NTNU-professor Bassam Hussein får støtte fra NTNU–kollegene Cecilie Hellestveit og Anders Ulstein. Hellestveit: «Tanker og følelser skal være fritt i dette landet.» Ulstein: «Ytringsfrihet er en brutal sak.»
Slik innledes det når Universitetsavisa (UA) har intervjuet seniorrådgiver og forsker ved Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit. Avisen fortsetter:
På spørsmål fra UA om Husseins utsagn (om Hamas’ angrep og massakre 7. oktober 2023, som «århundrets vakreste hendelse») er innenfor hva som må anses som hva man må kunne tillate seg hva angår akademisk ytringsfrihet, svarer hun blant annet:
– Professorer har et sterkt ytringsvern fordi de forvalter kunnskap på vegne av samfunnet. Det gir også et ytringsansvar, som vi forventer at professorer forvalter på en klok måte. Ytringsvernet gjelder særlig for ens eget fagfelt, men forventningene til professorers ytringsansvar går gjerne betydelig lengre enn det. Det er her Bassam Husseins uttalelser befinner seg.
Så langt, så godt, kan man kanskje konkludere på prinsipielt grunnlag, men premisset som deretter framsettes til forsvar for professoren som mener 7. oktober var så vakker er ikke bare søkt, men objektivt helt feil. Hvorvidt det er UAs journalist eller Hellestveit selv som har løftet problemstillingen om at «akademikere har et ansvar for ikke å «importere krig hit» fra konflikter andre steder i verden» er ikke godt å vite, men når avisen skriver at «det er mulig å anklage Hussein for å gjøre nettopp det», svarer Hellestveit som om 7. oktober var en hvilken som helst krigshandling.
– Forskjellen er at dette er en mann som selv kommer fra Gaza. Det er Bassam Husseins krig det er tale om her. Russere, ukrainere, israelere, jøder med tilknytning til Israel, palestinere, sudanesere, rohingyaer, uigurer og så videre som bor i vårt land og som omtaler sin egen krig, faller ikke i denne kategorien. De importerer ikke krigen, men lever med den hver eneste dag, i et samfunn som går sin gang som om ingenting var hendt. Det skaper mye frustrasjon. Her må vi som samfunn være generøse. Vi må lese slike utsagn med de riktige brillene, framholder hun.
Uavhengig av briller var 7. oktober et terrorangrep. Det er et ubestridelig faktum som elegant hoppes bukk over i Hellestveits generøse ytringsfrihetsforsvar.
Vikarierende moralske størrelser
På Facebook har Palestinakomiteen Trøndelag lagt ut en støtteerklæring til Bassam Hussein, og det er knyttet til denne støtteerklæringen at tidligere Unge Høyre-leder og stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise har skrevet noen ord som passer like godt å adressere folkerettsekspert Hellestveit.
Jeg synes det er nyttig å se for seg hvordan en lignende situasjon ville sett ut med andre aktører. Det gir ofte et klarere bilde av de moralske størrelsene. For å ta en sak jeg i utgangspunktet sympatiserer sterkt med: La oss se for oss at en ekstrem ukrainsk militsgruppe, som av forståelige grunner hater russere etter fire år med en helt unødvendig blodig innvasjonskrig som har tatt livet av mange av deres egne venner og familiemedlemmer, rykket inn i en russisk landsby og regelrett slaktet et tusentalls tilfeldige forsvarsløse russiske sivile. Gikk fra dør til dør og drepte kvinner og barn på verst tenkelige vis, myrdet ungdommer på musikkfestival. Alle som støtter Ukrainas forsvarskamp i Norge ville fordømt det på det sterkeste. Ja, jeg ville veddet det meste jeg eier og har på at det ville møtt unison fordømmelse fra hele det ukrainske miljøet i Norge. Der har du forskjellen på vestlige verdier og palestinaaktivistene.
Tonning Riise har rett, og resonnementet kan sågar dras enda lengre for å understreke uhyrligheten i å omtale 7. oktober som «krig».
Hvem ville forsvart noen som uttalte «22. juli 2011 er det vakreste som har skjedd dette århundret» med henvisning til generøsitet og ytringsfrihet? Ingen. Det er helt åpenbart for enhver, helt uavhengig av politisk ståsted.
Hva ble sagt?
Hele Husseins foredrag er tilgjengelig på YouTube, og utsagnet om at 7. oktober var vakker, er slett ikke tatt ut av kontekst. Skjermbildet under er fra foredraget.
NTNU-professoren legger engasjert ut om hvordan Israel er «fake state», «phony state» og «en dragon som spruter ild», der de «smarte» palestinske lederne ga Israel «et stikk i rompa» 7. oktober. Å bagatellisere terror og forherlige de bestialske handlingene som ble begått denne dagen på mer inderlig vis skal godt gjøres. Her er de klassiske antisemittiske tropene framsatt som perler på en snor, der det ikke bare er påstander om Israels pengemakt og ondskap, men også påstander om europeere bruker Israel for å eksperimentere med ulovlige våpensystemer mot palestinere.
I Handlingsplan mot antisemittisme står det klart og tydelig:
Klassiske antisemittiske forestillinger inkluderer ideer om jøder som fremmede, politisk og økonomisk mektige og uten lojalitet til nasjonalstaten. Konspirasjonsforestillinger om jøder går ofte ut på at de representerer en skjult og farlig makt i verden som kontrollerer mediene, bankvesenet og politikken.
At Hussein opplever å være del av en krig har Hellestveit unektelig rett i. Men selv mentale krigere bør konfronteres med terrorforherligelse. Det bør dras en tydelig grense mellom hva som er uakseptabel terror og hva som er krigføring mot en opplevd overmakt.
Et rettslig spørsmål
Anders Ulstein har kommentert saken på en langt mer prinsipiell måte enn hva folkerettsekspert Hellestveit har gjort. Han sier til Universitetsavisa at ytringsfrihet er en brutal sak.
– Det er jo mulig at dette er eksempel på glorifisering av vold mot sivile. Hussein skriver i en ytring at han ikke mener det slik, men hva mener han da med at 7/10 var et vakkert øyeblikk? Det virker som om han forsøker si flere ting samtidig som ikke henger sammen, ifølge Ulstein.
Han framholder at det er mulig at utsagnet rammes av §185 (hatefulle ytringer).
– Men terskelen er og bør være høy. For det jødiske samfunnet i Norge, er det nå i sum et klima som åpenbart virker hatefullt. I hvilken grad klarer majoritetssamfunnet å ta dette inn over seg? Spør Anders Ulstein.
Hvorvidt Husseins foredrag rammes av §185 er ikke opp til oss å vurdere, men premisset det bør vurderes utfra er okke som at 7. oktober var terror mot sivile. Å bagatellisere det verste angrepet mot jøder siden Holocaust og å redusere voldtekter, brenning av levende voksne og barn, nedslaktinger og kidnappinger til et «stikk i rompa på dragen» er muligens innenfor ytringsfrihetens rammer, men det bør og skal ikke være innenfor noen moralsk forståelse av at «Hussein er frustrert».
Antisemittismen må gjenkjennes og kritiseres når man møter den, hvorfor ellers sier vi «aldri mer»?
(Forsidefoto: Collage fra HRS med bilde av Hellestveit fra hennes Facebook)