Forskjellsbehandling og diskriminering

Rasist? Neger? Om utskjelling

Eivind Trædal skriver i Dagbladet at «Det skal være like mye tabu å rope «rasist» som å rope «neger»», men det har ingen hevdet.

Forfatteren er (i ettertid av publiseringen blitt) «anonym filosof»

Det eneste man ber om, slik Trædal jo avslutter med,  er at begreper spares til de er på sin plass. Treffer man en genuin rasist, dvs., en hvis verdidommer baseres på etnisitet (ikke all forskjellsbehandling er diskriminerende eller rasistisk, slik mange idag later til å tro), er selvsagt legitimt å kalle en spade for en spade.

Hva mange imidlertid opplever som et problem, er at selv legitim kritikk av islam, multikulturalisme, innvandrings- og asylsøkerpolitikken, innvandreres og asylsøkeres til tider uakseptable verdier og fremferd, kalles rasisme straks dette kritiseres.

Mange opplever at venstresiden forsøker å monopolisere kritikk av islam, multikulturalisme, innvandrings- og asylpolitikken—at det skulle finnes kun én legitim måte å formulere slik kritikk på. Uansett hvor høy man måtte tro ens moralske hest er, har ingen monopol på kritikk, eller på hvordan denne skal formuleres.

Trædal sporer imidlertid av når han så hevder at umulig er å snakke om intelligensforskjeller mellom ulike etniske grupper uten å trekke inn rasismebegrepet, men det er fullt mulig, fordi han her forveksler deskriptive utsagn med normative. Spørsmålet om intelligens er et vitenskapelig «sant» eller «galt» spørsmål og ikke et spørsmål som gir seg til moralske vurderinger. Hvorvidt noen er mer eller mindre intelligente enn andre er et rent deskriptivt utsagn og ikke et normativt verdiutsagn hvor forskjellen ligger i at man ikke kan slutte hvordan noe bør være fra hvordan noe faktisk er. Hva andre derimot kan finne på å bruke mulige intelligensforskjeller til, kan ikke forskere klandres for. Selv i etnisk homogene befolkningsgrupper finnes forskjeller i intelligens, evner og anlegg, interesser osv. uten at dette er problematisk, og tilsvarende gjelder andre etniske grupper.

Problemet oppstår straks mulige intelligensforskjeller blir så store at de kan få relevans for mulighetene til å bygge bærekraftige samfunn. Spørsmålet om intelligens har betydning for evnen til samfunnsbygging, er også et vitenskapelig og empirisk spørsmål. Det kan hende at intelligens og evne til å bygge velfungerende samfunn, med alt hva det måtte innebære, viser seg å henge sammen, at sant er at for å bygge velfungerende samfunn, kreves et minimum av intelligens. Ingen hevder imidlertid, slik Trædal later til å tro, at mindre intelligente mennesker er mindre verdt enn andre. Samfunnsbygging handler om ferdigheter, kunnskap og kompetanse som er ulikt fordelt både individuelt og på gruppenivå uten at dette gjør dem med mindre kompetanse og kunnskaper mindre verdifulle.

At spørsmålet om menneskets egentlige og metafysiske verdi er underordnet spørsmålet om evne til å bygge bærekraftige samfunn, ser vi hver gang vi går på gaten og passerer hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker. Ved kollisjon, beklager man, unnskylder seg og haster videre, helt uavhengig av ”den andres” mulige verdi. Vi stopper ikke opp og regner ut hver enkelts verdi eller involverer oss i hver enkelts problemer for ”å føle med dem” osv.  Menneskelig verdi handler om glede og hygge mennesker imellom og ikke om verdi i seg selv, men for noen. Dette er verdi som endrer seg i takt med den sosiale relasjonen og hvor en eventuell absolutt eller metafysisk verdi forblir upåvirket av hva som ellers skjer i relasjonen. Alle kjenner noen, men ingen kjenner alle, hvilket i demokratisk sammenheng reduserer spørsmålet om verdi til subjektiv irrelevans. Mennesker er verdifulle på flere ulike nivåer og plan: noen er hyggelige, morsomme, sjarmerende, underholdende, kunnskapsrike osv. uten at de motsatte egenskaper gjør oss mindre verdifulle. Det finnes mange inkompetente og kunnskapsløse mennesker som er både hyggelige, varme, sjarmerende, morsomme og verdifulle, men kanskje ikke best egnet til samfunnsbygging.

Av hensyn til problemene vi i dag står overfor, og dette gjelder ikke bare Norge, er vi nødt til flytte fokus vekk fra irrelevant metafysikk, til hva som konkret kan bidra til bærekraftig utvikling. Ett sted å begynne, er ikke å skjelle ut kritikere og meningsmotstandere.