Jeg har aldri forstått, og kommer aldri til å forstå, hvordan politikerne våre (og media og akademikere og helsepersonell), klarer å fortrenge grufulle realiteter overfor vergeløse barn. Aldri. De vergeløse er også blitt mange nå, som HRS kunne fortelle nylig etter bestilling av tall hos SSB, tall det kun er HRS som er opptatt av i Norge. Vi har nå rundt 14 000 jenter i alderen 0-19 år fra land der kjønnslemlestelse er utbredt (for lavt anslag, da tallene ikke inkluderer eksempelvis kurdere, der praksisen også forekommer, ei heller er 3.generasjon medregnet). Av disse rundt 14 000 jentene er hele 11 374 jenter i høyrisikogruppen, som vi har satt til 80 prosent utbredelse av kjønnslemlestelse eller mer i opprinnelseslandet. Av disse igjen er hele 6 616 i den sårbare alderen 0 – 9 år.
HRS har siden 2003 (bok, rapport, kronikker), foreslått at jenter som kommer til Norge i grunnskolealder, og som er kjønnslemlestet og gjensydd, skal åpnes, mens jenter i videregående skole skal få tilbud om det samme. Det samme gjelder selvsagt jenter født i Norge og som blir kjønnslemlestet og gjensydd. Vi har eksempelvis forklart at barnet ikke kan tisse normalt (urin drypper så vidt ut), og at det således kan ta mer enn et skolefriminutt å tisse, i tillegg til at det kan være smertefullt. I tillegg er menstruasjon ofte et smertehelvete av samme grunn, og kan også føre til koaguleringer og infeksjoner, i ytterste konsekvens kan man bli steril.
Men heller ikke dette alvoret klarer politikerne å gjøre noe med. Eller de velger å lukke ørene, hvilket er ganske enkelt, da det er ingen av disse barna eller andre grupper innen integreringsfeltet som ”står på krava”. Det er kun HRS som ”maser og maser”…
Det gjorde således sterkt inntrykk å lese og høre et innslag på SVT, der Anissa Mohammed Hassan, som jobber for myndighetene mot kjønnslemlestelse, forteller om jenter som ikke tar til seg væske i løpet av skoledagen i håp om å slippe å måtte tisse. Samme Hassan ønsker obligatoriske helkroppundersøkelse, eksempelvis ved skolestartundersøkelsen, også av jentebarn. Akkurat som HRS har ”mast” om i 10 år.
I Sverige har de hatt to domfellelser etter at lov mot kjønnslemlestelse ble innført i 1982, altså for 31 år siden. Det går altså så det suser også der. I Norge ligger vi også veldig godt an: ingen tiltale noensinne, til tross for at det er avdekket flere tilfeller av kjønnslemlestelse av norskfødte jenter. Vi har altså et lovverk og rutiner i helseomsorgen som overhodet ikke fungerer. Som tvert om har spilt falitt.
Jeg skal ta politikerne en liten smule i forsvar, da det ikke har vært helt enkelt å forholde seg til fornuft og følelser innen temaet, som da eksempelvis professor i sosialantropologi, Thomas Hylland-Eriksen, skrev følgende i en kommentar i Aftenposten under tittelen ”Afrikansk omskjæring” (7.september 1993):
”Det modigste standpunktet til omskjæring er uten tvil argumentet om at vår egen sterke interesse for fenomenet skyldes en monoman seksualfiksering innen vår kultur, en interesse som slett ikke deles av andre folkeslag.”
Og videre: ”Problemet er imidlertid ikke løst om alle europeere på humanistisk grunnlag skulle erklære seg enige om at omskjæring av kvinner bør avskaffes. For hvordan skal man konkret gå frem for å bekjempe skikken? Både regjeringer, kolonimyndigheter, misjonærer, bistandsarbeidere og lokale organisasjoner har lenge forgjeves forsøkt å få bukt med omskjæring. Vi står med andre ord overfor en verdikonflikt, og problemet kan fungere som en påminnelse om at menneskeheten faktisk ikke deler de samme grunnleggende verdier.”
Jeg føler ikke behov for å kommentere ovenstående.