Politikk

Jo mer jeg har grublet på spørsmålet om hvor Anders Behring Breivik har hentet næring til den ondskapen han besitter, jo mer styrkes jeg i troen på at det er hos tankegodset til islamistiske terrorister. Paradokset er at det han må ha hatet, er det han ble. Derfor er det mest sentrale spørsmålet nå hvordan vi unngår å nøre opp under et slikt hat.

Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger som har vært svært aktiv med å rette skyts mot innvandringskritiske debattanter etter terroren rammet Norge, fikk en helside i Dagbladet i går der målskiven er Human Rights Service. I dag svarer HRS i et redigert innlegg i papirutgaven og i kronikk på dagbladet.no.

Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe,» skriver Hilde Midtstue.

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

HRS har mange gode venner i Danmark, som betyr mye for oss. De stiller opp i så vel tunge som gode stunder. Bekymrende telefoner, SMS og mail tikket således inn 22.juli fra den andre siden av Skagerak. Engasjementet fortsetter med dyp medfølelse med den norske nasjonen, og bekymring over at enkelte misbruker tragedien i politisk øyemed, ikke bare i Norge, men også blant annet i Danmark. Skribent Britta Mogensen deler sine tanker med oss.

22.juli er vår tidsalders 9.april. Anders Behring Breivik erklærte krig mot demokratiet. Hva tiden som kommer vil bringe med seg, vet kun Gud – hvis man tror på en Gud. Behring Breivik skal få massiv motstand – forhåpentligvis uten våpen, forhåpentligvis med saklig og anstendig debatt. Jeg håpet på det gode de første dagene. Jeg håpet blant annet at meningsmotstandere ville besinne seg. At særlig massakren på Utøya – som også massakrerte ord til å beskrive hva ingen andre enn Behring Breivik hadde fantasier til å forutse kunne skje i vårt lille land – ville få oss alle til å følge i Stoltenbergs ånd: at vi ville vise mer omtanke for hverandre, at vi ville føre debatten videre med en langt høyere grad av anstendighet og redelighet. Slik hedrer vi ofrene, tenkte jeg.

Hellas sin gjeld, landets offentlige underskudd og dårlige konkrurranseevne, tilsier at landet på et eller annet tidspunkt får vansker med å betale kreditorene. Hvordan kunne et EU-land komme så til de grader ut å kjøre? Hellas har selvsagt ansvar for tragedien. Landets økonomi er preget av en kvelende stor og ineffektiv offentlig sektor, utstrakt korrupsjon, et grotesk mangelfullt skattesystem og en elendig produktivitet. Men EU er medansvarlig, et EU som blant annet mangler respekt for nasjonale forskjeller blant medlemslandene, skriver Ralf Pittelkow i Jyllands-Posten.

ESA har bestemt at Norge ikke har lov å nekte arbeidsledighetstrygd til utlendinger som kun har jobbet i Norge i kort tid. At Norge har regler som skal forhindre trygdemisbruk, bryr ESA seg ikke om. Tvert om får Norge to måneder (!) på seg til å ordne opp i ”diskrimineringen”.

Helvete er brutt løs i Danmark. Det handler om Schengens åpne grenser og etterfølgende kriminalitet, om megastaten EU som har lagt seg som et klamt teppe over det lille landet, det handler om at flere og flere opplever at politikerne selger ut landet gjennom dommer og regler formulert i Brussel. I stort dreier hele debatten seg om De Anstendige kontra dem som visstnok vil tilbake til huleboerstadiet. Huleboeren Britta Mogensen har gjort seg noen tanker om sitt lands nye tilstand.

Grensekontrolldebatten og Hellas vitner om en farlig avstand mellom EU og den virkeligheten som borgerne opplever, hevder politisk kommentator Ralf Pittelkow. For EUs ønske om å få Hellas’ økonomi til å ligne resten av Europa, er nå beviselig lagt i ruiner. EUs uttrykte motstand mot grensekontroll er av samme karakter: EU vil ikke ha grensekontroll for å styrke EU-identiteten. Denne ovenfra-og-ned-holdningen kan true hele EU.

Audun Lysbakken heter han, og om han gråt da han ble født, kjenner ikke jeg til. Det jeg derimot med sikkerhet kan si, er at å strekke tankene lengre enn til klassisk forståelse av rasisme, mangel på forståelse for selvvalgt utenforskap blant grupper fra den muslimske verden, mager kunnskap om æreskulturens stengsler, et åpenbart misbruk av sære kristne sekter, og å tillegge sine hovedmotstandere synspunkt de aldri har fremmet, fremstår som varemerket til integreringsministeren vår. Hans ”kulturkamp” får det glatte lag av foreldre i Groruddalen.

Over 5 000 asylsøkere har forsvunnet fra asylmottak til ukjent oppholdssted de siste to årene. Tidligere leder av Norsk journalistlag Ann-Margrit Austenå, nå generalsekretær i NOAS, mener det er ”helt greit” at asylsøkere med utreisefrist, og som ikke kan tvangsreturneres, gjemmer seg bort på ukjent adresse. Man kan konstatere at asylinstituttet er ute av kontroll og at asyllobbyens ansvarsfølelse for landets ve og vel glimrer med sitt totale fravær.

Opprørene i Midtøsten gir Vesten en unik mulighet til å påvirke landene i en demokratisk retning. Muligheten skusles bort når man velger å gå i dialog med dem man ser har mest makt, Det muslimske brorskapet. Slik dolkes de unge sekulære kreftene i ryggen, skriver Mehdi Mosaffari.

Leder av Oslo FrP, Christian Tybring-Gjedde, flesker til med eksklusivt tilbud til byrådslederen i Oslo, Stian Berger Røsland (H). Tybring-Gjedde tilbyr Berger Røsland og hans familie å bo gratis i en leilighet på Tveita i ett år. Han presiserer at det ikke bor noen andre etniske norske i blokka, og at det både er grunnskole og videregående skole i umiddelbar nærhet. Men Berger Røsland takker nei. Han trives godt på Slemdal på Oslos vestkant.

Etter at det i Danmark er foreslått å gjeninnføre grensekontrollen, har det utløst en voldsom debatt – langt utenfor Danmarks grenser. Ikke minst rasler Tyskland og EU med moralske sabler. Men Sverige, som har innført grensekontroll etter samme modell, møter ingen protester. Hva slags grenseløst hykleri er dette, spør politisk kommentator i Jyllands-Posten, Ralf Pittelkow.

Dommer fra EU-domstolen og Menneskerettighetsdomstolen har i stigende grad avlet kritikk, ikke minst i Danmark der de har iverksatt en strengere utlendingspolitikk enn i de andre europeiske landene. Stridens kjerne handler om et suverent land har rett og plikt til å beskytte egne borgere på sitt eget territorium, noe professor jur. Ole Hasselbalch har sett nærmere på.

Dagbladets Marte Michelet er i farta igjen. Nå med seg selv som eksempel. Utfallet kommer etter debatt om innvadringens økonomiske konsekvenser. Hun er gravid og faren er fra Iran. Nå skal hun ”føde en sånn en, en innvandrerunge”, skriver hun. Nei, det skal hun ikke. Hennes ufødte datter er verken første- eller andregenerasjons innvandrer. Derfor vil barnet gå inn i statistikken over norske.

”Jeg er svært bekymret for fremtiden og mest redd er jeg selvfølgelig for hvilket Norge mine barn og barnebarn vil arve. Innimellom har jeg ikke blund på øynene i det hele tatt gjennom natten. Jeg ligger og tenker på fremtiden. Jeg tenker på hvorfor politikere, journalister og universitetsfolk svikter oss vanlige nordmenn. Jeg vet de gjør det, men jeg blir ganske enkelt ikke ferdig med spørsmålet HVORFOR de gjør det.” Dette skriver en mor til Christian Tybring-Gjedde i kjølvannet av Tybring-Gjeddes histoiske tale på FrPs landsmøte.

”Jeg frykter at hvis vi ikke gjør noe drastisk, så ender vi bare med å kunne glede oss over at kvinnene i landet vårt ikke blir steinet – ennå.” Dette skriver Britta Mogensen i kjølvannet av at Danmarks integreringsminister lanserer en påvirkningskampanje for å få bukt med tvangsekteskap og kvinneundertrykking blant ny-dansker. Forslaget skaper ramskrik blant den fastlåste eliten, som har blokkert mulighetene for reell bekjempelse av nettopp vår tids verste kvinneundertrykking.

Trine Skei Grande + AUF = sant. Begge parter har et verdensbilde som deles av islamister: kritikk av islam er rasisme. Å påpeke faktiske kritikkverdige forhold ved integreringen, er visstnok også rasisme. FrPs Christian Tybring-Gjedde er nå anmeldt av AUF for, ja, nettopp rasisme. Slik får AUF sitt one minute of fame, mens i dag slår Christian Tybring-Gjedde tilbake mot Skei Grandes ”historiske kronikk” i Aftenposten.

I Sverige er terskelen for å kritisere dansk og finsk innvandrings- og integreringspolitikk lav, men om Norge runger den svenske tystnad. Lederskribent i SvD spør hvorfor, og antyder at det handler om at Norge er styrt av sosialdemokrater. For sosialdemokratenes motiver kan vanskelig utfordres i svensk kontekst.

Arbeidsminister Hanna Bjurstrøm mener FrPs Per-Willy Amundsen er ”respektløs” når han påpeker at arbeidsdeltakelsen er lavest blant folk fra den islamske kulturkretsen. Men dette er et faktum som Ap har erkjent i flere år, noe som kan dokumenteres. Det skal jeg gjøre her og nå.