Kvinner og likestilling

En norsk terrorist drepte 77 uskyldige mennesker og fikk media og offentlighetens velfortjente fordømmelse, forakt og negative oppmerksomhet i månedsvis. Hver stein ble snudd for å finne ut om han tilhørte en gruppe eller organisasjon og hvem som eventuelt kunne ha påvirket han til å utføre den grusomme handlingen. Det ble også skrevet flere bøker om han, familien og bakgrunnen hans. En annen norsk terrorist var med på å drepe 67 mennesker i et kjøpesenter. Han fikk anonymitet og stort sett tystnad om udåden.

Hvis man orker å ta realitetene innover seg, gjør det vondt. Svært vondt. HRS har gjentatte ganger appellert til politikerne om å bruke fornuft kombinert med empati: jenter i Norge som er gjensydd etter kjønnslemlestelse, må åpnes. Så de i det minste kan tisse normalt. Men dette vil ikke politikerne våre gjøre – av hensyn til foreldrenes kultur og religion. I Sverige forteller en kvinne om jentebarn som ikke våger å drikke i løpet av skoledagen. De er redde for å måtte tisse. Det gjør så vondt, sier hun.

Så er vi i gang med en ny debattrunde om norsk rasisme. Da er vi i gang med en ny runde med virkelighetsbenektelse. Så stopper debatten på et tidspunkt, sånn cirka når media opplever at selvpiskingen ga mental utløsning. Og da puster yrkesantirasistene lettet ut: de slapp unna skriftemål denne gangen også.

Jeg har tilbrakt fire døgn i Malmö. Inntrykkene sitter godt festet under huden. Særlig møtene med to kvinner, som uavhengig av hverandre er i ferd med å forlate sine hjem. De har gitt opp det sosiale eksperimentet. De opplever seg fordrevet av kontinuerlig trakassering, vold, og ensomhet som svenske. Ensomhet ikke minst fordi så få svensker forstår deres beretninger fra den ublide hverdagen: ”Min bror svarer meg med at han leser aldri i avisene om det jeg forteller. Han tror jeg overdriver,” sa den ene. Ikke underlig at broren sliter med å tro henne. Media har for lengst stengt døren til virkeligheten. I Danmark vet man derimot langt mer om Malmös utvikling. Derfor våget ikke en dansk skoleklasse å besøke en skoleklasse på andre siden av broen over Øresund.

Med jevne mellomrom har Athar Ali gjennom årene fremmet samme påstander om fordommer og rasisme i innlegg i media om en viss person. I disse dager gjør han det samme i debattfeltet på rights.no. Det gir anledning til en utfordring.

Ti gode råd til innvandrerforeldre. Husker du hva dette handlet om? Nettopp, Frp-politikeres forslag til hvordan barna skal bli fullverdige borgere av Norge, som å sikre at barna lærer norsk. Rådene ble lagt på bordet i 2011, og ”selvsagt” latterliggjort av både Ap og Høyre-politikere med pakistansk innvandrerbakgrunn. Kanskje latteren stilnet nå som det (igjen) er klart at særlig norskpakistanske barn sliter med det norske språket?

Nå har vi snakket om innvandrerbarns manglende språkferdigheter i over 20 år og prøvd såkalte myke tiltak. Verken det ene eller det andre har hjulpet. Majoriteten ikke-vestlige barn i Oslo snakker verken bra nok norsk eller bra nok målet til mor eller bestemor. Vi vil se nøyaktig samme situasjon om nye 10 – 20 år hvis ikke politikerne bestemmer seg for et generaloppgjør med de lave forventingenes politikk. Men tør de?

At foreldre ikke klarer å lære barna sine norsk, må ikke møtes med sanksjoner, mener Aftenposten på lederplass. Vi får ikke vite hvorfor Aftenposten åpenbart mener at det skal være forskjell på Ali og Ola.

Debatter som handler om «norsk rasisme» har en tendens til å ta av, så også denne gangen under #norskrasisme på Twitter. Her formidles tusenvis av meldinger om det som oppfattes som hverdagsrasisme i stort og smått, og et samlet mediakorps henger på. Men er det ikke en smule forunderlig at medias interesse for rasisme utelukkende går en vei? Og har vi noen gang hatt en debatt om «norsk toleranse»? Sistnevnte gir Walid al-Kubaisi ett innspill til i dag.

Nye tall HRS har bestilt hos Statistisk sentralbyrå viser at nesten 14 000 jenter i dagens Norge kommer fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Nesten 8 000 er i alderen 0 – 9 år, alderen der de fleste lemlestelser utføres. Nesten 4 200 i den yngste gruppen er av somalisk avstamming. Over 1 700 av disse bor i Oslo. Skal ny regjering også svikte disse barna?

Den tyske staten er i ferd med å kapitulere juridisk i områder dominert av islam, storfamilier, klaner og stammer. Ikke minst illustreres dette ved en påkjørsel som førte til at en 17-åring døde. Sjåføren ble frikjente av tysk domstol, men guttens storfamilie nektet å akseptere dommen. Det hele endte med en imam som ble hyret inn for å megle mellom familiene. Det er her kravet om 100 kameler i bot kommer inn.

En sønn tar skarp avstand fra sin far. Faren er ikke hvem som helst. Han har satt dype spor over hele kloden, inkludert i lille Norge. Det handler om en av forrige århundrets fremste islamister og al-Qaida-inspirator, Maulana Maududi. Sønnen tar et generaloppgjør med sammenblandingen av religion og politikk.

Noen er svært opptatt av at det ikke gjeninnføres et forbud mot søskenbarnekteskap i Norge. En kan spørre seg hvorfor. De samme argumenterer gjerne med at «et forbud vil ha minimal helseeffekt»– og da er det ikke ekteparets helse det refereres til, men til deres eventuelle barn. Smak på den: «minimal helseeffekt», kanskje litt, men søskenbarn må da likevel fortsette å få barn? Heldigvis er det andre som tar til motmæle.

Aftenpostens Inger Anne Olsen har en kommentarartikkel i dag om islamistiske unge i Norge som vitner enten om en himmelropende kunnskapsmangel eller en overdose fanatisme, som også kan kalles kynisme.

To journalister som ble ranet i sitt hjem, har fått sympati med ranerne fordi det handler om avslag på asylsøknaden. De mener den strenge innvandringspolitikken er forklaringen på hvorfor «vi får som fortjent». Det er synd på ranerne, i alle fall med utenlandsk opprinnelse, fordi de ikke har andre valg. Og dermed at de har andre moralske standarder enn «oss andre». Det er i så fall et noe spesielt menneskesyn.

”Alle de viktigste argumentene for å tillate omskjæring av guttebarn kan brukes for å forsvare omskjæring av jentebarn,” skriver professor Dag Øistein Endsjø og førsteamanuensis Anne Kalvig. Nå venter vi spent på forsvarerne av lemlestelse av guttebarn.

I Senja tingrett er et afghansk foreldrepar frikjent for tvangsekteskap av sin datter (18), da retten ikke finner bevis som «utelukker all tvil». I Høyesterett er et seksuelt overgrep ikke bevist, men likevel får ikke far samvær med sin datter (5).

Leyla Hussein gjennomførte et stunt i London. Hussein, som selv er blitt kjønnslemlestet, lurte på hva som ville skje hvis hun ba folk signere på et opprop i favør for kjønnslemlestelse. Begrunnelsen var at det er «viktig del av hennes kultur, tradisjon og rettigheter». På en halv time hadde 19 signert det falske oppropet, bare én nektet å underskrive. Hussein tok til tårene over denne politiske korrektheten.

Det har pågått en svært betent diskusjon i Sverige vedrørende kriminalregistrering av sigøynere. Media har unisont slått fast at sigøynerne har blitt krenket med en slik praksis. Det er derimot ikke alle enige i.

Ny måling i Danmark viser at halvparten av danskene ikke er begeistret for at barna deres gifter seg med en muslim. Bekymringen for om datteren eller sønnen får nyte samme frihet i et slikt ekteskap som de ville med en dansk ikke-muslim er rasjonell, sier Mehmet Necef, som er lektor på Institut for Mellemøststudier på Syddansk Universitet.

-Forutgående regjeringer har sviktet Norges mest sårbare barn, barn av foreldre med opphav i islamsk æreskultur. Kan en ny barneminister vise oss et nytt menneskesyn, der etnisitet er irrelevant? Spørsmålet stilles Solveig Horne av Hege Storhaug i kronikk hos NRK Ytring.

Hva er koblingen i tittelen? At skattebetalerne sponser skoler der barna utvises dersom de napper hårene mellom øyenbrynene. Velkommen til Europa 2013 som bevitner at verdimessig går det den veien høna sparker.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (DEM) vil vurdere om Danmarks utvisning av en gjengleder er brudd på menneskerettighetene. Gjenglederen Fez Fez fra Odense har åtte barn og kone i Danmark med dansk pass.

Et regjeringsutvalg overveier om Danmark skal inkorporere flere FN-konvensjoner. Sjefsjurist i tenketanken Cepos, Jacob Mchangama, advarer mot å forplikte seg ytterligere til FN-konvensjoner. «Det vil være en stille revolution, som kan få nogle uoverskuelige konsekvenser,» sier Mchangama, som har forfattet en rapport om konsekvensene.