Integrering og integreringspolitikk

Tør de bekjempe ekstremisme?

I dagens Aftenposten tar HRS opp hansken fra møtet med det såkalte Radikaliseringsutvalget tidligere denne måneden. Vi utfordrer politikere bredt om å være på offensiven mot utvikling av ekstremisme blant unge. Vi har ikke råd til at Stortinget og regjeringen nok en gang våger å tro at ”integreringen går seg til med tiden”.

Tør de bekjempe ekstremisme?

Regjering og Storting står foran valg som vil forandre Norge, uansett hvilket valg de tar. Spørsmålet er igjen om vårt lederskap våger å ta innover seg realiteter eller om de vil fortsette i det gamle sporet innen innvandringsfeltet: håpe at ”det går seg til med tiden”.

For 12 år siden vitnet vi i HRS en brutal oppvåkning på innsiden av Aps ”kvinne”-kontorer: sjokk, vantro, og også gråt. Utilslørte ord falt: ”Vi trodde at integreringen ville gå seg til med andregenerasjon, at de som var født her fikk leve som oss, bli som oss.” Svenskkurdiske Fadime var nettopp blitt æresdrept av sin egen far. Hun elsket ”feil” mann.

Den store majoriteten politikere trodde nok det samme den gang. Selvsagt har mange blitt fullverdige deltakere i fellesskapet, med sin egenart. Et betydelig antall unge lever dog på utsiden, de mangler tilhørighetsfølelse til Norge, identiteten er sterkest koblet til familiens opprinnelsesland og til religion. Typisk har de dårlige norskkunnskaper, derav svake skoleprestasjoner, som igjen gir lite fremtidshåp: den enkelte unge kan bli et lett bytte for krefter som tilbyr en total livspakke: ekstremislam, vår tids største ideologiske fare.

La det være krystallklart: Man trenger ikke ha innvandrerbakgrunn for å falle i ekstremisters klør. Det så vi på 30- og 70-tallet, da unge og intellektuelle marsjerte i takten til først nazismens, dernest kommunismens, særdeles umusikalske toner. Grunnleggende demokratiske prinsipp og verdier gikk i glemmeboken. Lærepengen burde være: hver generasjon må oppdras i demokratibygging. Det må skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster. Hvorfor blir noen stater såkalt ”mislykkede”, og andre en suksess – som Norge?

Da har vi nevnt et av mange tiltak som HRS nylig presenterte for Regjeringens såkalte Radikaliseringsutvalg, som til våren skal legge frem forslag om hvordan Norge skal motvirke det bildet vi nå ser: flere og flere unge snur ryggen til demokratiet og drømmer om en religiøs stat.

”Alt henger sammen med alt,” sa Gro i sin tid, og hun hadde så rett. For oss er det derfor helt avgjørende at politikerne nå (endelig) forstår at å bekjempe ekstremisme fordrer at man ser helheten. En kjepphest for HRS har således vært at barn og unge skal ha sin oppvekst i Norge – ikke i familiens opprinnelsesland. Gjennom offentlige statistikker viste vi i 2009 at det manglet nesten 4 000 barn i grunnskolealder i norsk skole. Mange av dem er ofre for familiens motiv om å nekte dem integrering i våre frihetsverdier. Slik skapes grobunn for mentalt og sosialt utenforskap ved retur til Norge. Mener politikerne at vi har ”råd til” fortsatt å ofre tusener av unges fulle deltakelse i samfunnet vårt? Våger de å ta innover seg et generasjonsperspektiv fremover – og addere den åpenlyse fremmarsjen av ideologisk ekstremisme på norsk jord?     

Hvis politikerne våger, så tas det solide grep om selve innvandringspolitikken. Eksempelvis er hentingen av uskolerte nye ektefeller i OIC-land, oppskriften på å skape barn som møter til første skoledag med alt for lite kompetanse i sekken. Vi trenger en politikk som er bærekraftig på individnivå. Slik rustes unge til å stå imot ideologiske kuldegrader.

PST har i flere år pekt på voldelig islamisme som vår tids største terrortrussel, men unnlater – som vårt politiske lederskap – å nevne det som fremstår som de politiske elefantene i rommet: mellomstasjonene fra å være en ”hverdagsmuslim” til å være rede for å kjempe for en religiøs stat, der kvinner underlegges mannen, der likeverdet oppheves, der religiøs frihet og ytringsfrihet hives på båten, og korporlige straffemetoder innføres. Noen vil sloss med våpen i hånd, mens den store majoriteten vil kjempe med totalitær ideologi i hodet og hjertet. Historien har lært oss at sistnevnte er det mest samfunnsnedbrytende. HRS la således frem ytterligere disse forlagene om hvordan begrense utbredelse av ekstremideologi.

  1. Ideologisk kartlegging av springbrettlandskapene, moskeene. De som sprer totalitær ideologi med det verdensomspennende islamske kalifatet som endestasjon, er styrt av påstått gudegitt juss, og er derav langt mer politiske enn hva som kan kalles teologi. Å fremme totalitær ideologi for å omvelte det åpne demokratiet, bør ikke belønnes med statsstøtte som religiøst trossamfunn.
  2. Slike antidemokratiske moskeers koranskoler for barn må stenges.
  3. Få oversikt over økonomiske bidrag fra religiøse diktaturer til moskeer/bevegelser her. Pengestrømmen må stanses. La oss derfor også slippe nye stormoskeer finansiert fra diktatur – som er ideologiske spydspisser.Hatpredikanter skal ikke på lov å forstyrre sårbare unge sinn på norsk jord. Innreise hit gir dem legitimitet.  
  4. Åpne moskeene ved å kreve forkynnelse på norsk.
  5. Grupper som Islam Net må ikke gis legitimitet ved at de får benytte offentlige institusjoner til sine aktiviteter.
  6. Gjør offentligheten kjent med slike gruppers ideologi.
  7. Offentlig støtte til organisasjoner basert på etnisitet utsondrer dem fra fellesskapet. Kanaliser støtten til fellesarenaer.
  8. Den religionspolitiske hijaben hører ikke hjemme i barnehagen og skolen. Burka og niqab hører hjemme i stater der kjønnsapartheid trives.
  9. Internasjonale rapporter viser at hvis man gir etter for religiøse særkrav i skolen, styrker man islamistene (og skaper sexisme antisemittisme). Organisert bønn er et slikt særkrav som skaper konflikt og intoleranse, og som heller ikke bør aksepteres i høyere utdannelse eller arbeidslivet.
  10. Kjør en positiv ladet og ærlig kampanje mot aktuelle miljø om hva som leder til ekstremisme. Langt de fleste foreldre vil nok betakke seg for at en sønn eller datter ender opp i Syria (eller i Vigrid).

Det er dessverre en kjensgjerning at mange politikere tenker på neste nasjonalvalg heller enn å fremme politikk med omtanke for Norge om 20 – 30 år. Like fullt er det en kjensgjerning at alt for mange ikke ser faresignaler før de er åpenbare for enhver borger. Vi mener det er der vi er nå: tiden er overmoden for resolutt handling. Tør dere (igjen) håpe at ”det går seg til”?