Hege Storhaug, HRS
Signerer man en avtale, og avtalen brytes, ja, så kan avtalen oppheves. Slik er det når man kjøper bil, båt eller annet. Reglene er klare, og de er der for å sikre at intensjonen i avtalen følges. Avtalen sikrer altså både selger og kjøper. Liknende forhold bør vi har til statsborgerskap, mener Frankrikes familieminister Nadine Morano. Hun vil utvide integrasjonskontrakten som nykommer til Frankrike har skrevet under siden 2007. Kontraktens krav må også inkludere at man ikke skjuler ansiktet sitt i det offentlige rommet. Morano ønsker også et punkt om kjønnslemlestelse i kontrakten: Man skal ”ta avstand fra kjønnslemlestelse”, sier Morani, ifølge NTB (her fra VG).
I dag fastslår kontrakten at flerkoneri og tvangsekteskap er forbudt, fordi ”likestilling mellom menn og kvinner er et grunnleggende prinsipp i det franske samfunnet”. Men hva er statens sanksjonsmulighet når denne samfunnskontrakten brytes etter at statsborgerskap er oppnådd? I Frankrike i dag vil en mann som tvinger kona inn i burka, ikke oppnå statsborgerskap, ei heller en kvinne som insisterer på å bruke burka. Hva skjer imidlertid når ”konverteringen” foretas, altså lik den klassiske historien om en arbeidsgiver som ansetter en muslimsk kvinne uten hijab, for så å oppleve at en dag møter kvinnen på jobb i hijab?
Skal staten kunne frata en person ervervet statsborgerskap?
Jeg mener det, og jeg tror vi i løpet av dette tiåret vil se store endringer i Norge og Europa knyttet til krav om oppnåelse av statsborgerskap på den en siden, og på den andre siden utvidede muligheter for å trekke statsborgerskap tilbake. Endringene vil tvinge seg frem i takt med antallet innbyggere som verdimessig velger å snu ryggen til Norge/Europa, og som utviser null lojalitet til staten de er borgere av.
Her er to norske eksempler, først det verdimessige aspektet: Saken om det gambiske ekteparet i Oslo som dumpet fire av døtrene i alderen tre til ni år i Gambia i 2003, sørget for at de norskfødte jentene ble kjønnslemlestet, og som til dags dato har nektet å samarbeide med norske myndigheter om å hente jentene hjem til Norge, er et stjerneeksempel hva gjelder utvist forakt for vårt samfunns verdigrunnlag. Mentalt lever de fremdeles i jungelen i Gambia. Norge er bare et økonomisk behag. Punktum. Ekteparet har med andre ord selv krystallklart bevist at de ikke hører hjemme i det norske fellesskapet. De har ”strøket med glans til eksamen”.
Eksempel nummer to handler også om verdier og økonomi. Drosjesvindelsakens ”Lille-Røkke”, har snyltet den norske staten for astronomiske summer. Størstedelen av gangsterpengene er saltet ned i palass i Pakistan. Han har med andre ord utvist null lojalitet til det norske velferdssamfunnet og det folkelige fellesskapet. Norge har kun vært en ”spillebule” for mannen som innvandret hit 11 år gammel. Han kan leve som en fyrste resten av livet i Pakistan – uten å løfte en finger. Han trenger ikke det norske statsborgerskapet, og vi tenger definitivt ikke folk som han her.
Det går på folks rettsfølelse løs at konsekvensene Norge møter en ”Lille-Røkke” og et Gambiapar er så til de grader fislete. Deres forakt for det norske samfunnet er overkommunisert. Og det bør derfor få konsekvenser som står i stil med forbrytelsene.
Og husk: Norge ble ikke samlet ved bruk av dialog og myke tiltak. Norge ble samlet med sverdet. Vi skal selvsagt ikke ta frem sverdet i det verdimessige assimileringsarbeidet, men eksemplet sier noe om at det må langt hardere lut til.