11.02.10: ”Gi terrorister opphold her hos oss, la de få klov til å operere i fred, og vi trenger ikke å bekymre oss for at de angripe oss.” Slik var den britiske tankegangen frem til bombene smalt i London 7.juli 2005. Gjennom 1980 og 1990-tallet ga Storbritannia asyl til terrorister som var ettersøkt i sine respektive hjemland. Slik vokste Londonistan frem, som er blitt Europas verste bolverk for terrorister og wannabe-terrorister. Å rydde opp i denne sikkerhetsmessige og ideologiske katastrofen kan vise seg å bli umulig, all den tid menneskerettigheter også skal gjelde for massemordere.

Khalid Skah har tapt. Barna klarte å flykte fra han, og fikk videre hjelp til å rømme Marokko. Nå gjenstår æreskampen for Skah. Han må vise sine landsmenn at han er stor og sterk, så stor og sterk at kriminelle nordmenn måtte dope han ned i hans eget hjem for å klare å kidnappe barna. Kun ved slike skitne metoder kunne den fryktløse Skah overlistes, skal vi tro hovedpersonen. Hvis dette er sant, så lyger altså Jonas Gahr Støre, alle ved den norske ambassaden i Marokko, barna hans, ekskona Anne Cecilie Hopstock og hennes advokat. Med flere.

Amerikanske tropper sør i Afghanistan har fått seg en overraskelse. Homoseksuell adferd er usedvanlig utbredt blant pashtunerne, noe de selv benekter fullstendig. I en rapport sies det at hele regionen er i en seksuell identitetskrise. Det er alminnelig at menn har sex med menn, beundrer andre menn fysisk, har seksuelle forhold med gutter, og avviser kvinner både sosialt og seksuelt. Likevel benekter de totalt merkelappen homoseksuell.

Det vises stadig til den ”harde tonen” som eksisterer i dansk offentlig debatt, og det er liten tvil om at tonen er røffere i Danmark enn i et land som Norge. Men Norge er på god vei etter, noe som ikke minst tidligere leder for FrP, Carl I. Hagen, har fått erfare gjennom tøffe karakteristikker og grenseløse karikaturer. Sistnevnte måtte også Høyreleder Erna Solberg gjennom i en svært smakløs seksualfiksert karikatur. I dagens skribentartikkel fra danske Britta Mogensen tar hun nettopp opp ”tonen” i det offentlige Danmark. Den er mildt sagt verre enn verst, men vel så interessant er det at det er høyresiden i politikken som konsekvent får gjennomgå. Det er nemlig ”de Anstendige” som taler. Det er de Anstendige som setter ”den gode tone”.

Kort tid før Politiets sikkerhetstjeneste (PST) legger frem sin årlige rapport om trusselbildet i Norge, er ”nyheten” at også norske ungdommer søkes rekruttert av islamister. Men det samme sa PST i fjor, og året før der. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad disse miljøene faktisk vokser, eventuelt sprer seg, og hvilken teori PST faktisk jobber etter: Mener de radikaliseringen skjer i Norge uten særlig påvirkning fra etablerte terrorgrupper internasjonalt, eller er radikaliseringen ledd i et organisert nettverk? Og hva skal denne radikaliseringen eventuelt benyttes til?

”Jeg er så lei av uttrykket integrering, når det i virkeligheten betyr en tilbaketrekning av norsk kultur fra norske institusjoner. I stedet skal vi begynne å assimilere på den norske kulturens premisser. ” Sa en toppolitiker for noen dager siden. Han mener også at Norge er nordmennenes land, og at det derfor er nordmennene som skal bestemme hvem som har adgang til landet. Han ønsker at vi skal begynne å sortere innvandrere ved grensen og velge ut dem som det er realistisk å klare å assimilere.

Dagbladet serverte for noen dager siden en ”nyhet” med en illustrasjon som demonstrerer at Dagbladet overhodet ikke skjønner noe av det såkalte Muhammedbråket i kjølevannet av danske Jyllands-Posten sine karikaturer i 2005. Dagbladet både opptrer og argumenterer uklokt, men dessverre opptrer noen muslimer like uklokt.

Back in the 1990s, when Bruce Bawer was working on a book with a congressman in Washington D.C., he could walk freely in and out of the Congress building. No security, no checkpoints. The situation was the same when Bawer visited a senator's offices in Washington D.C.: nobody stopped him or asked him for I.D. Interviewing Geert Wilders in the Parliament in The Hague this weekend was a totally different story, more like a science fiction. The result, in any case, was that Bawer was granted an exclusive video interview with the most hunted politician of high rank in today’s Europe.

Stadig flere tenketanker dukker opp. Om deres formål og målsetting er ulik, så ender likevel mange opp med å beskjeftige seg med politisk islam. Dette i motsetning til, og kanskje som et resultat av, medier og forskningsinstitutter som i liten grad skjelner mellom islam og politisk islam. Men islam er i seg selv et svært betent felt, og skaper således lett relativt steile fronter – selv mellom dem som egentlig er enige. Helle Merete Brix mener at tenketankene og deres studier av islam er blitt uunnværlig for integreringen, og presenterer her noen av dem.

På 1990-tallet, da den amerikanske forfatteren og nå medarbeideren i HRS Bruce Bawer, skrev en bok sammen med et medlem av kongressen I Washington D.C., kunne han fritt bevege se gut og inn av kongressbygningen. Ingen sikkerhetsregimer, ingen kontrollpunkt. Situasjonen var den samme da Bawer besøkte en senators kontorer i Washington D.C.; ingen stoppet han eller ba han identifisere seg. Å intervjue Geert Wilders i parlamentet i Haag denne helgen, er en helt annen historie, nesten som en science fiction. Resultatet er uansett at Bawer fikk et eksklusivt videointervju med den mest forfulgte toppolitikeren i dagens Europa.

De fleste forbinder nok Bosnia med ”islam light”, da dette er bildet som media typisk har formidlet de om lag siste 20 årene. Områder i dagens Bosnia er imidlertid også inntatt av ekstreme islamister som har tatt fullstendig kontroll over isolerte landsbyer. Barna undervises etter jordanske lærerplaner og kvinner er (selvsagt) fullstendig tildekket, mens mennene er langskjeggete og – uten unntak – ber alle fem ganger om dagen. Hva har denne islamistiske utviklingen å si for norskbosniere?

Konvertitter er stort sett svært forutsigbare. De er sjeldent påvirket av kultur som gjør at de blander sammen islam og eksempelvis pakistansk kultur, som ville fått dem til å adaptere det hinduistiske kastesystemet. Nei, konvertittene går til kjernen i islam; de finleser Koranen, hadithtolkninger, og lytter til de såkalte lærde. De er altså blant de mest islamtroe i de muslimske rekkene. Derfor er det så forutsigbart og samtidig avslørende når konvertitter skriver bok om et av islams heftigste og viktigste tema: sex og samliv. Da slås det blant annet fast med største selvfølelighet at stilltiende ekteskapelig samtykke fra en jomfru er akseptabelt.

Å påpeke plikter vi alle har i dette samfunnet - uten samtidig å påpeke at innvandrere står i en særstilling, i alle fall i en viss tid, hylle dialogen samt understreke at Norge fortsatt skal være humant, inkluderende og ta vel imot flyktninger og asylsøkere, både de med og uten rett til opphold - har vært oppskriften på å bli stemplet som en slags suspekt ekstremist. Men de samme som har drevet disse demoniseringskampanjene har nok forregnet seg en smule – for stadig flere ser at utviklingen krever en mer politisk enn moralsk tilnærming. Denne gangen er det professor Janne Haaland-Matlary som spikrer plikten i samfunnskontrakten og fastslår at det ikke er noen menneskerett å bli statsborger i noe land.

Å oppnå nytt statsborgerskap i Norge eller et annet land for den saks skyld, burde kreve at man signerer en forpliktende avtale med sin nye stat. Det ville gi den enkelte et klart signal om hva som forventes av deg som fullt ut likeverdig samfunnsborger, og en slik kontrakt ville også styrke den nasjonale identiteten: Dette er hva det er å være norsk. Enten er du inne, eller så er du ute. Frankrike leder an i denne retningen i Europa. Insisterer du på å tre på deg burka, ja, da kan du se langt etter statsborgerskap i republikken.

Et åpent og tillitsbasert samfunn fordrer åpne ansikt. Det mener HRS, og det mener Lise Christoffersen, Aps innvandringspolitiske talsperson. Frankrikes regjering har gitt et utvalg mandat om å finne juridiske løsninger for å forby ansiktstildekning. At forbud er den åpenbare veien å gå, fikk regjeringen nok en gang bekreftet da væpnede forbrytere i burka nylig ranet et postkontor i et forsted ved Paris. Må vi vente til liknende skjer i Norge før vi får en bred oppvåkning?

Marokko overholder ikke menneskerettighetene i forhold til de to kidnappede barna til Anne Cecilie Hopstock. Dette mener norsk jussprofessor, samtidig som FN også kritiserer Marokkos opptreden i barnefordelingssaker. Om Marokko tar til seg kritikken, se det er en annen skål.

Hvis man virkelig ønsker å ødelegge livet sitt i et land som Pakistan, er en treffsikker metode å ta for seg Koranen, spytte på den, eller eksempelvis rive ut noen sider av boken. Man må i tillegg selvsagt sørge for at handlingene pågår i fullt dagslys med tilskuere til stede. Da er man så godt som sikret resten av livet bak murene. Så; dette skulle vel bety at man må være bitt av en form for spillergalskap eller være sinnsforvirret hvis man håner Koranen i "de renes land"?

Islams rolle i Europa ble for noen dager siden debattert på CNN. Debattdeltakerne var Ayaan Hirsi Ali, Naser Khader og Tariq Ramadan. Khader ble mer eller mindre parkert av en hissig Ramadan og en like kritisk Hirsi Ali. Se debatten her.

Det skjedde i de dager da ambassadene brant og mennesker ble slått i hjel: En danske, demokrat, politiker, muslim og menneskerettighetsforkjemper, tok initiativet til en sekulær muslimsk organisasjon. Hans ønske var å samle de gode kreftene blant muslimer Europa over. ”Sekulær og muslim, hva behager?” svarte en ung herremann og studentleder i Norge, altså et presumptivt medlem av eliten blant våre nye landsmenn. ”Jeg forstår ikke helt begrepet sekulær muslim. Islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær?” Nesten på dagen fire år senere drømmer den unge herren høyt om et Norge om 40 år, der sekulariteten er i førersetet, og der liberale verdier står sterkt. Hva skjedde?

Så langt vi kjenner til, er det kun en avis i Norge som har etikkredaktør som tittel på en ansatt. Kanskje ikke så underlig, da avisen beviselig sliter med de etiske grensene stadig vekk. Blant annet derfor sliter samme avis også med å få regnskapet til å gå i hop. Opplagstallen synker og synker. I går falt Dagbladet ned på et nytt lavnivå: en Muhammed-gris pyntet forsiden. Kanskje Dagbladet med denne ”modige handlingen” så for seg rekordsalg. At flere kioskeiere fjernet avisen fra stativene, tyder på at det ikke gikk den veien. Uansett; hvilke konsekvenser vil det kunne få i tiden som ligger foran oss nå at Dagbladet – uten en gyldig eler fornuftig begrunnelse – plumpet ut med denne ondsinnede og vemmelige tegningen, som overhodet ikke kan ses som politisk satire? Som altså er fullstendig kontraproduktiv i samfunnsdebatten.

Når danske skoler velger å legge forholdene til rette for radikal islamtolkning, da har det gått over alle støvelskaft. Igjen ser vi et stygt utslag av misforstått toleranse for det mest intolerante. Ralf Pittelkow, politisk kommentator i Jyllands-Posten, er ikke imponert over den verdimessige svaksyntheten, som får presumptivt oppegående personer (skolepersonell) til å gå islamisters ærend.

Nå bygger det opp til ny storm i vinterkledde Danmark. Men denne gangen kommer den kalde vinden fra Holbergskolen, om en skal tolke reaksjonene til rektorens beslutning om å gjennomføre foreldremøte uten fedre. Beslutningen er tatt med hensyn til innvandrermødre som ellers ikke vil møte. Lederen for Danmarks lærerforening er derimot ikke imponert over politikernes reaksjoner: ”Nå må dere slutte med deres politiske piss,” tordner han.

Undertrykking av muslimske kvinner ved blant annet hennes reduserte rettigheter, er ”ikke bare en moralsk tragedie, men det er en trussel mot den globale freden”, sa Ayaan Hirsi Ali foran over tusen tilhørere på University of Visconsin, der sikkerhetsforanstaltningene var på nivå med innsjekking ved flyplass.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at Tyrkia ikke kan tvinge folk til å oppgi religiøs tilhørighet i det nasjonale identitetskortet. Religionsfriheten omfatter således ikke kun retten til fri utøvelse eller fravelgelse av religion, men også at man kan nekte å oppgi trosforholdet til landets myndigheter. I Norge og EU praktiseres denne rettigheten allerede, og det er derfor ingen som kan tallfeste konkret hvor mange sikher, kristne, hinduer osv som bor i Norge.

En spørreundersøkelse blant kvinner i Storbritannia avdekker at et overveldende flertall ønsker innvandringen til landet dramatisk redusert. Hvis ikke så skjer vil landet miste sin identitet, hevder medlemmene av kvinneorganisasjonen The Townswomen's Guild.