Mediekritikk

Politibetjent Peter Stringare kom med et åpenhjertig sukk på Facebook om kriminalitet og innvandrere i Sverige. Slik gjør man bare ikke. Han ble anmeldt av sine egne, mens de fleste medier tier om saken. Så har du dem som har brukt samme taktikk i årevis, bare at da er det legitimt - fordi vi snakker hvite, svenske, middelaldrende menn.

Rapporten fra Brochmann II ble lagt frem i går, og Aftenpostens Andreas Slettholm - med den talende tittelen Oslo-kommentator - kan tydeligvis ikke se problemet. For det er ikke noe problem, er det vel? Tross alt er det innvandringspolitisk konsensus om det helt avgjørende her: å få flere flyktninger i arbeid. Det har visst ingen forsøkt før. Og dessuten, mine damer og herrer, er vi jo alle døde på lang sikt.

EUs taskforce til bekjempelse av russisk desinformasjon (East Stratcom) har satt den danske teologen, islamkritikeren og samfunnsdebattanten Iben Thranholm på en liste over personer/nettsteder som sprer "pro-russisk propaganda" i Europa. Thranholm har nemlig spredt det såkalte Kreml-narrativet. Mye tyder i så fall på at hun etterhvert vil få følge av svært store deler av Europas befolkning.

Politiken og andre medier behandler mennesker som får og får som mennesker, hvorfor det bedste nytårsforsæt må være at læse færre aviser og flere bøger i det ny år. Her kommer tre anbefalinger, skriver Mikael Jalving.

Nettsiden Det goda samhället har intervjuet åtte kjente samfunnsdebattanter om svenske medier og landets debattklima. Et must see.

Det sies at det finnes fem sorgfaser: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. De skingrende anklagene mot alternative medier tyder på at hovedstrømsmediene for tiden befinner seg et sted mellom fase en og to. Følgelig hagler beskyldningene mot alternative medier, som visstnok både lyver, hater, fordreier og spiller utelukkende på følelser: de har rett og slett skapt et postfaktasamfunn, har de! Selvkritikken er faktisk så fraværende og selvrettferdigheten så stor at enkelte finner det passende å gape høyt, der andre - som besitter et minimum av skam - ville tidd musestille.

En snever personkrets utgjør motstanden mot alderstesting av påstått mindreårige asylsøkere, men fremstilles i media som flere forskjellige organisasjoner og siteres ukritisk. Ikke bare det, men to personer som deler synspunkt og skriver kronikker sammen, har brukt organisasjonene de leder til å diskreditere en lege som er av en annen oppfatning enn dem. Siden det er de samme navnene som går igjen, ligger koblingene helt åpent i dagen. Hvor er pressen og offentlige tilsynsmyndigheter?

Bag kampagnen mod Den Korte Avis anes en større og vigtigere diskussion om mediesituationen generelt, skriver Mikael Jalving.

En ofte hørt anklage fra særlig innvandringsliberale politikere og medier mot personer som Donald Trump og Marie Le Pen eller alternative medier er at de er demagogiske og utelukkende spiller på folks følelser. Selv har de spilt - og fortsetter enn så lenge å spille - som virtuoser på enhver følelse for å vekke sympati for sin sak, i den grad at det utløser moralsk panikk i visse redaksjoner og påfølgende shitstormer på sosiale medier hvis noen drister seg til å gi uttrykk for helt normal logikk; en hoveddisplin i filosofien som utgjør grunnlaget for vestlige, rasjonelle samfunn. Hovedstrømsmediene har således bidratt til å skape en offentlighet som ikke lenger tåler å høre sannheten.

Er den dentitetspolitiske venstrefløyens hat mot "middelaldrende, hvite menn" blitt så stort og ubehersket at gruppen nå ansees som en fullgod unnskyldning for nær sagt alt - også fravær av egen etiske retningssans? En anmelderdebatt i den danske avisen Politiken kan tyde på det

Det er moralsk utilgivelig å fremme restriktiv innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner generelt og små barn spesielt, det får innvandringsminister Sylvi Listhaug føle på i disse dager. Men å fremme liberal innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner, og i særdeleshet barn, er ikke bare moralsk legitimt, det er i tillegg "personlig oppbyggende" - og i mange tilfeller god butikk. Det føler NOAS på i disse dager.

Ifølge NRK har amerikanske muslimer fått det tøffere bare i løpet av de fem dagene som har gått siden Donald Trump vant valget. Washington-korrespondent Kristian Aanensen har følgelig oppsøkt moskèen Dar al-Hirjah og dens imam Shaker Elsayed, som ukritisk får legge skylden for folks frykt på Trump. Men hva og hvem er moskèen og dens leder? Elsayed er ikke helt fremmed for å så redsel og følelsen av å være under angrep i muslimske miljøer - i realiteten har han en lang karriere i nettopp det.

Kommentariatet taper valg etter valg. De er sinte og lei seg etter Donald Trumps valgseier og Brexit. Men de har mer i vente. Mye mer, skriver Tore A. Larsen.

Mens noen journalister så smått begynner å analysere ståa - og ikke minst hvordan pressen kunne ta så grundig feil - på rasjonelt vis, gir VGs redaksjonelle medarbeider Shazia Sarwar et eklatant eksempel på den bristende virkelighetsforståelsen og manglende evne til selvkritikk store deler av Europa og USAs politiske, økonomiske og mediale eliter preges av. Et av resultatene av deres åpenlyse klasseforakt er den utviklingen vi nå ser med at åpne, liberale demokratier plutselig produserer politikere som Donald Trump og ditto tilhengere på løpende bånd.

Medier24s Gard L. Michalsen mener den amerikanske valgkampen forteller noe om medienes utvikling, og vitner om avstanden mellom folk flest og etablissementet. Og verre enda: mediene er på sistnevntes side.

Sjokk over alle sjokk; Donald Trump er USAs nye president. De som hovedsakelig har fulgt etablerte medier - og da særlig norske - vil neppe forstå hvorfor, og hvordan skulle de det, når journalistene selv ikke vil forstå det de ser og derfor hverken har vilje eller evne til å beskrive det? Den amerikanske valgkampen har i stor grad blitt unisont beskrevet og kommentert som var den tredje del av Ringenes Herre. Sannsynligheten taler imidlertid for at Trump ikke er ondskapen selv, men at han bare er et symptom på grunnleggende problemer og den dype splittelsen den etablerte politiske, økonomiske, kulturelle eliten har påført landene sine, med nær sagt en samlet presse som lojale medspillere. Denslags går sjelden bra i lengden. Det gjenstår naturligvis å se hva Trump kan eller ikke kan få til, men ett bør være så tydelig nå at selv politikere og journalister i benektelsesfasen oppfatter beskjeden: får man ikke bukt med de underliggende problemene, har vi sett hverken vår første eller siste Trump i USA og Europa.

Den beryktede, uroplagede "Jungelen" i Calais skal rives i dag, og norske medier benevner leieren og innbyggerne konsekvent som "flyktningeleir" og "flyktninger". I realiteten snakker vi om hovedsakelig unge menn - hvorav mange i den perioden de har oppholdt seg i leieren har utvist betydelig voldspotensiale - som har "flyktet" gjennom halve verden og Europa fordi de personlig vil til Storbritannia. Da snakker vi ikke om flyktninger lenger; vi snakker om en massiv, ulovlig innvandring. Franske myndigheter akter likevel å spre innvandrerne til andre steder i landet, mens Storbritannia har sagt seg villige til å ta i mot "flyktningbarn" (EMA). Bilder av de nyankomne barna har imidlertid vakt harme, og det er ikke helt uten grunn. Likevel valgte britiske interesseorganisasjoner for asylsøkere først å svare med å lyve, for deretter å gjerde inn mottakssentrene, tilsynelatende for å hindre innsyn og fotografering. Er det rart folk blir skeptiske?

Kjetil Rolness med skarp kritikk av NRK i Kringkastingsrådet.

Med tanke på norske redaksjoners politiske profil – med Klassekampen som hederlig unntak – finnes det knapt noe større ekkokammer enn landets pressemiljø. Og det finnes ikke noe postfaktasamfunn, men på innvandringsfeltet fantes det åpenbart et prefaktasamfunn, og det er medienes egen dekning som har vært pådrivere.

Islamsk Råd Norge har fått seg ny dialogansvarlig: Iftikhar Mahmood, som i sommer måtte melde seg ut av Høyre på grunn av en lang rekke antisemittiske misforståelser. IRN og Mahmood slipper imidlertid fra misæren ved å fremstille den som et engangstilfelle, og vi andre kan bare spørre oss: hvorfor lar journalister åpenlyse løgner som dette passere?

Smak på ordet. Ordet er i disse dager NRKs eiendom, samt kanalens klakører i medier med samme mentale kompass. Hvis du blir redd (det blir jeg) fremtidens potensielle sosiale tilstander, er du antakelig på etisk og moralsk rett side. Det er å melde ikke våre toneangivende medier. De legger forholdene optimale til rette for nettopp «hat» (et ord jeg avskyr) og dermed vold.

Morgenbladets intervju med politiinspektør Thomas Utne Pettersen viser en person som er bekymret for kriminalitetsutviklingen og politiets stilling knyttet til høy innvandring. Som han også "kom i skade" for å si i en kronikk for relativt kort tid siden, og som utløste et offentlig rabalder. Det fikk igjen Utne Pettersen til å stille seg selv spørsmålet om han er ekstrem, men der kan han bare slappe av: Morgenbladet forteller oss hvem de ekstreme er.

Reprisen på niqab-debatten går for n`te gang og atter en gang løper ukritiske norske medier til nærmeste niqab-aktivist for å kringkaste hvor diskriminert hun føler seg. Som vanlig dreier det seg om Islam net-sympatisøren og medlem av den salafistiske organisasjonen Sisters Corner Leyla Hasic. Forrige gang var det NRK som unnlot å stille de kritiske spørsmålene, denne gangen er det VG.

Sjelden har en tittel passet bedre til innholdet - bare at forfatteren ikke skjønner det selv. Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm har ikke sett nærmere på den såkalte frisørsaken, samtidig som han hevder at "Vi er i ferd med å få en medievirkelighet der hverken sannhet eller saklighet teller så lenge noen tar på seg hijab." Han har helt rett - og skyter seg selv i foten. Alt mens han legger skylden på leserne og sosiale medier.