Barn i utlandet

En far sitter i varetekt siktet for grov frihetsberøvelse. Han og kona skal ha dumpet fire sønner på koranskole i Somalia eller Kenya.

Dette ble mildt sagt en symbolsk sak: Det som skulle bli et historisk tilbakeblikk endte opp som en øyeblikkshistorie - som igjen beviser politikernes avmakt overfor problemet med utsendelse av barn. Akkurat nå kom en ny trussel om politianmeldelse av HRS for omtale av en 16-åring som skal være sendt på koranskole i Somalia.

Mens resten av folket strøk bunadsskjorter og forberedte seg på fjorårets 17. maifeiring, skjedde det noe i et vestafrikansk land som endret livet til en jente på 18 år.

De fleste av de 33 somaliske barna i lille Hammerfest som er borte fra Norge, er født her. Kan vennligst alarmklokkene om integrering gå for full sirene?

33 somaliske barn i alderen 1 til 12 år ble flydd ut fra Hammerfest til Dubai i fjor høst. Norske myndigheter fremstår som om de står med lua i hånden. De vet ikke hvor barna er, etter ett års fravær fra Norge. - Vi kan ikke nekte noen å reise på ferie eller turer ut av landet, sier rådmannen.

Dette er jo svært gledelig. Ap vil nå straffe foreldre som dumper barna og nekter å hente dem hjem igjen. Det skal Ap gjøre med dagbøter. I tillegg vil Ap at skolegang i utlandet skal forhåndsgodkjennes av myndigeheten. Nøyaktig det samme foreslo HRS for 15 år siden. Hva sier Erna nå?

SVT har fått tak i en helt unik film. Den viser en far som gjør seg klar til jihad med små barn tilstede, som skryter av at han har drept en kafir (vantro) for sin 5-årige sønn og der en guttunge på kjøkkengulvet trener med skytevåpen instruert med "Allahu Akbar". Familier som tilsluttet seg IS i Syria, er begynt å returnere til Sverige. Barna er på skole eller i barnehage. Kan det svenske samfunnet takle dette?

Barn og unge som er blitt holdt tilbake mot sin vilje typisk i foreldrenes hjemland, har fått sin unnskyldning fra Stortinget og den norske stat. Men så var unnskyldningen egentlig bare en personlig erklæring. Igjen viser politikerne sin udugelighet og mangel på vilje og evne til å ta tak i en av de største skamplettene i norsk historie: å sikre alle barns rettigheter.

I går kom det en offentlig unnskyldning på vegne av Stortinget og den norske stat for barn og unge som er blitt etterlatt i utlandet uten at myndighetene har hjulpet dem. Det er en hyklerisk unnskyldning for politikernes egen unnfallenhet. Våre folkevalgte har langt mer de bør unnskylde for.

År ut og år inn: Norske barn dumpes i foreldrenes hjemland uten at politikerne klarer å ta grep. Handlingslammelsen handler selvsagt om at det først og fremst handler om barn med innvandringsbakgrunn, da kan jo noen føle seg støtt - og så kan man miste velgerstemmen til grupper som stadig blir større. Men tror virkelig noen at vi har oversikt over antallet? Nei, det har politikerne elegant utelatt å få på bordet.

NRK konfronterte Bashe Musse med å si forskjellige ting til norske og somaliske medier om koranskoler. Nå benyttes de vanlige metodene for å beskytte og fremheve seg selv. Når skal vi lære?

I 2017 ble 17.000 barnetrygder stoppet fordi barn er på lange opphold i utlandet. 17 000! Da var kanskje ikke våre anslag gjennom årene helt feil likevel, eller hva sier "de gode"? Skandalen er at dette får pågå år ut og år inn uten at Stortinget rydder opp. Er grensen for tålmodighet nådd?

Danmark prøver på et krafttak. I Norge er det taust, til tross for at myndighetene aldri har hatt flere saker på bordet om regelrett dumping av barn. Hva venter politisk ledelse på? Når er nok definitivt nok?

Da er det en realitet: Danmark vil straffe foreldre med inntil fire års fengsel og eventuelt påfølgende utvisning hvis de dumper barna i hjemlandet. Det spiller ingen rolle hvor lenge utenlandske foreldrene har bodd i Danmark. Ut skal de, sier Regjeringen. Hva sier Sylvi Listhaug og den norske regjeringen?

Akkurat som med hijab og undertrykking av jenter/kvinner, så blir jeg rasende forbannet over dumping av barn i hjemlandet. Minnene strømmer på. Barn på lange opphold i foreldrenes hjemland er nemlig i et feriefengsel.

Foreldre som sender barna til skoler i tredje verden må møtes med langt kraftigere reaksjoner enn i dag. Ikke minst må det tenkes ut fra det åpenbare: money talks.

Verken NRKs programleder eller FrPs talsperson for innvandring stilte ett eneste spørsmål ved at foreldre i Norge sender barna på lange opphold i landet de selv flyktet fra. Det er knapt til å tro at dette fremdeles er mulig.

Somaliere får beskyttelse i Norge. Barna sender de tilbake. Hvorfor stoppes ikke dette?

Et tilbakevendende problem er beboere på asylmottak som har fått avslag på opphold, men nekter å forlate Norge. Noen velger likevel å få barn med norske statsborgere, og disse barna erverver norsk statsborgerskap ved fødselen. Hva da? Skal man sende ut den ene foreldren og la den andre overta omsorgen? Løsningen kan være enkel, men politikerne har så langt ikke klart å ta grep.

Venstrelederen avslører at hun vet at barn dumpes i hjemlandet i årevis og kommer tilbake til Norge som analfabeter. Hvorfor har hun ikke løftet en finger for å stoppe dette?

Da avsløringen om norske barn i utlandet kom i 2004 var hovedfokuset på pakistanere. Det fikk raskt Abid Raja på banen med krav om norsk skole i Pakistan. Den gangen hadde Raja forståelse for at pakistanske foreldre sendte sine barn til Pakistan, ikke minst på grunn av verdiforskjeller. I dag peker Raja på somalierne - og ber dem "våkne og ta tak i ukulturen". Raja bytter standpunkt igjen.

Det fullendte sviket: Barneombudet har bevisst holdt tilbake informasjon om grove overgrep mot muslimske barn i koranskoler. Hva gjør du med dette, integreringsminister Listhaug?

At norske barn, typisk med innvandringsbakgrunn, sendes tilbake til foreldrenes opprinnelsesland, er kjent problematikk. Men løsningen kan være mye enklere enn hva politikerne tror. Det de mangler er politisk mot. Det vitner Samira-sakene i Norge og Danmark om, som begge skjedde i 2002 og fikk helt forskjellig utgang.

Somalisk ungdom fra Norge mishandles på det groveste på koranskoler i Somalia. Svært mange politikere i dagens Regjering og Storting visste om forholdene, men de snudde ryggen til i 14 år. Er det nok nå? Eller skal Listhaug skjelles ut?