Som iraner kjenner jeg igjen mye av det Raha Nik-Andish (som er et pseudonym og som jobber ved universitet i Iran) beskriver i boken Liv og død i Teheran. Ikke fordi alle iranere har opplevd det samme, men fordi han fanger en stemning som er vanskelig å forklare for utenforstående: følelsen av å leve i et land hvor frykten er blitt normal, mens håpet nekter å dø.
I en tid hvor Iran ofte reduseres til overskrifter om atomprogram, sanksjoner, regional maktkamp og geopolitiske interesser, vender Nik-Andish blikket mot dem som nesten alltid forsvinner fra fortellingen: iranerne selv. Ikke regimet. Ikke ekspertene. Ikke diplomatene. Men menneskene.
Resultatet er en bok som gjør inntrykk nettopp fordi den ikke forsøker å imponere. Språket er enkelt, direkte og usminket. Dagbokformen gir leseren følelsen av å stå midt i Teheran og høre samtalene, kjenne uroen og se hvordan frykten gradvis kryper inn i hverdagen.
Nekter å gi opp
Det er en bok om et samfunn som er slitent. Men det er også en bok om et samfunn som nekter å gi opp.
Det som gjør sterkest inntrykk, er kanskje ikke skildringene av krise, men de mange øyeblikkene hvor forfatteren viser hvordan vanlige mennesker forsøker å bevare sin menneskelighet. Familien som samles rundt Haft-Sin-bordet under Nowruz. Mødre som bekymrer seg for barna sine. Studenter som fortsatt drømmer om fremtiden. Butikkeiere som prøver å holde virksomheten i live mens økonomien smuldrer opp.
Samtidig tegner Nik-Andish et nådeløst portrett av et system som har mistet kontakten med sitt eget folk.
For norske lesere er dette kanskje bokens viktigste bidrag.
I mange år har vestlige medier og akademiske miljøer hatt en tendens til å omtale Iran som om regimet og nasjonen er det samme. Som om Den islamske republikken representerer Iran.
Denne boken viser noe helt annet.
Gjennom hele teksten møter vi mennesker som ikke identifiserer seg med mullah-styret. Vi møter studenter som demonstrerer. Vanlige borgere som uttrykker sin frustrasjon. Familier som har mistet troen på systemet. Og vi møter slagordene som lenge har vært fraværende i vestlige beskrivelser av Iran.
«Lenge leve sjahen.»
«Javid Shah.»
«Død over Khamenei.»
En hverdag i konstant frykt
Forfatteren gjengir disse ropene uten sensur og uten bortforklaringer. Han beskriver studenter som omdøper universiteter til ære for Mohammad Reza Shah Pahlavi. Han beskriver demonstrasjoner hvor unge mennesker åpent utfordrer regimet. Han beskriver et samfunn hvor stadig flere ikke lenger tror reformer innenfor systemet er mulig.
Samtidig skjuler ikke Nik-Andish regimets brutalitet. Tvert imot er noen av bokens sterkeste kapitler viet myndighetenes behandling av egen befolkning. Han beskriver hvordan internett ble stengt ned for å hindre kommunikasjon og dokumentasjon, hvordan demonstranter ble møtt med skarp ammunisjon, og hvordan Revolusjonsgarden (IRGC) og den regimetro Basij-militsen ble brukt for å slå ned protestene og spre frykt. Boken viser hvordan Den islamske republikken opprettholder makten gjennom et omfattende apparat av overvåkning, sensur og vold. Mest rystende er skildringene av massakren etter protestene i januar 2026. Mens regimet forsøkte å kontrollere informasjonen, sirkulerte historier om tusenvis av døde. Forfatteren beskriver et samfunn hvor familier lette etter savnede sønner og døtre, hvor likhusene fyltes opp, og hvor frykten ble en del av hverdagen. Uansett hvilket endelig dødstall historien vil lande på, etterlater boken liten tvil om at volden mot demonstrantene var brutal og systematisk.
Dette er viktig.
Ikke fordi alle iranere nødvendigvis ønsker det samme politiske alternativet, men fordi boken dokumenterer noe som altfor ofte ignoreres: den dype avstanden mellom staten og nasjonen.
For mange iranere representerer ikke Den islamske republikken Iran. Den representerer et ideologisk prosjekt som ble påtvunget landet i 1979 og som siden har brukt enorme ressurser på å omskrive historie, kontrollere kultur og undertrykke opposisjon.
Nik-Andish trenger ikke forklare dette i lange politiske analyser. Det kommer frem gjennom hverdagen.
Gjennom frykten.
Gjennom stillheten.
Gjennom mennesker som ikke lenger forventer sannhet fra myndighetene.
Iran er noe varig, men det er ikke mullaene
Noe av det mest interessante ved boken er nettopp hvordan den viser forholdet mellom økonomisk kollaps og politisk misnøye. Demonstrasjonene handler ikke bare om ideologi eller religion. De handler om matvarepriser, arbeidsledighet, korrupsjon og mangel på fremtidshåp.
Når folk roper mot regimet, gjør de det ikke bare fordi de ønsker politisk frihet. De gjør det fordi de opplever at systemet har sviktet på nesten alle områder.
Denne koblingen mellom økonomisk og politisk misnøye er blant bokens sterkeste observasjoner.
Samtidig er det umulig å lese teksten uten å legge merke til noe annet: den sterke tilstedeværelsen av iransk identitet.
Selv når samfunnet beskrives som splittet, finnes det en underliggende følelse av nasjonal tilhørighet. Nowruz, persiske tradisjoner, historiske referanser og den kollektive hukommelsen dukker stadig opp mellom linjene. Det minner leseren om at Iran er langt mer enn den islamske republikken.
For en leser med kjennskap til iransk historie blir dette nesten bokens skjulte tema.
Mulla-styret fremstilles som noe midlertidig.
Iran fremstilles som noe varig.
Det er en viktig forskjell.
En avgrunn mellom makten og folket
Bokens svakhet ligger kanskje i dens styrke. Dagbokformatet gir nærhet, men også begrensninger. Leseren får mange sterke øyeblikksbilder, men færre historiske forklaringer. De som ønsker en bred analyse av opprøret i 1979, reformbevegelsene eller maktstrukturene i dagens Iran, vil ikke finne det her.
Men det er heller ikke bokens oppgave.
Nik-Andish forsøker ikke å forklare alt.
Han forsøker å bevare minner.
Han forsøker å dokumentere hvordan det føles å leve i en tid hvor historien beveger seg raskere enn mennesket klarer å forstå.
Det lykkes han langt på vei med.
For meg er Liv og død i Teheran først og fremst et vitnesbyrd om forskjellen mellom et regime og et folk. Mens makthaverne forsøker å definere hva Iran er, viser Nik-Andish hva Iran faktisk består av: millioner av mennesker med egne tanker, drømmer, sorger og håp.
Det er nettopp derfor denne boken fortjener oppmerksomhet.
Ikke fordi den gir alle svarene.
Men fordi den minner oss om noe mange har glemt:
Mullaene styrer Iran, men de er ikke Iran.
Bokanmeldelse: Liv og død i Teheran. Dagboknotater fra et herjet land
Forfatter: Raha Nik-Andish
Forlag: Spartacus, 2026
Oversatt av Rune R. Moen
Solmaz Refling er sentral i Maximum Support for Iran, som arbeider for et fritt Iran der sønnen av tidligere sjah Pahlavi ønskes som en politisk overgangsfigur i et fritt Iran.