Politikk

Tidligere kirkeminister i Danmark, Birthe Rønn Hornbech, sier et kompromiossløst nei til at kirker som stenges i landet skal åpnes for islam. Hva er begrunnelsen? Jo, at islam er en fiende av kristendommen. ”Selv om det ikke nødvendigvis gjelder danske muslimer, så er islam fiende av kristendommen,” sier Hornbech.

I fjor trådte en ny utvisningslov, med overveldende politisk flertall, i kraft i Danmark, der det het at fengselsstraff kvalifiserer til utvisning fra landet. Men det likte ikke EU-kommisjonen, som har krevd loven endret. Og slik blir det. Ja, det var for godt til å være sant, skriver Britta Mogensen, mens hun har offeret Marlene i tankene.

Tidligere Labour-borgermester I London, Ken Livingston, talte i en hardline-moské i London nylig, der han lovet tilhørerne å gjøre London til “et landemerke for islam”. Livinston refererte til Muhammeds siste tale, og lovet at han, hvis han blir gjenvalgt som borgermester, “skal bruke de neste fire årene for å sikre at hver eneste ikke-muslim i London kjenner og forstår (Muhammeds) ord og budskap. Det vil hjelpe til å befeste byen vår som et landemerke som demonstrerer meningen med profetens ord.” Deretter lovet han forsamlingen også ”litt mer penger”.

I dag forventes det at Norges befolkning passerer fem millioner personer. I NRK radio er det sensasjonelle hovedoppslaget i morgentimene at ”nybakte foreldre gleder seg” (jøss, er det mulig, da?), mens SSB forteller at der i gården blir det kakefest i dag (jøss, ja det er mulig). SSB vil være “seriøse”, som seniorforsker i byrået formulerer det. Slik går nå dagene i det langstrakte landet.

På den religiøse toppen i BBC sitter en mann som er opptatt av islamofobi, som uttrykker antipatier med såkalte nykonservative, som er mostander av Muhammedtegningene, og som påstår at det kun finnes en håndfull radikale muslimer i Storbritannia. Han er videre opptatt av at Muhammed-dokumentaren som BBC har produsert er i tråd med islams regler: ingen bilder av Muhammed. Islams regler skal altså ha forkjørsrett for vestens alminnelige prosedyre for kunstnerisk fremstilling.

Audun Lysbakken har vært mye mer bevisst tvilsomme tildelinger i BLD enn hva han nå er villig til å innrømme. For eksempel innførte han en ny tilskuddsordning i statsbudsjettet for 2012 - en ordning hvor det ikke skal søkes og hvor det ikke er klageadgang. All makt til han selv, med andre ord.

22.april og 6.mai er det nasjonalvalg i Frankrike, og alt tyder på at islam, integrering og den franske nasjonale identiteten basert på sekularisme, blir valgkampens heteste temaer. Under et valgkampmøte i helgen avviste president Niclas Sarkozy kategorisk særbehandling i form av halalkjøtt og egne svømmetimer i landets badebasseng for kvinner. Like kategorisk slo han ned på fremmedfrykt og rasime.

HRS har nå sendt klage til Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), som er vårt klageorgan, grunnet Lysbakken og BLDs budsjettbehandling av oss. Vi mener budsjettbehandlingen bryter med flere forvaltningsreglement. Klagen er gått i kopi til Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen og Stortingets Kontrollkomité.

Det mest påfallende med Lysbakken-saken er verken en statsråds fall eller om avgangen bevitner ”ansvar, god dømmekraft, imponerende beslutninger” eller andre fine skussmål som Kristin Halvorsen gir den samme avgåtte statsråden. Nei, det mest påfallende og det mest alvorlige, er at saken bevitner et Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartement som systematisk har brutt reglene for tilskuddsforvaltning. Uten å ha skjønt hva de drev med. Lysbakken hevdet da han annonserte sin avgang at ingen hadde skodd seg personlig på hans feil og at ingen hadde vært skadelidende. I så fall gjør det HRS til ”ingen”.

Et nytt mangfoldsprosjekt har sett dagens lys i Sverige: For at brannvesenet skal klare å gjøre jobben sin i innvandrerdominerte bydeler, der ungdom gjerne buker både stein og kraftigere lut når offentlige tjenestemenn entrer deres ”territorium”, skal brannvesenet aktivt rekruttere innvandrere. Da kan ungdommen snakkes til på deres eget språk. Det kan bli litt av en utfordring i et land med over 200 språkgrupper.

I et fjernsynsintervju legger Yussuf al-Qaradawi frem strategien for innføring av sharia i Egypt: Sharia skal innføres gradvis. I den første fasen skal folket oppdras i islams lære. I de fem første årene bør ikke straffemetode som avkapping av hender brukes. Folk skal videre konkret undervises i shariaens ”sanne lover”. Når islamistene klarer å sikre mat til de sultne, sikre utdannelse, helsetilbud til alle syke, hjem for de hjemløse, hustruer til ugifte menn – ”da kan vi diskutere straffen for tyveri,” ifølge Qaradawi.

Sannhetens time om ”våren” i Egypt nærmer seg med stormskritt, om den ikke allerede har latt seg åpenbare. Massiv støtte til Det muslimske brorskapet, pluss salafister. Nylig skrev seniorforsker Henrik Thune følgende under tittelen ”Frykten for andres frihet”: ”Demokrati vil bety flere islamistiske regimer, med mange store udfordringer på veien. Men Det Muslimske Broderskab er ikke ytterliggående. Det er en konservativ muslimsk massebevegelse, ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet...” Da skal man kanskje heller lytte til en tidligere ambassadør til Pakistan som formulerer seg slik: ”En moderat islamist er en islamist, som har gått om for ammunisjon.” Og: ”En moderat islamist er en islamist, som intervjues av en vestlig journalist”? Eller lytte til forfatter av bok om Brorskapet, som allerede i 2003 spådde vinter i Egypt hvis Mobarak falt? Naiviteten til forskere som Thune er oppsiktsvekkende.

”To som elsker hverandre.” ”To elskende.” ”Når man elsker hverandre.” ”Å leve sammen med den man elsker.” Variantene er mange, og de benyttes flittig når politikere diskuterer innvandring gjennom ekteskap. Finnes det andre politisk tema der politikere med ett er så rørende opptatt av kjærlighet? Og hva med løgnen som typisk følger de elskelige frasene: ”Man får ikke leve sammen med den man elsker.” Deretter kjører media ut tåredryppende eksempler på to som elsker hverandre, men som ikke oppfyller kravene som stilles for familieetablering, og sirkuset forstetter. Nå har Danmark dertil fått verdens mest ”menneskekjærlige” regjering. Venstrefløyen skal omdanne Danmarks grense til kjærlighetsporten for 3.verden. Den vellykkede innvandringspolitikken skapt under Fogh Rasmussens lederskap skal raseres.

Julia Caesar kvesser pennen igjen. Denne gangen har hun latt seg opprøre av forklaringen fra den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt (m) om den svenske innvandringspolitikken. Caesar viser til at arbeidsløsheten i Sverige nå ligger på over 20 prosent, og nærmer seg således nivået for Spania og Hellas, samtidig med stadig flere innvandrere uten kompetanse for det svenske arbeidsmarkedet får opphold. Bare til sommeren forventes det mellom 20.000 – 30.000 nye somaliske barn til Sverige. Skolesystemet henger ikke med på befolkningsøkningen, og resultatet er at stadig flere går ut av skolen som funksjonelle analfabeter. Men Reinfeldt har tro på sitt prosjekt: Det er hans bidrag til en bedre verden. Caesar svarer med at Reinfeldt bidrar til å avvikle Sverige.

Oppdatert 23.02.12: Det burde være en velkjent sak at det var nære bånd ideologisk mellom stormuftien av Jerusalem og Adolf Hitler under 2.verdenskrig. Muftien hjalp blant annet Hitler med å rekruttere muslimer på Balkan til nazihærene. Muftiens jødehat var på Hitlers nivå. På 47-årsfeiringen av Fatah utbasunerte dagens stormufti det samme jødehatet. Sheikh Muhammad Hussein er det spirituelle overhodet til palestinernes president Mahmoud Abbas.

Danmark har kommet til at deres integreringsprosjekter er et stort rot. Det finnes ingen oversikt over hvilke prosjekter som faktisk pågår, ingen oversikt over de samlede kostnadene og langt mindre deres eventuelle effekter. Men én ting synes de fleste å være enige om: det er mye sløsing med penger. Nå lover regjeringen å ordne opp, mens tidligere integreringsminister Søren Pind (V) trør til med hardere lut: Han vil nedlegge samtlige integreringsprosjekter. I Norge er det også en viss erkjennelse av at integreringsprosjektenes effekter er vanskelig å måle, men her har statsråd Audun Lysbakken(SV) valgt en annen variant: Han avgjør nå selv hvem som bedriver god integrering – langt på vei etter samme modell som tildelingen til de omstridte selvforsvarskursene for jenter.

Norske medier fremstår som blinde og døve. Ikke et ord er å lese eller høre om den wahabistiske Gulfstaten Qatars forsøk på oppkjøp av Europas verdier, ikke minst i Frankrikes enklaver dominert av muslimer. Men også på Sicilia gjør Qatar fremstøt, og i Irland. Samtidig sponser Qatar militante islamister i flere land i Midtøsten.

De organiserte antirasistene møter motstand og kritisk gjennomgang. Først i Aftenposten, der både Antirasistisk senter, OMOD og Diskrimineringsombudet ble svar skyldig: samtlige ropte høyt om rasistiske angrep på innvandrere, rettere sagt muslimer, umiddelbart etter bomben smalt 22.juli. Så viser det seg at ingen kan dokumentere en eneste slik hendelse. Som Bjørn Stærk innleder kronikken i VG i dag: ”Antirasistene har det ikke lett for tiden.” Stærk mener ”vi (har) mistet tilliten til rasistjegerne”. Vi orker ikke mer ”moralsk fordømmelse”.

Arfan Bhattis ønske om å gjøre Norge til en shariastyrt stat har fått stortingspolitiker Arild Stokkan-Grande (Ap) til å utstede en garanti: Han garanterer et shariafritt Norge. Men nå har Stokkan-Grande litt å gjøre, for først må han fjerne den sharia som allerede har fått innpass i Norge.

Anmeldelse av Bruce Bawers bok om debattklimaet etter 22.juli: Vil man ha fred for enhver pris, får man ikke frihet. Kan man ikke hevne seg på massemorderen Breivik, så kan man hevne seg på de som har pekt på problemer med multikultur og innvandring fra muslimske land. Debattører skal henges ut ikke bare som rasister og islamofober men som noen som gjødet jorden for massakren på Utøya. Og hva skal man kalle dem som i Bruce Bawers optikk har brukt Utøya kynisk til å gjenvinne makten i debatten? De er de nye Quislinger, Vidkun Quislngs arvtakere.

Vi vil med denne kronik gerne opfordre kunstverdenen til at markere sin støtte til Vilks i 2012 og årene derefter. Norske, svenske og danske gallerier og museer kunne gå i spidsen med en udstilling med Vilks´værker, herunder naturligvis rundkørselshunden. Det bør ikke være en fordel at hedde Ai Weiwei frem for Vilks, når man træder på magthaveres eller radikale gruppers ømtåelige tæer.

Kriminalisering av blasfemi. Begrenset ytringsfrihet generelt av religionskritikk. Nei til ekteskap mellom homofile. Bannlysning av (også) marihuana. Umiddelbart medlemskap for Tyrkia i EU. Stopp i støtte til Israel. Ingen restriksjoner på at muslimske menn importerer lavt utdannede hustruer. Dette er noen sentrale punkt i Partiet for muslimsk Nederland som satser på å vinne seter i parlamentet ved neste nasjonalvalg. Partiet er allerede inne i varmen i regionale parlament i eksempelvis Amsterdam og Rotterdam.

Det er avgjørende at debatten om innvandring og integrering ikke handler om hvor du kommer fra, men hvilke verdier du har. Videre er det en klar sammenheng mellom verdipolitikk og økonomisk politikk, slår Folketingsmedlem Karen Jespersen, og politisk kommentator i Jyllands-Posten Ralf Pittelkow, fast overfor rights.no. Jespersen og Pittelkow lanserer straks en ny avis i Danmark, Den korte avis, under slagordet ”klar, skarp og seriøs”.

”I Norge finnes en tung overfladisk påtvunget konsensus. En konform ramme som huser alle godkjente synspunkter. Rammens ytterpunkter settes av dem som har makt og mulighet til å refse og belønne. Slike synspunkter blir gjerne kalt politisk korrekte. Dette er synspunkter som oppfattes som moralsk overlegne, og som derfor ikke trenger å bli underlagt samme grundige analyse uansett hvor mange logiske brister som påvises. Sinnelagsetikken har forkjørsrett for konsekvensetikk,” skriver Frps Christian Tybring-Gjedde i dagens Aftenposten.