For mange nordmenn fremstod det kanskje som en uheldig formulering i en travel politisk hverdag. For mange iranere traff ordene et helt annet sted.
Jeg kjente igjen tonen med én gang.
Måten dissidenter reduseres til støy på.
Den subtile mistenkeliggjøringen.
Det velkjente blikket mot mennesker som protesterer for høyt, advarer for tydelig og nekter å tilpasse seg stillheten.
Plutselig satt jeg der i et stille norsk hjem og hørte et språk jeg trodde jeg hadde reist fra for flere tiår siden få nytt liv — denne gangen fra en norsk utenriksminister.
Et språk vi kjenner igjen
Og kanskje var det nettopp det som gjorde følelsen enda sterkere.
Ordene falt omgitt av miljøer mange regimekritiske iranere gjennom flere år har opplevd som langt nærmere regimets verdensbilde enn den sekulære opposisjonen.
Det skapte en merkelig følelse av déjà vu.
Som et gammelt fjernsynsbilde fra iransk statlig TV.
Det samme kroppsspråket.
Den samme brutale ironien mot dissidentene.
Den samme underliggende irritasjonen over mennesker som nekter å tie stille.
For oss som vokste opp med dette språket, handler slike øyeblikk sjelden bare om ordene alene.
Det handler om gjenkjennelse.
Gjør din plikt, krev din rett
Kanskje traff det så hardt fordi mange av oss kom til Norge med en forestilling om at dette landet representerte noe annet.
Arbeiderbevegelsen bygget en gang identiteten sin rundt ordene:
«Gjør din plikt, krev din rett.»
Vi tok det på alvor.
Vi gjorde vår plikt.
Vi lærte språket.
Arbeidet.
Tok utdanning.
Bygget bedrifter.
Ble lærere, sykepleiere, ingeniører, teknologer og arbeidere.
Noen av oss ble folkevalgte.
En av oss ble stortingspresident.
Samtidig forsøkte vi å gjøre noe mer.
Vi forsøkte å advare.
Gjennom artikler.
Debatter.
Folkeopplysning.
Demonstrasjoner og markeringer.
Utallige samtaler om et regime mange i Europa fortsatt valgte å betrakte som et diplomatisk problem fremfor en totalitær ideologi.
Vi forsøkte å forklare hva islamistisk autoritarisme gjør med et samfunn over tid. Hvordan frykt gradvis flytter grensene for hva mennesker venner seg til. Hvordan demokratier ofte misforstår ideologier som bruker dialog som taktikk, samtidig som de forakter friheten dialogen bygger på.
Vi oversatte en konsekvens Norge aldri har erfart.
I hvert fall ikke ennå.
Grasrota begynner å forstå
Likevel har arbeidet vårt satt spor.
Noe har endret seg de siste årene.
Kanskje først og fremst i grasrota.
Blant vanlige nordmenn som møter opp i regnet.
Mennesker som lytter.
Mennesker som gradvis begynner å forstå hvorfor så mange iranere reagerer med uro når europeiske politikere fortsatt omtaler regimet i Teheran som en ordinær samtalepartner.
Samtidig lever den samme politiske refleksen videre i deler av maktapparatet.
Dialog.
Forsiktighet.
Berøringsangst.
Og kanskje tydeligst av alt:
En nesten instinktiv vilje til å problematisere dissidentene fremfor ideologien de advarer mot.
Så krevde vi vår rett.
Retten til å bli lyttet til.
Retten til å advare.
Retten til å reagere når representanter for et regime som fengsler arbeidere, henretter dissidenter og slakter demonstranter- behandles som ordinære diplomater.
Responsen ble:
«Noen høylytte iranere.»
Hvordan havnet vi her?
Jeg må innrømme at noe i meg brast da jeg så bildene fra slottsmiddagen tidligere i år.
Mens familier i Iran lette etter døde barn, mens fengslene fyltes og unge mennesker forsvant inn i lukkede rettssaler, satt representanter for den islamske republikken til bords i Norges vakreste saler.
Jeg forsøkte å forklare bildene til andre iranere i eksil.
Jeg fant ingen ord som gjorde det lettere.
Hvordan har vi havnet her?
Hvordan har vi kommet dit at representanter for et regime som fengsler arbeidere og knuser fagforeninger kan bevege seg så komfortabelt i et politisk miljø bygget på arbeiderbevegelsens historiske kamp?
Hvordan har vi kommet dit at regimets symboler gradvis normaliseres i norske gater?
I stedet har mange iranere opplevd et politisk klima hvor regimets representanter og apologeter stadig får større spillerom, mens diasporaen møtes med mistenksomhet, sarkasme eller stillhet.
Diasporaen som advarte
Jeg kjenner på en voksende uro når jeg ser hvor komfortabel Irans ambassade har blitt i Norge.
Aggressive utspill mot norske politikere møtes med bemerkelsesverdig lite reaksjon.
Press mot folkevalgte fremstilles nærmest som ordinært diplomatisk arbeid.
Miljøer som i årevis har relativisert Den islamske republikkens ideologi får stadig plass rundt bordene hvor Iran diskuteres.
Samtidig blir mennesker som faktisk flyktet fra dette systemet omtalt som «høylytte».
Kontrasten er vanskelig å overse.
For hvem er egentlig det norske samfunnet mest på vakt mot?
Diasporaen som forsvarer sekularisme, likestilling og demokrati?
Eller kreftene som i flere tiår har brukt religion som politisk maktverktøy?
Det norsk-iranske diaspora-miljøet er i dag et av Norges sterkeste og mest ressursrike diaspora-miljøer.
Leger.
Forskere.
Entreprenører.
Lærere.
Arbeidere.
Teknologer.
Studenter.
Folkevalgte.
Mennesker som har bidratt til Norge i flere tiår og som fortsatt forsøker å beskytte verdier mange av oss trodde var selvsagte:
Ytringsfrihet.
Sekularisme.
Likestilling.
Demokrati.
Hva mer må et diaspora-miljø gjøre for å bli lyttet til uten samtidig å bli latterliggjort?
Høylytt eller lydløst
Kanskje er det nettopp dette som gjør mest vondt.
Følelsen av å ha brukt et helt liv på å advare et samfunn man oppriktig bryr seg om — bare for å oppdage at erfaringene våre fortsatt veier lettere enn refleksene til mennesker som aldri selv har levd under denne typen ideologier.
Iranere vet hva som skjer når dissidentene begynner å fremstilles som problemet.
Vi har allerede levd gjennom konsekvensene.
Likevel fortsetter vi.
Høylytt eller lydløst.
Gjennom ord, markeringer, debatter og den stille uroen mange av oss bærer med oss hver eneste dag.
Vi fortsetter fordi vi vet hva som står på spill.
Samtidig klarer vi ikke dette alene.
Et samfunn som ønsker å beskytte demokratiske verdier kan møte mennesker som advarer mot autoritære ideologier med langt mer enn sarkasme, berøringsangst og politisk høflighet.
En dag kommer også Europa til å forstå at dette aldri bare handlet om Iran.
(Illustrasjon: AI)