Politikk

Hylland-Eriksens sjokk

Thomas Hylland-Erkisen har romstert i norsk offentlighet i et par tiår med meninger om innvandring, multikulturalisme, rasisme og ekstremisme. Om blant annet om de gode og onde aktørene innen feltet. Det har mang en gang falt ord fra professoren som har overtrådt enhver anstendig grense for polemikk. Nå opplever han selv liknende ”medisin”. Hylland-Eriksen synes å være dypt rystet: han betegner Lily Bandehys påstander om han kronikk i Aftenposten som ”nedrig og sjofelt. Ekkelt er det”, skriver han. Jeg forstår godt hva han mener og hva han føler.

At Thomas Hylland-Eriksen mener det er over alle grenser å beskylde han som en som fikk det til å flyte over for ABB, er jeg helt enig i.  Jeg reagerer instinktivt mot slik argumentasjon. Vi trenger ikke en slik form for debatt – peke på ideologisk medskyldige til en gal manns hinsidige handlinger.

 Jeg vil dog minne Thomas Hylland-Eriksen om at allerede fire dager etter 22/7, altså før vi visste hvor mange som var drept og hvem de var, ble jeg hanket inn i Dagsnytt 18 sin sending og nettopp anklaget som ideologisk medvirker til ABBs tankeunivers som skapte 22/7. Det var ytre venstre anført av Magnus Marsdal som fikk mikrofonen av NRK.

Ja, dét var sjokkerende. Ja, dét gjorde vondt i kropp og sjel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Lily Bandehys kronikk i Aftenposten bærer tekstuelt preg av å være springende.  Et hovedpoeng er dog viktig: ”Ikke ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og kan skade innvandrere.” Dette har langt på vei vært et at hovedbudskapene direkte eller indirekte fra Hylland-Eriksen. Vi som har tenkt motsatt, nemlig at å grave frem uverdige forhold som krenker enkeltindivid og grupper, analysere årsakssammenhenger, og ut fra dette foreslå konkrete tiltak for å fremme frihet og menneskerettigheter, har fått hard medfart i full offentlighet fra blant andre Hylland-Eriksen.

Ett eksempel: I 2006 hadde jeg suksess med boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Den gang så det ut som om suksessen falt en mann som Hylland-Eriksen tungt for brystet. Hegemoniet til de multikulturelle fortalerne ble rystet i grunnvollene? Hylland-Eriksen gikk blant annet ut i mitt hjemsteds avis Agderposten, for visstnok å kommentere boken. Det er her han sier at jeg ”ikke ser ut til å tilby andre løsninger enn etnisk rensning og tvangsassilimasjon. Det er ikke minst derfor så mange innvandrerkvinner misliker Hege Storhaug…” Nøyaktig samme ord ble gjentatt noen dager senere i Ny Tid.

Da jeg leste disse ordene til Hylland-Eriksen den gang kjente jeg blant annet at han med dette beveget seg inn i en sone der det går på den personlige sikkerheten løs.

Halvannen måned senere ble jeg da også ganske brutalt overfalt, som utløste at jeg måtte flytte og leve på sikkerhetskode, som jeg antar vil vedvare livet ut hvis jeg ikke trekker inn årene og heller jobber i et gartneri.

Selvsagt var ikke overfallet Hylland-Eriksens skyld, ei heller min sikkerhetssituasjon generelt i dag. Hylland-Eriksens gjentatte stigmatiserende, krenkende og svevende udokumenterte påstander om enkeltpersoner som meg, kan dog ikke sies å ha fungert som annet enn medvirkende til demonisering i enkelte leirer. Som da en eller annen galning kan mene gir legitimitet til å ta ”loven” i egne hender. Det var denne mekanismen som lå til grunn for at den nederlandske politikeren Pim Fortuyn ble drept i 2002.

Men skulle vi forholde oss til at krasse og eller sensitive debatter kan føre til vold og død, da legger vi et klamt lokk over det frie ordet som er nødvendig for å bringe samfunnet fremmover. Ikke bare innen innvandringens temaer, men innen alle utfordrende temaer.

Jeg tenker i dag også på da Hylland-Eriksen i TV-debatt med Steinar Lem i 2004 betegnet Lems bekymring for presset på frihetsverdiene fra islam som ”høyrepopulisme” og ”kloakk”. (Jeg var selv tilstede som debattant i studioet da ordene falt.)

Jeg tenker videre på min første kronikkdebatt tilbake til 1996, og mitt første møte i spaltene med Hylland-Eriksen, da jeg tok opp min bekymring for pakistanske kvinners mangel på menneskerettigheter. Da fikk jeg passet påskrevet fra Hylland-Eriksen,  blant annet fordi jeg var (og er) motsander av arrangert ekteskap grunnet brudd på menneskerettigheter og individets frihet, og fordi jeg mente at norsk var (og er) viktig og riktig at innvandrere lærer seg.

Man skal heller ikke glemme kronikken om uakseptable og hatefulle ytringer fra i fjor,  der Hylland-Eriksen og co. maner til ”ytringsansvar” og det legges opp til at debattanters uttalelser kan kobles til ABBs gjerninger. Altså det samme Bandehy mener Hylland-Eriksen selv er ansvarlig for.

Jeg har ikke tenkt å bruke tid til å grave frem de svært mange eksemplene på Hylland-Eriksens raljering med debattanter gjennom årene. Det jeg tror er at Hylland-Eriksen ikke forstår hvor mange han har såret gjennom årene og urettmessig anklaget for å være bærere av grumsete og også onde verdier og meninger.

Jeg hører nå fra min kollega på nabokontoret at Hylland-Eriksen påstår på facebook at han aldri har gått til personangrep på meg. Dette med ”etnisk rensning og tvangsassimilasjon”, det er bare ”polemisk spissformulering”, sier Hylland-Eriksen. Altså innefor grensen for ”ytringsansvar”?

I dag passer det fint å republisere mitt tilsvar til ”etnisk rensning”, kronikk i VG 20. november 2006. Kanskje Hylland-Eriksen klarer å ta noe selvkritikk nå som han selv opplever seg urettmessig behandlet?

Etnisk rensing, sier professoren

«Professor Thomas Hylland Eriksen har sprengt alle grenser for anstendighet og faglig saklighet i debatten om innvandring. Hans påstander om at jeg og flere andre navngitte personer står for ‘etnisk rensing og tvangassimilasjon’ er så grove at de beveger seg inn i en sone hvor det går på den personlige sikkerheten løs,» skriver Hege Storhaug. Hun mener at med utspillet om etnisk rensing og tvangsassimilering forsøker Hylland Eriksen å demonisere meningsmotstandere

Professor Thomas Hylland Eriksen har sprengt alle grenser for anstendighet og faglig saklighet i debatten om innvandring. Hans påstander om at jeg og flere andre navngitte personer står for «etnisk rensing og tvangassimilasjon» er så grove at de beveger seg inn i en sone hvor det går på den personlige sikkerheten løs. Etter ti år som aktiv i den offentlige debatten om innvandring og integrering, har jeg for første gang følt på konkret frykt. Frykt for min egen sikkerhet, frykt for likesinnedes sikkerhet, frykt for en økende polarisering og derav den uro som kan skapes i samfunnet vårt. Det handler om påstander hinsides enhver rimelighet, uten forsøk på å dokumentere utspillet. I Agderposten 1. november skulle Hylland Eriksen kommentere boken min, sies det. I kronikken peker han raskt på meg, Hans Rustad i Document.no og Ole Jørgen Anfindsen i Honestthinking.org, og definerer oss som ”anti-islamister”, i seg selv greit da islamister har som mål å velte det sekulære demokratiet og sette en strek over menneskerettigheter. Men så kommer sjokket. Professoren skriver at vi tre ”ikke ser ut til å tilby andre løsninger enn etnisk rensning og tvangsassilimasjon. Det er ikke minst derfor så mange innvandrerkvinner misliker Hege Storhaug…” Nøyaktig samme ord gjentas noen dager senere i Ny Tid.

Folkemord og overgrep Etnisk rensning. Jeg vil anta at de fleste med dette begrepet tenker med gru på folkemordet i Rwanda, på Hitler, på Stalin, på krigen på Balkan. På kollektive henrettelser, på menneskemasser jaget på flukt. Tvangsassilimasjon. Selv tenker jeg på statens overgrep mot romanifolket ved eksempelvis sterilisering. Hva tenker Hylland Eriksen på? Det er ingen verdighet igjen i debatten med slike uredelige og nedrige påstander. Absolutt ingen. Med dette forsøket på skandalisering har Hylland Eriksen brukt opp all ammunisjon – for hva er verre enn etnisk rensing?

Jeg har opplevd ulike grader av demonisering i en rekke sammenhenger. Etikettene sitter løsere og løsere. Fundamentalist og ekstremist er gjentatt så mange ganger og ropt så høyt at både jeg selv, og flere med meg, ikke oppfatter slike påstander lenger. Jeg tror dessverre dette bare er en begynnelse på aktiv bruk av sverting som bevisst strategi i denne debatten. Dess mer åpenbar integreringens fallitt blir, dess mer vil de multikulturelle skjønnmalerne prøve å skyve skylden over på oss som har varslet om problemene i mange år. Dette for å beskytte sine mangeårige feilaktige standpunkt. ”Vi” gjøres til ”synderne”, for ”vi har skapt den farlige tonen”, det er ”vi som (særlig) har ført muslimer generelt inn i en marginalisert posisjon som kan avle vold”.

MenneskeverdI 14 år har jeg som journalist, forfatter og nå i Human Rights Service, produsert dokumentasjon og forslag til tiltak for å sikre alle i Norge grunnleggende menneskeverd. Min siste bok handler om hvordan den norske staten skal beskytte nye ikke-vestlige grupper mot kulturelt/religiøst funderte overgrep, være seg æresdrap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Den tar bredt opp uttransportering av ikke-vestlige barn til foreldrenes hjemland for oppvekst der. Jeg mener at barna skal være her i Norge, for å ruste dem optimalt til å kunne leve fullverdige liv her de skal leve sine liv som voksne. Empirien er bred, det samme er argumentasjonen for nødvendige tiltak. Hylland Eriksen bør snarest prøve å dokumentere ”ingen andre løsninger enn etnisk rensning”. Jeg legger videre frem en rekke forslag til tiltak for at særlig muslimske barn og kvinner skal innlemmes i universelle menneskerettigheter. Er dette tvangsassilimasjon?

ReligionskritikkJeg tar også opp kritikkverdige sider ved religion. Som flere andre debattanter har Hylland Eriksen åpenbart store problemer med å skille religionskritikk fra en generell kritikk av enkeltindivid, det vil si når kritikken rettes mot islam. Det er her jeg tror hans egenproduserte betennelse er å finne. Selv om jeg fra første stund i mitt arbeid har hevdet muslimers rett til frihet fra overgrep og undertrykkelse, synes store deler av den rådende eliten å være allergisk mot kritikk av negative sider ved islam. Rasjonalitet og fornuft settes i skammekroken, irrasjonalitet og konformitet settes i høysetet. Dessverre til skade for både enkeltindivid og det sekulære demokratiet. For øvrig; at ”så mange innvandrerkvinner misliker” meg, hva vet Hylland Eriksen om det? Vet han noe som helst om min vennekrets, henvendelser jeg får daglig på telefon og e-post? Vet han hvem som stopper meg på gaten for å støtte arbeidet? Nei, dette vet han ingenting om. Og sannheten er at jeg, tydeligvis i motsetning til han, har daglig kontakt med innvandrerkvinner. I motsetning til han bor jeg hellet ikke på Oslos beste (etnisk hvite) vestkant, men på Oslos mangfoldige østkant. Med andre ord lever jeg i den nye virkeligheten, mens Hylland Eriksen synes å leve forskanset bak en selvkonstruert virkelighet. Det er bare et tidsspørsmål før professorens stand-up-komedie – kjemisk fri for empiri og full av synsing og sverting – møtes med tomme benkerader.