Islam

Bandehy – en røst fra folkedypet

Nærmest målløs har jeg fulgt ferden til kronikken, ”Ikke mitt Norge” av Lily Bandehy, ut i det langstrakte Norge i dagene etter at VG publiserte den (2.mars) og Human Rights Service sampubliserte den på rights.no. Et kraftigere signal til samtlige politiske parti om hva som rører seg i folket, har jeg aldri registrert.

Lily Bandehy, flyktning fra Iran, målbærer en dyp bekymring for islams økende makt i landet vårt i kronikken Ikke mitt Norge, eksemplifisert med segregering, kvinneundertrykking og islamsk juss sharia. Knapt noen har et bedre grunnlag for å uttrykke denne bekymringen, enn kvinnen som en gang var barnebrud i Khomeinis shariadespoti, frarøvet grunnleggende menneskeverd, strippet for juridiske rettigheter og tvunget inn i religiøst dogmatisk klesregime. Bandehy frykter for frihetsverdienes fremtid i Norge. Hun kan vanskelig avfeies som en alarmist uten rot i virkeligheten. Hun kjenner lusa på gangen.

En kronikk på HRS sitt nettsted får i beste fall rundt 500 delinger til Facebook, som også anses som bra respons hos store nettaviser. Nå fire døgn etter Bandehys kronikk ble publisert var den delt av 3 270 lesere kun hos oss.

Det skal ikke slås under stolen at mange lesere nok synes det er tryggere å dele en artikkel signert en person med ikke-vestlig bakgrunn enn en nordmann. Dette er en medieskapt reaksjon knyttet til rasismespøkelset. Noens stemmer teller mer enn andres grunnet etnisk bakgrunn, hvilket jo er en rasistisk tankegang i seg selv.

Likevel: Hvorfor denne enorme responsen? Bandehy målbærer det jeg mener er en bred folkelig bekymring, undertrykt gjennom mange år både av media og politikere. Senest i går publiserte vi en fersk meningsmåling fra Frankrike  som avdekker en voldsom bekymring for islam over hele partilinjen i den sekulære republikken. I fjor kom tilsvarende bekymring  frem i Tyskland, omtalt som ”katastrofalt” for islam.

Vi har ingen slike undersøkelser i Norge, men min folkelige erfaring gjennom blant annet foredrag om islam i en årrekke i ulike fora, tilsier at stemningen her også er generelt negativ til islams ofte påtrengende uttrykk i det offentlige rommet.  Kort summert opp handler dette om at islam i motsetning til kristendommen ikke har gått gjennom en opplysningstid og er en lovreligion.

Grupper både nasjonalt og internasjonalt forsøker stadig å kneble en åpen og faktabasert debatt, her hjemme manifestert av organiserte antirasistiske bevegelser og ytterliggående venstrepolitiske grupperinger, internasjonalt mest tydelig gjennom OICs iherdige forsøk på å få vestlige land til å lovforby islamkritikk.

Men langt mer alvorlig: hvor mange norske politikere målbærer en saklig, faktuell og nødvendig kritikk av islam, som kan gjøre islam tilpasningsdyktig til et fritt og sekulært demokrati, som også positivt vil fremme muslimers integrering og image? De er ytterst få, og lesere med god hukommelse husker nok at da integreringsstatsråd Erna Solberg for 10 år siden ymtet frempå om at islam må ”moderniseres”, ble møtt med urettmessige beskyldninger fra både politisk hold og moskeer, om å drive ”heksejakt” på muslimer, om å ha ”fordommer mot muslimer”, og hun manglet ”kunnskap om islam”. Solberg var tvert om modig og ganske fremsynt.

At tausheten er feighetens bror, tror jeg kan være en passende oppsummering av dagens tilstand. På bekostning av frihetselskende muslimer som Lily Bandehy.