Det er lite som er mer overtydelig enn Ap-regjeringens autoritære vyer. Det er en hard påstand, men ser man på de politiske inn- og utspillene til partiet, er det utvilsomt sant likevel.
Denne uken, en knapp måned etter at PST varslet en «hardere linje mot nettbasert hets og trusler mot politikere», har Dagbladet slått på stortromma på vegne av Arbeiderpartiet med saken Ap-hatet: Stortingspolitikere kalles landssvikere – Støre advarer.
Siden krigstypene er større enn vi klarer å gjengi i vårt eget publiseringsverktøy, kan faksimilen vise hvor enormt hatet tilsynelatende er.
Når Arbeiderpartiets politikere blir møtt med hard kritikk på sosiale medier, er reaksjonen forutsigbar. De møter aldri legitime ytringer, de møter «hets». Statsminister Jonas Gahr Støre uttrykker bekymring, nestleder Tonje Brenna snakker om at «det ekstreme blir mer normalt», og partiet fremstiller seg selv som ofre for en ondsinnet bølge av hatefulle kommentarer.
«Hvorfor ble ikke hun fjernet?», skriver én.
«Seriøst? Har du vært på Utøya igjen nå?», «Er alle oppdrettspolitikere fra Utøya helt blåst?», «Hvorfor vil ikke Ap si at de raserer nasjonen og folket?», skriver andre.
Brenna sier følgende om kommentarene:
– Vi som holder på med politikk, skal tåle kritikk, og sleivete og innimellom også frekke kommentarer. Men jeg mener det går ei grense ved trusler, konspirasjonsteorier og regelrett hets. Det hører ingen steds hjemme, og ødelegger den politiske debatten, sier nestlederen.
Legg merke til hvordan Brenna samler «trusler, konspirasjonsteorier og regelrett hets» i ett utsagn. Dersom grensen hennes går her, vil hun i praksis forby framsatte teorier om hvem som konspirerer og uhøflige utsagn. Det Arbeiderpartiet i realiteten driver med, er et systematisk angrep på ytringsfriheten. De provoserer med skarpe angrep på politiske motstandere og ivrig «høyreekstrem»-stempling, og når kritikken kommer tilbake – ofte grov og ukontrollert og fra «grasrota» – bruker de det som bevis på at ytringsfriheten må begrenses.
Struper ytringsfriheten
Når en stortingsrepresentant som Julia Eikeland (25) får kommentarer om at hun er en «broiler fra Utøya», er det forkastelig. Men å bruke slike tilfeller til å kreve sterkere tiltak mot «hets» på nett er farlig. For hvem skal definere hva som er hets? Hvem skal avgjøre hvor grensen går mellom grov kritikk og forbudt ytring? Blir man virkelig redd og truet av å bli omtalt som «broiler» eller «løgner»? Bør man straffeforfølge folk som framsetter slike kommentarer? Virkelig?
Arbeiderpartiet har gjentatte ganger vist at de ønsker en snevrere ytringsfrihet. Gjennom støtte til utvidelse av den såkalte hat-paragrafen, press på sosiale medier for å sensurere innhold, og en retorikk der kritikk av regjeringens innvandringspolitikk raskt stemples som «rasisme» eller «ekstremisme», bidrar de til å innsnevre det offentlige ordskiftet.
Dette er spesielt bekymringsverdig fordi Ap sitter med regjeringsmakt. Når regjeringspartiet aktivt arbeider for å begrense kritikk mot seg selv, undergraver det tilliten til hele det demokratiske systemet. Ytringsfrihet er ikke bare retten til å si det som er behagelig. Den er også retten til å si det upopulære, det provoserende og det som utfordrer makten.
Partiet har i årevis bygget opp en kultur der avvikende synspunkter på innvandring, islam og multikulturalisme behandles som moralsk suspekt. Dette har skapt et klima der mange vanlige nordmenn opplever at de ikke kan si hva de mener uten å risikere å bli stemplet. Når frustrasjonen da bryter ut i grove kommentarer på Facebook, bruker Ap det som bevis på at ytringsfriheten må strammes (ytterligere) inn.
Dette er en klassisk autoritær mekanisme. Først skaper man et klima der visse meninger er uakseptable. Så bruker man reaksjonene på dette klimaet som argument for å begrense ytringsfriheten mer.
Et sunt demokrati krever motstand
Et sunt demokrati tåler sterk kritikk. Det tåler også grov kritikk. Det som åpenbart ikke tåler kritikk, er et parti som har mistet kontakten med store deler av befolkningen. Arbeiderpartiets problem er ikke hets på nett. Problemet er at de har ført en politikk som mange mener har sviktet vanlige folk. De svikter på innvandring, de svikter på velferd, de svikter på trygghet og økonomi.
I stedet for å ta kritikken på alvor, velger de å fremstille den som et trussel mot demokratiet. Det er en farlig vei. For når makthaverne begynner å definere legitim motstand som «hets», er neste steg sensur og kontroll.
Spesielt ille er det når disse kravene framsettes av et parti som så til de grader beviser at konspirasjonsteorier er nødvendige. Hadde det ikke vært for nysgjerrighet og teorier, ville eksempelvis aldri Aps involvering med den pedofile overgriperen Jeffrey Epstein blitt avdekket. Som Solmaz Refling så godt beskrev det:
Når de lar seg korrumpere – av penger, posisjoner eller nettverk – da er det ikke bare deres eget navn som svekkes. Det er Norges institusjonelle troverdighet.
Vi tåler menneskelig svakhet.
Det vi ikke tåler, er en elite som tror den står over samfunnskontrakten.
Ytringsfrihet er ikke absolutt. Trusler og oppfordring til vold skal straffes. Men grov, upassende og emosjonell kritikk må tåles. Det er prisen for et åpent samfunn. Det er selve samfunnskontrakten.
Støre uttaler til Dagbladet at han er «urolig». Kanskje hadde uroen blitt mindre om han klarte å lytte til kritikken, ikke jobbe for å begrense den. Hvis Ap fortsetter å bekjempe ytringsfriheten under dekke av å bekjempe «hat», risikerer de å undergrave det demokratiet de sier de vil forsvare.