og psykiatri krever faktisk en klar grense.
Jus handler om objektiv rettsorden. Domstolene skal avgjøre om konkrete handlinger/ytringer faller innenfor straffebud, ikke om en person føler seg krenket eller er psykisk sårbar. Ytringsfriheten (Grunnloven § 100, EMK art. 10) er bred, spesielt i offentlig debatt.
Psykiatri derimot handler om den enkelte. Hvis en person er alvorlig belastet av hets, trusler eller opplevd rasisme, er det legitimt å behandle symptomer, gi støtte og anerkjenne lidelsen. Innleggelse og behandling skal som nevnt over baseres på klinisk vurdering, ikke på politisk narrativ.
God navigering innebærer å holde de to systemene adskilt. Jus avgjør skyld og straff etter objektive regler. Psykiatrisk helsevesen håndterer lidelse.
Norsk rettspraksis
Ali har fått flere saker prøvd for norske domstoler, og man kan se at retten vurderer annerledes enn Ali selv. Ali beskriver hvordan hun er i tett kontakt med politiet og daglig opplever “inhumane individer som tror de kan skrike, spytte og slå meg, verbalt og fysisk”.
Det er vond lesning, men retten har allerede i to tilfeller fastslått at det Ali har opplevd ikke er den volden hun selv beskriver.
Når sakene er prøvd og ikke har ført til dom for vold, er det den juridiske realiteten. Den subjektive opplevelsen kan likevel være sterk og ha konsekvenser, det ene utelukker ikke det andre, men de er altså ikke det samme.
Ali anmeldte Atle Antonsen etter en episode på Bar Boca i 2022, der hun hevdet Antonsen sa at hun var «for mørkhudet til å være her», og beskrev også fysisk å ha blitt holdt fast av Antonsen, samt at han hadde truende kroppsspråk. Statsadvokaten vurderte ytringen opp mot Høyesteretts praksis og fant at den ikke var «kvalifisert krenkende» i den konkrete situasjonen, og Riksadvokaten sa seg enig og henla. Den påståtte fastholdingen ble avvist av vitner.
Videre var Ali anonym part i en sak der professor Kjell Lars Berge fikk bot for rasistiske ytringer mot henne. Men Ali framholder fremdeles at Berge var voldelig mot henne, uten at retten finner det samme. Domstolene vurderte objektive vilkår, ikke subjektive, og det skal vi være glade for.
Reell støtte
Reell støtte til mennesker med psykiske lidelser handler først og fremst om klinisk omsorg, stabilitet, behandling, vern mot reell fare og tilgang til hjelp når funksjonen svikter. Det krever ressurser, faglighet og en nøktern vurdering av den enkelte pasients tilstand – ikke en automatisk tilslutning til pasientens egen forklaring på hvorfor lidelsen oppsto.
Når den subjektive årsaksfortellingen («jeg er syk fordi samfunnet/hetsen/rasismen gjorde meg syk») blir tatt for god fisk uten kritisk vurdering, skjer flere problematiske ting. Den kliniske vurderingen viker for en politisk eller ideologisk narrativ. Lidelsen behandles som bevis på en ytre fiende i stedet for et multifaktorielt fenomen.
Krav om ytringsbegrensninger følger naturlig etter det. Hvis hets eller kritiske ytringer defineres som den direkte årsaken til innleggelse, blir neste logiske steg å kreve at ytringene forbys eller straffes hardere, helt uavhengig av om de faller innenfor eller utenfor straffelovens grenser.
Rettsstaten og ytringsfriheten settes under press. Domstolene skal avgjøre etter objektive kriterier, ikke etter hvor sterkt noen føler seg krenket. Når offentligheten likevel behandler rettens henleggelser eller frifinnelser som «usynliggjøring», undermineres tilliten til både jus og psykiatri.
Balansegangen er vanskelig fordi lidelsen er reell. Mennesker som er innlagt opplever ofte stor smerte, og det er legitimt å anerkjenne den. Men anerkjennelse av lidelsen er ikke det samme som å validere den årsaksbeskrivelsen pasienten eller støttespillerne tilbyr. God omsorg krever nettopp at man holder fast ved den kliniske og juridiske virkeligheten, også når den er ubehagelig for pasienten eller for de som ønsker en enklere fortelling.
Ytringsfriheten er ikke en luksus man kan ofre når noen lider. Ytringsfriheten er en forutsetning for at samfunnet kan diskutere, kritisere og korrigere både politikk, kultur og enkeltpersoners påstander. Å verne den krever at man tåler ubehag, også når det ubehaget treffer sårbare mennesker. Alternativet er at subjektive fortellinger gradvis flytter grensene for hva som er lovlig å si, uten at lovgiver eller domstoler har besluttet det.
Støtte handler derfor om å behandle sykdommen, beskytte mot faktisk fare, og samtidig nekte å la sykdommen eller den subjektive fortellingen diktere ytringsrommet. Det er krevende, men det er den eneste måten som både respekterer den syke og bevarer et fritt samfunn.