Islam

Flere og flere muslimer vender Muhammed ryggen og strekker hånden ut til Jesus. Årlig konverterer 100 til 150 muslimer til kristendommen, mener eksperter og folk innen kirken. Tallet har vært stigende de siste årene, fremkommer det i en fersk dansk undersøkelse.

Sharia er avgjørende for å forstå islams besettelse med å undertrykke kvinner. Dette har tydeligvis ikke skribenten i Morgenbladet, Ilham Hassan, jurist og tidligere leder av Somalisk studentforening, tatt innover seg. Eller som Ayyan Hirsi Ali sier det: ”Denne besettelsen med å underordne kvinner er det som gjør islam så simpel. Og islams agenter – fra Riyadh til Teheran, fra Islamabad til Kairo – vet at enhver bedring av kvinners liv, vil lede til islams bortgang og til at de mister deres makt. Dette er hvorfor de blant annet er så desperate etter å bure inne kvinnene. Dette er også hvorfor de hater Vesten. Vær så snill å ikke bli lurt av de få skingrende stemmene – med eller uten slør – som prissetter status quo og som svikter sine medsøstere.”

Det er nesten så man må gni seg i øynene. Europas nye virkelighet er en tilstand blandet av apati og angst. Tre personer i tre forksjellige land taues for domstolen grunnet islams makt. Kan noen forestille seg at det samme hadde skjedd med kritikk av en annen religion? Jeg tror ikke det, og nettopp dette er vår tids selvpåførte svøpe: Islam tillegges en særstatus. Man kan jo velge å tolke dette som man vil: islam er svak, et lite barn, som trenger særlig beskyttelse. Eller: islams maktmaskin klarer å borre seg gjennom fornuften og utfordrer frihetsverdiene på en måte vi ikke har sett maken til på flere århundre. Lars Hedegaard må svare for seg i rettssalen disse dager.

”I dag sier en rekke religionsforskere at verdinormene i tradisjonell islam er uforenelig med vestlige frihetsidealer. De er på direkte kollisjonskurs med den demokratiske menneskeverdighetstanken. Å opprettholde et skille mellom begrepet muslimer og islam blir dermed ekstra viktig, fordi muslimer kan reformeres og assimileres i europeiske samfunn, mens for tradisjonell islam vil det innebære brudd med elementer i Koranen. Tanken om individets samfunnsansvar, kritisk refleksjon og tolerante borgerrettigheter gir Vesten en føyelig intellektuell bevegelighet som det er avgjørende å bevare.” Dette skriver Hanne Nabintu Herland i Klassekampen.

Danmark ledet utvilsomt an i debatten om islams problematiske møte med Europas frihetsverdier og derav den vanskelige integreringen av muslimer generelt. Noe har imidlertid skjedd, skriver Karen Jespersen, leder av integreringskomiteen i Folketinget for regjeringspartiet Venstre og forfatter. Jespersen mener Danmark nå sover i timen, mens debatten går på høygir i Tyskland og Frankrike. I dag avholder den islamistiske gruppen Hizb ut-Tahrir møte i København – på det Kongelige biblioteket, med kommunens velsignelse og med kjønnsinndelte innganger. Den samme kommunen har sagt ja til tre mosképrosjekt, uten å kreve innsyn i regnskap.

20.01.11: Den danske gruppen Muslimer i Dialog er moderate, hevder de. De predikantene som Muslimer i Dialog blant annet inviterer til Danmark fra et av verdens verste terrorreder, Yemen, er derimot alt annet enn moderate. Som i Norge er visa den samme i Danmark: muslimske grupper prøver å fremstå som moderate, men hvis man tar seg tid til å gå etter dem i sømmene, er bildet er helt annet. Mønsteret er rett og slett kompromitterende.

Hvem er hvem? Hva er det å være muslim? Hva innebærer det å være moderat, liberal, sekulær, verdikonservativ, islamist, voldelig ekstremist? Hvor er ”the tipping point” i forhold til hvilke verdier som kan balanseres og harmoniseres i et åpent, fritt demokrati? Dette fikk vi ikke svar på i Aftenpostens kronikk i går. Tvert om. Kronikken fremstår som et forsøk - i islamismens ånd - på å tilsløre vår tids mest presserende verdiutfordring.

Da jeg leste om terrorangrepet 2. januar i år på den koptiske kirken i Alexandria, som kostet 21 koptere livet, tenkte jeg på den egyptiske forfatteren og juristen Tarek Heggy. Jeg møtte ham nylig i Oslo. Heggy medvirker i Walid al-Kubaishis film om Det Muslimske Brorskapet, hvor han kommer med krasse uttalelser om europeernes manglende forståelse av politisk islam. I dette intervjuet med HRS forteller han om kopternes vanskelige situasjon i Egypt, om identitet og sitt syn på Barack Obama og om Europas vanskeligheter med å takle politisk islam på eget kontinent.

Noen vil misforstå – uansett hvor høyt man roper. Disse noen er typisk fastlåste på ytre venstre multikulturelle flanke. I sin ”omsorg” for muslimer sauser de sammen muslimer og islamister til en størrelse. Når man således påpeker faktuelt islamistiske forhold, blir det på autopilot svart med hat og ekstremisme.

De fleste vitenskapsfolk er for glade i eget liv og helse til åpent å utfordre dogmet om koranens ufeilbarlighet og guddommelige opphav. Derfor uteblir nødvendig islamkritikk. Det er denne frykten som er vår tids reelle islamofobi, skriver Vebjørn Selbekk.

Gårsdagens demonstrasjon i den største byen i Pakistan, Karachi, vitner om at den religiøspolitiske utviklingen i Pakistan står sterkt. Rundt 50.000 demonstranter møtte opp for å vise sin motstand mot endringer i landet strenge blasfemilovgivningen.

I dagens kronikk i Aftenposten tar Hege Storhaug opp den åpenbare islamiseringen som skjer i Norge. Hun mener 2010 ble et verdimessig merkeår for Norge: Islamistene stod åpent frem. Uskylden brast - hvis man ikke velger å være en virkelighetsfornekter av høyeste rang. Hvordan vil politikerne forholde seg til denne voldsomme ideologiske utfordringen? Du må ikke sove, sa en herremann den gang Norge var på vei inn i sin forrige ideologiske krise. Våkner det brede politiske etablissementet i 2011, eller satses det på at "dette går nok bra til slutt" - av seg selv?

En ny undersøkelse fra Danmark viser at flertallet av danskene, syv av 10, ikke ser på islam som en trussel mot samfunnet. Det antas å henge sammen med at danskene har lært seg å skille mellom religionen islam, islamisme og muslimer. Forskere kaller det modenhet.

VG har plukket opp saken vår fra i går om niqab-kurset i regi av studenter på Høyskolen i Oslo. FrPs Christian Tybring-Gjedde sier han er skremt over utviklingen, og han definerer ansiktstildekning som et ”undertrykkelsesinstrument, et mobilt fengsel”. Islamiseringen pågår i full åpenhet, fortsetter Tybring-Gjedde. Vi kunne knapt vært mer enige.

Dette kan være en bløff, men det tviler jeg på: På Islam Nets nettside, under vignetten ”Aktiviteter”, annonseres det ”Niqab-treff for søstre”, der det heter at ”alle søstre som veldig gjerne ønsker å bruke niqab” kan møte frem i lokalene til Islamic Cultural Centre (ICC) i morgen for å trene seg på å bruke niqab i det offentlige rommet. Etter seansen skal erfaringene deles og drøftes i ICC sine lokaler.

Da vi som barn gikk på søndagsskolen, hadde vi en liten ”medlemsbok” der vi fikk stjerner ved oppmøte. Åndelig tilhørighet i en verdensomspennende revolusjonær bevegelse er en annen skål hva gjelder registrert medelmsskap. I dag går Muhammad Usman Rana til frontalangrep på Walid al-Kubaisis film om Det muslimske brorskapet, under tittelen ”Konspiratorisk makkverk”. Dette visste ikke Helle Merete Brix da hun samme dag ferdigstilte en kommentar om hvordan man kan identifisere hvem som er åndelig medlem av Brorskapet.

15.12.10. Tidligere i år ble en fransk muslimsk kvinne i Nantes dømt for å ha kjørt bil iført maskering, det vil si niqab. En fransk domstol har nå omgjort dommen og mener at niqab ikke begrenser synet og derfor ikke utgjør en fare. Men hva med andre bilisters reaksjoner på møtet med en maskert bilist?

Underkastelse er idealet. Kritisk fornuft avskys. Man innprentes at man tilhører en overlegen ”rase”. Men alt hva man bruker i dagligdagen er oppfunnet av dem man kanaliserer sin egen mislykkethet mot, dem man kanaliserer hat mot. At man tilhører er reaksjonær kult, også politisk og økonomisk, fornektes hardnakket. Man skjønner rett og slett ikke hva som har gått så galt i den muslimske verden. Man skjønner ikke noe så enkelt som at ved å parkere halve befolkningen på sidelinjen, sammen med barna, så må det gå galt. Man skjønner ikke at veien ut av tragedien krever et brutalt oppgjør med egen mislykkethet, en selvransakelse den muslimske verden aldri har vært i nærhetene av å gripe fatt i.

Både Islamsk Råd Norge (IRN) og det liberale nettverket organisert i LIM (Likestilling. Integrering. Mangfold) gikk i går ut og tok avstand fra helgas terrorhandling i Sverige. Jeg fristes til å si: selvfølgelig. Samtidig viser det at både IRN, LIM og andre er presset i et hjørne der både å tie og tale kan bli galt. Men hvem kan vi stole på? Hvem er de radikaliserte og hvor skjer radikaliseringen?

Kritikk av islam har sammen med en økt muslimsk befolkning blitt en risikosport. Men degraderingen og mistenkeliggjøring av islamkritikere, av OIC aktivt definert som islamofobi, begynner heldigvis å slå dype sprekker. Det er nok bare et tidsspørsmål før de fleste innser at beskyldninger om såkalt islamofobi ikke har vært annet en taktikk - og dertil en ufyselig, udemokratisk og konspiratorisk hersketeknikk. I dag bidrar også en ny stemme til å begrave islamofobi-begrepet.

En imam i Peshawar har utlyst en dusør på 500 000 rupies til den som får has på den kristne blasfemidømte pakistanske kvinnen Asia Bibi og dreper henne. Begrunnelsen for å drepe Bibi henter Qureshi fra profeten Muhammeds eget liv. Muhammed trenger beskyttelse mot hån, mener Qureshi. Dette må vel kunne karakteriseres som stakkarsligjøring av profeten og rubriserer således under den samme straffeparagrafen - blasfemi?

Tilgi dem, for de vet ikke bedre, er et utsagn som tør være kjent for de fleste. En person som er selverklært muslim og dertil Stortingets Visepresident, kunne man forvente hadde noe basiskunnskap om eksempelvis troen han bekjenner seg til. I forbindelse med dødsdommen over den kristne pakistanske kvinnen Asma Bibi, har Akthar Chaudhry tatt stilling mot barbariet, noe han uansett indre stemmer var forventet å gjøre. Men, og det er et stort men, i denne sammenhengen. Chaudhry henviser til Muhammed som eksempel for hvorfor det er galt å drepe Bibi.

Det brenner under ”de liberale” føttene til Abid Raja. Fyrstikken tente Walid al-Kubaisi, mens det forberedende arbeidet er nedlagt gjennom flere år av andre røster. ”Merittlisten” til Raja er lengre enn et vondt år hva gjelder bakstreverske og direkte islamistiske utspill. Likevel: både journalister, redaktører og politikere løfter Raja frem som et liberalismens fyrtårn. Han er jo venstremann, ikke sant? Jeg hadde blant annet en opplevelse faglig med Raja i 2002, som ettertrykkelig viser hvilken side han står på.

Hvis du enda ikke har fått med deg Walid al-Kubaisi sin film om Brorskapets ønske om islamisering av Europa, så har du sjansen her.