Rita Karlsen, HRS
Under tittelen ”Krav til norsk borger” på Minerva.no legger professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland-Matlary, ikke mye mellom linjene når hun sonderer terrenget mellom plikter og rettigheter.
Det finnes ingen rett uten plikt, og plikten i samfunnskontrakten går derfor foran retten. Dette gjelder også for våre nye landsmenn.
Ingen er tvunget til å bli borger av denne staten. Det finnes ingen menneskerett til å bli statsborger i noe land. Statsborgerskapet er en kontrakt mellom borgere og stat som varierer fra land til land, og det er det enkelte land som bestemmer hvilke krav det stiller til sine borgere. Menneskerettighetene pålegger enhver stat å oppfylle sistnevnte for sine borgere, men det er noe helt annet.
Den observante har vel allerede registrert at Haaland-Matlary ikke har til hensikt å veie sine ord på gullvekt for å få frem budskapet. I alle fall må ”våre nye landsmenn” både tåle å bli omtalt som dette (personlig har jeg aldri fått tak i hva innvandrere godtar som betegnelse, derfor har jeg dristet meg til å fortsette med innvandrer-begrepet) og de må tåle at slett ikke alle per se oppfatter dem som en gruppe som må vernes om: De er ikke tvunget til å bli borger av Norge. Dessuten parkerer Halland-Matlary godhetsindustrien omtrent før hun har startet: Det finnes ingen menneskerett å bli statsborger i noe land. Halland-Matlary har nok også registrert at disse debattene preges av det ene saliggjørende; når noe ikke går veien påstås det menneskerettighetsbrudd inn i det absurde.
Skillet mellom menneskerettigheter og statsborgrettigheter er derimot sentralt:
BorgerpliktDet finnes selvsagt internasjonale konvensjoner som definerer hva som kreves for å innvilges politisk asyl i et land, men å få politisk asyl er ikke det samme som å få statsborgerskap.
Poenget her er å skille mellom menneskerettigheter, som en stat skal oppfylle for sine borgere, og statsborgerrettigheter, som må balanseres mot borgerplikter i den samfunnskontrakt borgere har med sin spesifikke stat. I dagens demokratiske styreform er det til syvende og sist borgerne som gjennom nasjonale valg bestemmer innholdet i denne kontrakten.
Menneskerettighetene er ikke balansert mot menneskerettighetsplikter. Det finnes kun rettigheter som man har qua menneske, basert på et postulat om menneskets iboende og medfødte verdighet. Men statsborgerrettighetene er politisk bestemt av borgerne selv. I et liberalt demokrati er disse ofte helt sammenfallende med de sentrale sivile og politiske rettigheter, naturlig nok, ettersom menneskerettighetene er basert på et menneskesyn som er vokst frem i den europeiske tradisjon med individuell frihet, likhet, demokrati og rettstat.
Halland-Matlary skjønner at hun med dette stikker hodet inn i et vepsebol. Hun går derimot ikke av veien med sin observasjon – at det fremstilles som en slags menneskerett å bli statsborger i andre stater:
Ingen menneskerett å bli norskHvorfor denne tematikken? Jo, fordi det etter hvert er blitt en utbredt oppfatning at alle mennesker har en slags menneskerett til å skaffe seg statsborgerskap i andres stater. Slik er det altså ikke: det som følger av menneskerettighetene er at enhver skal få disse innfridd av sin egen stat, ikke av andres stater. Videre er det strenge krav til å oppnå politisk asyl i et annet land og derved etter hvert statsborgerskap der. Min mann er politisk flyktning fra Ungarn (1956); og det måtte naturligvis være klare grunner til politisk forfølgelse med fare for livet ved innvilgelse, hvilket det også var. Men at et land er urolig og endog i borgerkrig, er ikke det samme. Det betyr bare at trygge Norge er å foretrekke fremfor urolige og fattige Irak eller Somalia. Men dette har ikke noen relevans for spørsmålet om politisk asyl – uansett hva diverse FN-ansatte måtte si.
Så til statsborgerskapet. Her er vi ved sakens kjerne, som er den sosiale kontrakt. Hvem kan bli statsborgere gjennom innvandring og ikke bare politisk asyl i f. eks. Canada, USA og Australia? Helst mennesker med arbeidsvilje, noe utdannelse, og ikke minst ambisjon om å bidra til fellesskapet. Vi kan anta at de som motiveres av generøse sosialpolitikk og trygdesystemer ikke er hovedfeltet av de som vil til disse land som utmerker seg ved ”equal opportunity”, som i sin tur krever hardt arbeid og sterk vilje dersom man skal lykkes. Hovedfokuset i innvandrerdebatten i disse land er da også på arbeid og utdannelse, ikke på manglende integrering. På fritiden kan du være hva du og stort sett gjøre hva du vil, men fra samfunnets side er hovedfokuset jobb – å kunne få én og holde på én. I Norge og i mange andre europeiske land er det nesten omvendt. Her kan man leve godt av den staten man kommer til, og vi må anta at kunnskap om dette er en sentral motivasjon for valg av land for mange.
Det er helt rasjonelt; hadde jeg skullet velge land for immigrasjon, ville jeg muligens sett på trygghet og trygd som sentrale variable. Vi kan ikke laste folk for å tenke slik, særlig ikke fra nødens posisjon, men det forhindrer ikke at nordmenn må tenke nytt om sin sosiale kontrakt. For det første kan ikke maksimering av ”trygghet og trygd” virke – til det er tilgangen på folk helt uten grenser og vår betalingsevne som nasjon klart begrenset; for det annet er dette ikke hva borgerrettigheter skal handle om.
Selvsagt er det ingen menneskerett å bli verken norsk statsborger eller norsk borger, og like selvsagt er det at asylinstituttet er et skjørt instrument. Det er nettopp det godhetsindustrien ikke tar innover seg, samtidig som de snapper opp begreper som ikke bare misbrukes, men som også skader det de forhåpentligvis mener å hjelpe. For eksempel hørte jeg nylig (05.02.10) lederen for Antirasistisk senter (ARS) i en radiodebatt om asylpolitikk (ja, du ser vel koblingen allerede?), der hun hevdet at Norge uthuler asylinstituttet (!) ved å tvangssende ut asylsøkere som har fått avslag på opphold. Selvsagt argumenteres det med FNs høykommissær for flyktninger, som i seg selv sier noen om hvordan informasjon kan bli benyttet til egen hensikt.
Jeg er også enig med Haaland-Matlary at trygghet og trygd er sentrale variabler, og jeg er også sikker på at dette er sentrale variabler fra nødens posisjon. Hadde jeg for eksempel bestemt meg for å flytte til Bahamas hadde jeg neppe først sjekket opp eventuelle trygderettigheter. Jeg burde kanskje heller først lært meg reglene for alderspensjon her hjemme, hvilket jeg forstår mange av oss er særdeles dårlige til. Samtidig har jeg sett av tallene at det er flere innvandrere som er langt flinkere til å beregne, og kanskje utnytte, forskjeller mellom ulike pensjoner.
Hva gjelder begrensninger, kan vi både snakke om økonomisk grense og solidaritetsgrense, begge bør være gyldige politiske argument. For det er åpenbart for de fleste er at Norge ikke kan hjelpe alle mer eller mindre trengende. Det argumenteres med at Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til de som har behov for det, også de som (legitimt) ønsker et bedre økonomisk liv, samt at alle asylsøkere skal ha en individuell, rettferdig og grundig behandling av søknaden. Men på tross av sistnevnte skal altså ikke de med avslag kunne returneres. Andre argumenterer med at asylbehandlingen lett kan bli tolket som en invitasjon til flere. Vi kan spørre med journalisten og forfatteren Christopher Caldwells ord: Kinas ettbarns politikken er et klart tilfelle av politisk undertrykkelse. Skal Norge ta imot alle kinesere som har et problem med det? Caldwells svar er like realistisk som det faller mange tungt for brystet: ”Du må være praktisk med solidariteten din.» De som er valgt til å styre landet kan ikke la være å ta et slikt valg.
Dernest, som Haaland-Matlary påpeker, er det vår plikt å bidra til fellesskapet. Dessverre eller heldigvis, alt ettersom, skjer det i organisert form gjennom selvangivelsen:
Balanse mellom rett og pliktEn borgers rettigheter skal og må balanseres av borgerplikter. Den fremste plikten er å betale skatt til fellesskapet, noe de fleste av oss merker svært godt. Vi vil selvsagt betale for solidarisk samhold med resten av borgerne der de ikke kan yte – ved sykdom, alderdom, etc. Men borgernes aksept for å underholde folk som aldri har tenkt å bidra selv, er null og bør være null. Dette kan selvsagt gjelde nordmenn såvel som innvandrere, men det er klart at de som bidrar til fellesskapet også har mer rett til å trekke på fellesskapet. Nykommeren i Norge som aldri har bidratt har mindre moralsk – ikke juridisk – rett til å trekke på vårt fellesskaps goder enn andre. Den som blir borger, må vise vilje til å bidra fordi vi lever i en kontrakt med oss selv som nasjon – staten har ikke penger dersom ikke borgerne betaler dem inn, selv med oljeinntekter.
Plikten i samfunnskontrakten går derfor foran retten, og ingen rett finnes uten plikt. Pliktens betydning må alle bevisstgjøres på, for samfunnet er ikke annet enn dens borgere og deres kvaliteter og evner. De som lever av fellesskapet uten å bidra til det, må være unntakene, aldri regelen. Hvis man ser på staten som ens forsørger, er man ikke lenger borger, men snylter.
Jeg tror bevisstheten om plikt må komme tilbake med full kraft dersom vårt samfunn skal ha økonomisk og annen bærekraft i det lange løp. Det må bli klart at man ikke er sykemeldt med mindre man virkelige er syk, ikke uføretrygdet med mindre man virkelig ikke kan arbeide; ikke lever på arbeidsledighetstrygd med mindre det absolutt ikke finnes jobber å oppdrive. Med et skattenivå som det norske – et av verdens høyeste – er toleransen for utnyttelse av systemet meget lav, med god grunn. Jeg betaler gjerne høy skatt, men kun til reelle formål, ikke til understøttelse av folk som utnytter systemet eller til sløseri i systemet.
Halland-Matlary kunne også påpekt at ulike grupper innvandrere bidrar høyst ulikt, der Norge, som mange andre skandinaviske land, har en forholdsvis høy andel av innvandrere med lavere kvalifikasjoner enn befolkningen som helhet, som gjør utfordringen til et faktum – og det samme blir kostnadene. Svaret på dette er nok ikke det godhetsindustrien vil høre, men den eneste løsningen er en strengere innvandringspolitikk. Til gode for alle. Så slik sett er det ikke så forvirrende som Haaland-Matlary vil ha det til, men der er politisk tøffe tak som må til:
En forvirret tidDen sosiale kontrakten er mye mer enn pengene. Den er egentlig om samfunnsmoral. Det er vi borgere av dette landet som bestemmer dens innhold. Det er rett å kreve en viss lojalitet til nasjonens kultur og verdier, dens historie og egenart, og ikke minst kunnskap om dette. Det er en selvfølge at en stats borger må beherske landets språk, ellers kan man ikke være borger i det hele tatt.
Dette er ikke intoleranse, det er normaliteten: å delta i samfunnsliv og politikk, å respektere den kultur man kommer til som innvandrer, og å innse at de som har bodd i landet i generasjoner og bygget det har bidradd mer enn nykommeren. En viss ydmykhet overfor de goder og det samfunn man derved får del i, er derfor helt riktig og å forvente.
Vi lever i en forvirret tid med hensyn til basisverdiene vårt samfunn bygger på. Forvirret fordi mange mener at ingen verdier er objektive og erkjennbare. Mange tror derfor at multikulturalisme og pluralisme betyr at alt er like riktig eller galt og at alt må tolereres. Men slik er det heldigvis ikke.