Dermed har æreskulturens svertekampanjer fått herje rimelig fritt. Bare spør HRS, og ikke minst Hege Storhaug. Internt sa vi for mange år siden at æreskulturens svertekampanjer ikke vil bli forstått før langt flere utsettes for dem.
Som alltid ligger Danmark foran oss. Der har de innsett at slike svertekampanjer er mer fremtredende enn man så langt har forstått.
Effektive våpen
Sofie Danneskiold-Samsøe, ph.d. og førsteamanuensis ved Københavns Universitet, mener det i årevis har vært tatt i bruk omfattende svertekampanjer for å kneble fremtredende stemmer.
Rett og slett fordi dette er en helt vanlig strategi i æreskulturens sosiale kontroll.
Avisen Berlingske har hatt en grundig dekning av svertekampanjene i Danmark mot forfatteren Sara Omar (kurdisk), politikeren Halime Oguz (kurdisk) og forretningskvinnen/aktivisten Kefa Abu Ras (Jordan). De har til felles at de kjemper mot æreskontroll og for kvinners frihet, likhet og rettferdighet. Som kjent er det en kamp som mange misliker, og som man vil ha unna offentligheten.
For å eliminere denne formen for offentlig ydmykelse, må vi forstå mekanismene bak den, påpeker Danneskiold-Samsøe. For svertekampanjer er æreskulturens effektive våpen.
Effekten av svertekampanjer er velkjent fra forskning på sosial kontroll i miljøer der familiens ansikt utad er avgjørende for alt fra økonomi til ekteskap.
Omdømmetap
I æreskulturen er omdømme kapitalen som gir tilgang til penger, eiendom, vennskap og mer. Har familien mistet sin ære, vil ingen handle i butikken deres, låne dem penger eller gifte seg med barna deres.
Familien blir ekskludert fra fellesskapet og lider en sosial død, sier Danneskiold-Samsøe.
Her blir rykter og sladder effektive verktøy for å regulere det som anses som uønsket atferd og hindre folk i å gjøre noe som kan true dem som drar nytte av æreskulturen. For det er mange som profiterer på den.
Derfor er det heller ikke overraskende når stemmer som Sara Omar, Halime Oguz og Kefa Abu Ras blir mål for svertekampanjer for å kritisere æreskulturens mørke sider, som tvangsekteskap, vold mot kvinner, barnemishandling og undertrykkelse av homofile.
Men det er ikke bare kvinner som disse, med personlig kjennskap til æreskulturen, som er mål for forsøket på offentlig ydmykelse.
Rasismeanklager
Nylig har tre fagfolk blitt anklaget for rasisme etter å ha delt kunnskapen sin i medier. Denne gangen kom svertekampanjene fra den autoriserte psykologen Naderah Parwani (Afghanistan) bosatt i København, fremsatt på hennes Facebook-side.
Den ene fagpersonen er professoren og psykologen Svend Brinkmann. På Facebook delte trebarnsfaren Brinkmann et feriebilde fra et Pride-arrangement i Nice – og minnet om terrorangrepet som rammet byen for ti år siden (86 drept, inkludert flere barn og over 400 skadet). Ifølge Parwani «gjør han akkurat som de fleste rasister» – fordi han unnlater å nevne «Gazas ruiner».
Den andre er Lea Korsgaard, sjefredaktør i nettavisen Zetland. Hun er angivelig en «ren rasist» fordi hun i et TV-intervju snakket om mislykket integrering i visse miljøer.
Den tredje er nettopp Sofie Danneskiold-Samsøe. Hun sier hun blir stemplet som «en stor islamofob og rasist» fordi hun har uttalt seg om æreskontrollen som har kommet til uttrykk i rettssaken mot Sara Omar.
Men som hun påpeker er det ikke selve anklagene som er spesielt interessante. Det interessante er kulturen som beskyldningene er et uttrykk for.
Utestengelse
Når denne typen alvorlige anklager brukes mot folk i den offentlige debatten, handler det ikke om å si imot dem. Det handler om å stenge dem ute fra offentligheten ved å ødelegge omdømmet deres, slår Danneskiold-Samsøe fast. Også det kan HRS skrive under på, og det gikk jo så langt at de klarte å ta fra oss statsstøtten – men de har ikke klart å få oss til å tie.
For slike anklager fungerer bare hvis mange aksepterer premisset bak dem. Svertekampanjer krever det antropolog Unni Wikan kaller et «anerkjennende publikum». Og her er det mange som har noe å svare for – som de selvsagt slipper fordi de ikke blir konfrontert, i alle fall ikke av MSM.
Hadde vi møtt slike svertekampanjer med likegyldighet, hadde den mistet sin kraft. Men her har vi heller lente oss på premisset «ingen røyk uten ild».
I Parwanis tilfelle ble anklagene hennes støttet av hennes eget bakland, men uten særlig gjenklang i det bredere samfunnet. Ifølge Danneskiold-Samsøe skyldes det ikke minst sterke institusjoner som står fast på prinsipper om faglighet og ytringsfrihet. I Danneskiold-Samsøe sitt tilfelle har Københavns Universitet støttet hennes rett til å delta i offentlig debatt, selv når hun blir møtt med voldsomme personangrep.
Avsløringer av svertekampanjene er også en viktig del i å frata dem makten. Vi må kjenne årsakene til og metodene bak æreskulturen før vi kan bekjempe den, sier hun. Og legger til: Her er «vi» oss alle. Det er ikke bare de som er personlig berørt som blir holdt nede, og det er absolutt ikke isolert til lukkede miljøer. Det påvirker oss alle.
Æreskultur har blitt et samfunnsproblem som bare vil vokse hvis vi ikke gjenkjenner det, snakker høyt om det og griper til motsvar.
Er vi snart klare for det?