Ytringsfrihet

Intervju med Geert Wilders

På 1990-tallet, da den amerikanske forfatteren og nå medarbeideren i HRS Bruce Bawer, skrev en bok sammen med et medlem av kongressen I Washington D.C., kunne han fritt bevege se gut og inn av kongressbygningen. Ingen sikkerhetsregimer, ingen kontrollpunkt. Situasjonen var den samme da Bawer besøkte en senators kontorer i Washington D.C.; ingen stoppet han eller ba han identifisere seg. Å intervjue Geert Wilders i parlamentet i Haag denne helgen, er en helt annen historie, nesten som en science fiction. Resultatet er uansett at Bawer fikk et eksklusivt videointervju med den mest forfulgte toppolitikeren i dagens Europa.

Av Bruce Bawer, HRS

På 1990-tallet, da jeg samarbeidet om en bok med et kongressmedlem i Washington, D.C., kunne jeg gå fritt inn og ut av bygningen hvor hans kontorer var, og selv gå sammen med han i korridorene i Capitol, uten at jeg noensinne ble stoppet, ei heller ble jeg bedt om å legitimere meg. Et par år senere da en venn av meg jobbet i staben til en senator, kunne jeg gå rett inn i kontorbygningen hvor han arbeidet, og situasjonen var den samme: ingen stoppet meg ved inngangen, og jeg fant veien selv til senatorens kontorer og gikk rett inn – så enkelt var det. En gang, da min venn tok meg og partneren min med på en tur til noen av de mest avsides og lite besøkte områdene i Capitol-bygningen, og videre tok oss med på det underjordiske toget som forbinder Capitol med senatorenes og kongressmedlemmenes kontorbygninger, ble vi aldri bedt om legitimerer os, holdt tilbake eller spurt hvem vi var og hva vi gjorde der.

Det var før 9/11. Forrige fredag, i Haag, møtte jeg opp ved inngangen til Tweede Kamer, det lavere huset av det nederlandske parlamentet. Etter at entret bygningen ble jeg sjekket som på en flyplass. Jeg måtte tømme ryggsekken min og vrenge lommene mine og vise hver minste ting til den høflige men meget oppmerksomme uniformerte vekteren. Deretter gikk jeg videre til resepsjonen, hvor passet mitt ble nøye undersøkt og en av fyrene bak disken ringte til et kontor ovenpå. Endelig ble jeg gitt et skilt og ble bedt å gå inn i det store atriet ved siden av, hvor en ung kvinne ville komme ned og hente meg. Hun dukket opp om litt, og ledet meg opp trappene til 3. etasje, hvor vi kom til en sylindrisk innretning laget av glass og som lignet på rammeverket til en svingdør. Men innretningen var i stedet et høyteknologisk kammer som hadde kledd Star Trek eller en spionfilm som f.eks. True Lies. Veiviseren min viste meg hvordan jeg skulle holde skiltet mitt over en skanner på veggen. Da jeg gjorde det, gled den konkave døren på vår side lydløst opp. Jeg gikk inn i kammeret, og etter at døren lukket seg bak meg, så åpent døren foran meg seg og jeg gikk ut av kammeret. Deretter gikk veiviseren min gjennom kammeret ved bruk av sitt eget skilt. Nå var vi i kontorene til Frihetspartiet, hvor ryggsekken min ble inspisert en gang til, og igjen med stor omhu, denne gangen av flere høytidelige menn i dress. Jeg ble bedt å vente et par minutter mens veiviseren min forsvant inn på et kontor, og da hun kom tilbake ledet hun meg ned trapper til et konferanserom hvor to andre menn i dress presenterte seg selv: for tredje gang ble mine ting nøye undersøkt. Derpå inspiserte de selve rommet, tilsynelatende på utkikk etter noe uvanlig, for så å ta en stiv farvel. Like etterpå åpnet døren seg igjen, og Geert Wilders entret.
Wilders, som er et medlem av Tweede Kamer og leder av Frihetspartiet, er en målskive for talløse enkeltindivider i Nederland som vil drepe ham i islams navn. Han må tilbringe liver sitt bak alle disse beskyttelseslagene for å unngå det utenkelige. I løpet av det siste tiåret har det allerede tross alt skjedd to mord på kjente nederlandske islamkritikere, Pim Fortuyn i 2002 og Theo van Gogh i 2004. Men Wilders sine motstandere i parlamentet, viss liv styres av de kompliserte sikkerhetsprosedyrene som har blitt en dagligdags rutine på arbeidsplassen hans, oppfører seg som om nettopp den trusselen som fører til disse nødvendige prosedyrene er ren fantasi. Ved å lytte til dem, og til mediene, og til den store majoriteten av professorer og kommentatorer og forretningsfolk som utgjør den nederlandske eliten, får man et tydelig inntrykk av at det er Wilders selv, og ikke de muslimene som ønsker å drepe ham, som truer det nederlandske samfunnet.
I intervjuet som følger under her, nevner jeg en kronikk som ble publisert forrige torsdag i Trouw, en storavis i Nederland (i intervjuet sier jeg feilaktig at den hadde vært i De Volkskrant). I kronikken signert Thomas Mertens, en jussprofessor ved universiteter i Nijmegen og Leiden, hevder han at Wilders, ved å prøve så innstendig å klargjøre for den store allmennhet hva som er sannheten om islam, faktisk underminerer den sentrale ideen som ligger til grunn for den nederlandske samfunnskontrakten, som har eksistert i flere århundret: nemlig, enigheten blant medlemmer av ulike trosretninger om å tolerere hverandres teologiske forskjelliger – å se bort, så i si, fra hverandres sannhetspåstander. Det Mertens og andre av hans slag nekter å anerkjenne er at katolikker, kalvinister, lutherske og andres vilje på 1500- og 1600-tallet til å bli enige om å være uenige i teologiske abstraksjoner ikke har noe med dagens situasjon å gjøre, hvor Nederland, og hele Vesten, står overfor en trosretning med teologiske abstraksjoner som har katastrofale konsekvenser i den virkelige verden for religionens sterkeste tilhengere. Det er ikke bare snakk om terrorangrep, men om slike fryktelige praksiser som flerkoneri, tvangsekteskap, æresdrap og henrettelse av frafalne, homofile og ekteskapsbryterske. Islam er en religion hvis hellige bok krever erobringen av de vantros områder i Allahs navn – en religion hvis ledende tro ikke tillater den slags gjensidige toleranse som Mertens og andre av samme slaget tror, eller later til å tro, kan fortsette å være relevant i et land hvor de største byene snart kommer til å ha muslimske majoriteter. I en nasjon hvis ledende prinsipp i århundre har vært “don’t rock the boat,” har Wilders våget å utfordre denne tradisjonelle holdningen og ta innover seg disse forferdelige realitetene, og det er fordi han har gjort det at han nå er blitt stilt for retten for å ha sagt sin mening – og sagt sannheten.

Link: Bruce bawer interviews geert wilders (Takk til Snaphanen.dk for upload!)