Svaret på det spørsmålet er et rungende ja, og bekymringen fra Ap-hold bør derfor tas med en betydelig klype salt. Man høster selvsagt hva man sår. Når norske klasserom preges av selvsensur fordi elevene er redde for å si noe «feil», så kommer det ikke ut av løse luften.
Funnene Aftenposten presenterer er hentet fra den 154 sider lange rapporten som presenterer resultatene fra Demokomp-prosjektet, som i sin tur beskrives som «en nasjonal kartlegging av demokratisk kunnskap og kompetanse blant elever i videregående opplæring, gjennomført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet».
Den nasjonale undersøkelsen viser altså nedslående resultater.
Fryktkultur erstatter kunnskap
Undersøkelsen viser at elevene har god forståelse for grunnleggende verdier som ytringsfrihet, men svikter når det gjelder konkrete mekanismer i demokratiet. De er passive, lite interessert i politikk og nyheter, og mange unngår debatt av frykt for sosiale sanksjoner, leser vi.
Det som er vanskelig er å akseptere det underliggende premisset om at dette handler mest om «en digital og algoritmebasert offentlighet» som er vanskelig navigerbar. I mange år har det offentlige Norge, med Ap i førersetet, prioritert kampen mot «hat», «hatprat» og «høyreekstremisme» fremfor å lære ungdommen hvordan demokratiet faktisk fungerer. Resultatet er en generasjon som har lært at ytringsfrihet er farlig, og at visse meninger er utenfor det akseptable.
Skolene har brukt mye tid på «demokrati som verdier» – ofte redusert til kamp mot rasisme, klimaaktivisme og LHBT-rettigheter – mens grunnleggende kunnskap om Stortinget, maktfordeling, ytringsfrihetens grenser og historiske lærdommer har blitt nedprioritert. Når elevene samtidig møter et samfunn der avvikende synspunkter raskt stemples som «hat», lærer de at det tryggeste er å tie.
Arbeiderpartiets ansvar
Arbeiderpartiet har i regjering og gjennom mange år i opposisjon vært en pådriver for en stadig hardere retorikk mot det de kaller «høyreekstremisme». Begrepet er blitt utvidet til å omfatte alt fra innvandringskritikk, kritikk av islam og kjønnsideologi, til vanlig konservativisme. Dette har skapt et klima der både lærere og elever veier sine ord nøye.
Når en kunnskapsminister fra Ap uttrykker bekymring over elevenes lave demokratiske kompetanse, er det verdt å minne om at partiet selv har bidratt sterkt til å undergrave tilliten til det frie ordskiftet. Gjennom lover som den såkalte hatparagrafen §185 og opplæringsloven § 9-A, press på sosiale medier, finansiering av organisasjoner som jobber mot «hat», og en medieoffensiv som jevnlig varsler om «høyreekstrem fare», har Ap bidratt til å skape den selvsensuren rapporten nå beskriver.
Ungdom lærer at det finnes «gode» og «onde» meninger. De lærer at det er bedre å være stille enn å risikere å bli stemplet. Dermed utvikler de verken interesse for, eller kunnskap om, demokratiet som et system for reell uenighet.
Et samfunn der en fjerdedel av de nybakte stemmeberettigede er demokratisk analfabeter, er et samfunn i faresonen.
Manglende interesse eller klok nyhetsfaste?
Aftenposten har tatt spesielt for seg den delen av undersøkelsen som omhandler ungdommenes interesse for å lese bøker eller høre podcaster om politikk eller samfunnsaktuelle temaer. Funnene er gjengitt i denne grafen:
Det kan se urovekkende ut. På samme tid kan man kanskje tilskrive en del av ungdommene det vi en artikkel tidligere denne uken kalte «ungt håp».
For å unngå å bli manipulert må man utvikle systematisk skepsis mot ting som gjentas ofte. Man bør alltid gå til primærkilder og rådata i stedet for å stole på medier og politikere. Det hjelper å bevisst innta informasjon fra ulike sider, vente med å ta stilling når noe vekker sterke følelser, og regelmessig stille seg selv spørsmålet om man ville akseptert påstanden like lett hvis den kom fra «den andre siden».
Det som gir håp er at unge mennesker i dag synes å gjøre det som fungerer aller best i møte med propaganda. De tar jevnlig nyhetsfaste og virker å verdsette intellektuell ærlighet høyere enn å tilhøre flokken. Den beste beskyttelsen er en grunnleggende vilje til å følge fakta, selv når det er ubehagelig, og det gjør ofte unge i dag.
Til Aftenposten sier kunnskapsminister Nordtun:
– Elevene må ha de grunnleggende ferdighetene på plass for å kunne delta i samfunnsdebatten, sier hun, og legger til:
– I en tid med mer uro, mer polarisering og mer desinformasjon, trenger vi at skolen gir elevene noen felles referanser.
Høyst sannsynlig trengs både mer polarisering i betydningen rom for meningsbrytning og færre «felles referanser», som fra Aps side oftest kan oversettes med referanser til en eller annens såre følelser og påfølgende beskjed om at kritikk mot noen med disse vonde følelsene er «hat».
Et oppgjør
Ap har vært opptatt av å «ta oppgjør med hatet» i en årrekke, altså det påståtte hatet partiet utsettes for av så å si alle til høyre for Høyre. Kanskje er det på høy tid at Ap tar et annet oppgjør.
Kunnskapsminister Nordtun har rett i at vi må styrke kunnskapsinnholdet i skolen. Men det krever mer enn fine ord. Det krever et oppgjør med den ideologiske ensrettingen som har preget norsk skole i mange år. Det krever at man slutter å bruke skolen som arena for politisk aktivisme og i stedet fokuserer på faktakunnskap, kritisk tenkning og historisk forståelse.
Ap og venstresiden forøvrig må ta et oppgjør med sin egen rolle i å skape en kultur der frykt for å bli kalt «rasist», «islamofob» eller «høyreekstrem» har tatt knekken på åpen debatt. Uten reell ytringsfrihet og tillit til at uenighet er en styrke, kan vi ikke forvente at ungdom skal engasjere seg i demokratiet.
Den nye rapporten er et alvorlig varsel. Norge utdanner ikke lenger demokratisk opplyst ungdom. Vi utdanner en generasjon som er redd for sine egne meninger.
Det er på tide å erkjenne at kampen mot «hat» har gått på bekostning av selve demokratiet.