Politikk

Multikultralisme er alt og derav ingenting

Den siste tiden har vi også i Norge fått økt fokus på verdier. Hvilke verdier skal det norske samfunnet tuftes på? EU har omfavnet multikulturalismen og slik sett gjort alt like viktig, eller uviktig, påpeker professor dr.phil. Bent Jensen.

For noen dager siden leste jeg en kronikk i danske Jyllands-Posten, signert professor dr.phil. Bent Jensen. Jeg oppfattet den som god, men tenkte – som så ofte før – nei, det fører bare til ubehageligheter om jeg tar den opp.  

Grunnen til at jeg ikke har klart å slippe kronikken henger antakeligvis sammen med at professor Jensen og jeg har hatt en sammenfallende aktivitet – vi har begge nylig kjørt rundt i Europa, og gjort oss en del tanker om det vi har sett. Men hvorfor skulle kronikkens budskap føre til ubehageligheter? I utgangspunktet burde det gå helt fint, fordi den handler om motstand til EU-prosjektet. Men så peker han på ett av Europas problemer, nemlig at Europas befolkning byttes ut. Europeerne får for få barn, samtidig med en rekordhøy innvandring til Europa. Og så han peker direkte på den muslimske innvandringen, noe som raskt gjør hans kronikk langt mer sensitiv.  

Men det er et ubehagelig faktum at langt de fleste muslimske stater lider under vanstyre, korrupsjon og manglende fordeling av landets ressurser. Derfor søker da også mange muslimer ut av sine hjemland, til land med velferd til folket og der frihetsverdiene står sterkt. Så skulle en da tro at det ville føre til at de samme verdsatte sitt nye hjemland og sin deltakelse i et velfungerende demokrati, men så viser det seg at mange slett ikke vil gi slipp på det verdi- og normsettet som bidrar til å skakkjøre deres opprinnelsesland. Så har vi fått debatten om hva en kan forvente eller forlange av integrering, forkjærlighet eller hat til assimilasjon, hva som ligger i multikultur eller flerkulturell, og nærmest en forakt, eller i alle fall en tilbakeholdenhet, i forhold til egen kultur. ”Norsk kultur”, hva er liksom det? 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Så også med den europeiske unionen. Jensen slår fast at de europeiske nasjoner med hver sin tusenårige historie ikke ligner hverandre og kan derfor ikke smeltes sammen. 

Han starter sin ”reiseskildring” i Italia før han ender opp i sitt hjemland Danmark (oversatt av meg): 

Italia er et fantastisk land med sitt utrolige varierte landskap og arkitektur. Selv i småbyer finner man kirker som går tilbake til 300-tallet. Det har Europas fineste veinett, der man selv på de mest fjernliggende strøk kjører på autostradaer og får viktig informasjon om veiarbeid eller ulykker med anvisning om omkjøringer. Når det snør – og det gjør det jo om vinteren i Nord-Italia – er snøberedskapen effektiv. Det italienske kjøkken med tilhørende viner er med rette berømt. Der brygges også fortreffelig øl i Nord-Italia, som jo er tett på de tysktalende ølnasjoner. Man blir i godt humør av den høflige betjening i butikkene. 

Mens vi kjører snakker vi om at Italia med sin rike fortid ikke vil eksistere særlig lengre, ei heller andre europeiske land. Demografien taler sitt ubønnhørlige språk. Det fødes alt for få italienere, tyskere, franskmenn, engelskmenn osv. Fra Brussel, hvor en tredjedel av innbyggerne er muslimer, kommer det sanseløse råd at løsningen er import av millioner av mennesker fra stater i Midt-Østen og Nord-Afrika, stater som er i ferd med å bryte sammen under vekten av korrupsjon, udugelighet og befolkningseksplosjon. 

Selv i de små norditalienske byer er Nord-Afrika og Midt-Østen allerede ankommet.

Tildekkede arabiske kvinner ses overalt. Oppfordringen fra Brussel er en oppfordring til kollektivt selvmord. Italia og andre europeiske land vil synke ned i den sump av forfall og fattigdom som preger muslimske land. At et samfunn fungerer, at det er gode sykehus og pleiehjem til syke og gamle, at borgerne uten frykt kan begi seg ut på gaten, er ingen selvfølgelighet. Et sivilisert samfunn er en skrøpelig organisme. Basis for det hele er frihet og borgernes rett til uten frykt å ytre sig, fravær av tabuer og mulighet for undervisning og fri forskning. Ellers går det i forfall. 

Vi kjører over grensen til Sveits. Grensen? Ja, grensen – en ordentlig grense i det grenseløse Europa. På begge sider av grensen er det kontroll, bilene beveger seg i gangfart, noen blir kalt til side for å bli nærmere undersøkt. Det føles betryggende. Den danske justisminister og andre kloke danske hoder er imot grensekontroll; den virker likevel ikke, sier de. I stedet for skal man ha internasjonalt politisamarbeid. Det er sveitserne altså for dumme til å forstå. Ut over den nasjonale grensekontroll samarbeider politiet i Sveits naturligvis også med andre lands politi. 

Mens vi nærmer oss Skt. Gotthard snakker vi om at Sveits faktisk ikke burde kunne eksistere. Hvor ofte har vi ikke fått vite av våre EU-politikere og -eksperter, at små europeiske nasjoner ikke kan eksistere utenfor EU, og at nasjonale valutaer er gammeldags og uhensiktsmessig. Men det vet sveitserne heller ikke, så de lever lykkelig videre i deres lille, velstående nasjonalstat og er med rette stolte av deres valuta, den sveitsiske frank. De skal ikke bidra til at fylle de bunnløse huller i den greske statskassen eller til de mange desperate bestrebelser på at redde den dødssyke euro. 

Sveitserne har også et stort gode i de mange folkeavstemninger. Da befolkningen i et hvilket som helst land som regel er klokere enn de ”visjonære” politikerne, betyr folkeavstemninger at man har snor i politikerne og derfor kan forhindre mange ulykker. Det er derfor våre politikere frykter folkeavstemninger. 

Vi kjører ut av Sveits og inn i Tyskland. Været er fantastisk opp langs Rhinen med de frodige marker og vingårder. Tyskland har sammen med Frankrike over på den andre siden av Rhinen vært en hovedfaktor i EU’s utvikling. Skammen over den tyske nazismen i Tyskland og Europa gjorde tyskerne ivrige etter at få noen europeiske institusjoner som skjold for legitime tyske interesser. Tyskland brakte etter realsosialismens sammenbrudd det store offer å avskaffe den solide D-mark til fordel for den utopiske euro. Frankrike forlangte frekt denne betaling for at gå med på en tysk gjenforening. 

I dag vet de fleste tyskere at det var en stor feil. Det er først og fremst dem som står ansvarlig når regningene til lettsindige politikere Syd-Europa skal gjøres opp. I forveien har gjenoppretningen av det østtyske fallittbo kostet enorme summer. Tyskerne er økonomisk effektive. Tingene fungerer, og man ser f. eks. ikke det forfall i tyske landsbyer som i den grad preger de danske. Store velholdte hus med nye biler i garasjen, ikke forlatte rønner og bilvrak som hos oss. 

Men politisk og kulturelt er Tyskland svakt. Da en konservativ politiker for noen år siden sa at tysk kultur naturligvis er hovedkulturen i Tyskland, vakte det multikultienes raseri. Da sosialdemokraten Thilo Sarrazin kom med en bok om at Tyskland avskaffer seg selv ved ikke å bremse de ødeleggende virkninger av den muslimske innvandring, ble han møtt med skjellsord og trusler om utkastelse av partiet. Besindige folk som ”gammelkansler” Helmut Schmidt kom ham til unnsetning. Nylig gikk Sarrazin til angrep på euroen som et utopisk prosjekt. Han er umåtelig populær i den tyske befolkning, og hans bok om den muslimske innvandring er blitt solgt i over en million eksemplarer. 

Vi forlater Rhinen med de mange spor etter det romerske imperium og kommer gjennom det fjell- og skogrike Hessen og Nedre Sachsen ut på den flate sletten omkring Frankfurt am Main, hvor Den Europeiske Sentralbank har domisil. Er de svett på pannen der inne? Tilsynelatende ikke, selv om sjefen har garantert for ubegrenset oppkjøp av tvilsomme spanske og andre statsobligasjoner for å holde kursen oppe og renten nede. 

Timer senere passerer vi Elben og kjører op i de tapte hertugdømmer Holsten og Slesvig. Hit nådde romerne aldri. Det er blitt grått, kaldt og vindfullt. Gulnede høstblader drysser av trærne. Vi forbikjøres av en travel tysker, som krysser grensen til Danmark i over 100 km/t. Det gjør godt å se Dannebrog. Men hva er det som får et stort flertall av danske politikere til å arbeide for å avskaffe Danmark? 

Europa har aldri vært en nasjonal, politisk eller økonomisk enhet. Når trenger det inn at multikulturalismen er en falsk og farlig ideologi, som er utklekket av sludrende kaféintellektuelle og tåkefyrster som den stort sett uforståelige tyske sosiologen Jürgen Habermas? 

Situasjonen i de europeiske storbyer er i realiteten allerede ute av kontroll. I Frankrike med 10 (ti) millioner muslimer er deler av territoriet i praksis behersket av islam og sharia, og det samme er tilfellet i Belgia, Tyskland, England … Utgiftene til finansiering av innvandringen er astronomiske innenfor den sosiale sektor, helsesektoren og politi og kriminalomsorgen. I Danmark er der ikke lenger plass i fengslene til de mange utenlandske kriminelle. 

Da vi kom hjem fant vi i postkassen en kopi av en EU-propagandaplakat. En stor gul stjerne var forsynt med følgende tekst: »We can all share the same star. EUROPA 4 ALL«. Stjernen er sammensatt av en rekke symboler, herunder korset og davidsstjernen (tre av hver) og det kinesiske yin og yang, men også halvmånen og hammer og segl (fire av hver)!

Jensen påpeker at dette ifølge EU de såkalte ”europeiske verdier” i konsentrert form.

”Europa” er alting i én pærevælling – dvs. ingenting. Dette forvildede miskmask er samtidig svaret på, hvorfor Europa befinder sig i sit efterår og er godt i gang med at afskaffe sig selv.