Eksterne skribenter

«2016 er året der lyset gikk ut»

Kommentariatet taper valg etter valg. De er sinte og lei seg etter Donald Trumps valgseier og Brexit. Men de har mer i vente. Mye mer, skriver Tore A. Larsen.

Overskriften er hentet fra en tråd på Facebook-siden til VG-kommentator Hans Petter Sjøli. Den er trolig representativ for allmenntilstanden i den norske presses kommentatorkorps etter sjokket (les: Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget). Samme Sjøli kom med følgende kommentar 9. november klokken 05:56: «Takk skal du faen meg ha, David Cameron.» I samme tråd (kl. 06:03) skriver samme Sjøli: «[V]i står midt i en politisk revolusjon vi aldri har sett maken til.»

Sjøli er ikke alene. Sammen med et unisont og samstemt kommentatorkorps ble det omtrent daglig produsert bannbuller mot den nå nyvalgte presidenten i Amerikas Forente Stater. Sjokket (altså Trumps valgseier) skyldtes sinte, hvite menn som hater kvinner, fargede, homofile og andre som ikke passer inn i deres hillbilly-format. For en mer elaborert tekst om dette bør teksten til Rights.no-redaktrise Nina Hjerpset-Østlie ««Antirasistene» og venstresnodde politikere og medier har fått det de ba om». Og, hvis jeg får tilføye: Dette var kun forretten.

Sjøli med flere gir inntrykk av at de ikke skjønner det som skjedde 8. november 2016. På en eller annen merksnodig måte var det britenes folkeavstemning om å forlate Den europeiske union 23. juni 2016 som foranlediget at Donald Trump i januar 2017 melder flytting til 1600 Pennsylvania Avenue (Det hvite hus) i Washington DC.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Få, om noen, i hovedstadspressens kommentariat ønsker å dra tidslinjen langt tilbake i tid. Men noen må gjøre jobben, så hvorfor ikke lille meg? Som tidligere journalist vekkes interessen min i fakta, gjerne på detaljnivå, til live. Jeg vil gjerne vite hvor det hele begynte. Hypotesen om at det nesten går en direkte linje fra 30-årenes Tyskland – og da selvsagt en kortvokst østerriker med store og farlige ambisjoner – og til Donald Trump, klinger falskt i mine ører.

Det jeg tror er at USA og Europa er to forskjellige størrelser, men som med tiden har fått mange av de samme utfordringene. Historien bak Trump, Brexit, Le Pen, Wilders, DF, AfD, UKIP mfl er lang, brokete og usammenhengende. Men jeg begynner gjerne med min egen politiske reise.

Året var 1980. Jeg hadde akkurat begynt i andre klasse på barneskolen. Jeg hadde begynt å følge med på det de voksne sa og gjorde med litt annet blikk enn mine samtidige. Jeg husker godt alvorstunge stunder ved radioen, når vi så på Dagsrevyen og leste avisene i huset. Faren min holdt seks aviser, så jeg fikk dette fort inn under huden. Det stundet mot presidentvalg i USA, og norske medier var unisone: Jimmy Carter måtte vinne over Ronald Reagan, ellers stod vi overfor en fryktelig skjebne. Tung symbolikk, som ikke var enkel for en åtteåring å absorbere, lå i lufta. Foreldrene mine sa ikke så mye. Det hendte at min far snøftet over redaksjonelle kommentarer i NRK radio og TV, som på denne tiden hadde et rent monopol i eteren. Men han snakket ikke om det med høy stemme.

På skolen derimot, var de voksne mer åpenhjertige. «Hvis Reagan blir president, vil det bli atomkrig» sa en mannlig vikarlærer til klassen. Det syntes jeg hørtes kjipt ut. Og jeg husket den kommentaren da det ble klart at amerikanske velgere kastet Carter ut av Det hvite hus. Jeg husker jeg var redd. Den fæle mannen som ønsket atomkrig og som ifølge TV attpåtil var en dårlig skuespiller og en politisk klovn skulle styre verdens største militærmakt. Huff og gruff!

Presidentvalget i USA 1980 ble starten på det som siden har utviklet seg til en dyp skepsis i meg til det som kan kalles et forsøk på dyp analyse av et kommentatorkorps som det er vanskelig å se den store forskjellen på. De påstår at de ikke har partipolitiske sympatier, selv om CV-en deres tidvis forteller en annen historie. Det finnes dog hederlige unntak som Mimir Kristjansson i Klassekampen som fortsatt kaller seg kommunist.

Men det skjedde mer på 1980-tallet. I Danmark stundet det på høsten 1986 til kronerulling i forbindelse med TV-aksjonen som skulle gå til inntekt til inntekt for Dansk Flyktningehjælp. Sognepresten Søren Krarup var en av flere som lot seg frustrere av at en humanitær organisasjon hadde fått en sentral rolle i utformingen av dansk innvandringspolitikk, en sak som var svært omstridt allerede da. Krarup satte seg ned og skrev et innlegg som fikk tittelen «Nei, ikke en krone» og som ble sendt til en større regionavis. Mediene satte hjemmet hans under beleiring og den «journalistikken» han ble utsatt for er forholdsvis godt beskrevet i hans bok «En måned i efteråret. Rapport fra en borgerkrig». Krarup ble idiotforklart, omtalt i riksmediene som «den mørke presten» og universell avstandstagen var normen. Resultatet fra TV-aksjonen det året viste seg dog å være en skikkelig nedtur. Tilsvarende innsamling i Norge genererte i alle fall det dobbelte antall kroner per innbygger enn det som var tilfelle i Danmark. Bøssebærere ble møtt med stengte dører og endog Krarups leserinnlegg hengende på døren.

I forlengelsen av dette begynte Krarup og hans samarbeidspartnere å snakke om dannelse av et parti, noe som skapte en viss bekymring i de etablerte kretser. Det skulle dog drøye til Pia Kjærsgaard og noen andre brøt ut av Fremskridtspartiet og dannet Dansk Folkeparti før Krarup gjorde sin inntreden på den politiske manesjen.

Man hørte lite eller ingenting om den politiske utviklingen i Danmark på 80-tallet og motstanden mot den gjeldende innvandringspolitikken var det Carl I. Hagen som frontet og få andre. Men FrP vokste og brøt gjennom glasstaket i valgene i 1987 og 1989. Hagen traff en nerve hos mange, og FrP har siden vokst seg store. De politisk korrekte og propre vil hevde at de vokste på den latente rasismen og fremmedhatet hos uutdannede hvite menn (høres dette kjent ut?). Men som Anders Lange, Mogens Glistrup med flere kom på banen og vant oppslutning i politiske valg på denne siden av Atlanterhavet, nådde de ut til stadig flere velgere og oppnådde etterhvert aksept. Dette har hensatt establishmentet i en permanent sjokktilstand siden. «Hvorfor er folk så dumme at de stemmer på disse grøthodene?» gjaller det fra desken. Svaret er det samme: «velgerne vet ikke hva de trenger. Vi må fortelle dem det.»

Men i land etter land faller etablerte partier og politikere. I Hellas har de to dominerende partiene i landets historie blitt redusert til statister. I Italia forsvant de allerede på 1990-tallet og ble erstattet med Silvio Berlusconi i flere episoder. I Nederland er PVdA og CDA blitt detronisert. Sosialdemokratene i Danmark har flyttet seg helt vekk fra sitt ideologiske grunnlag. I Finland har politisk konsensus blitt forstyrret av Sannfinnene. I Norge har Fremskrittspartiet sittet i regjering i tre år. I Storbritannia har velgerne gitt sine egne politikere en oppreist langfinger gjennom Brexit. Og i Tyskland vakler Angela Merkel etter en rekke sviende nederlag i delstatsvalg etter delstatsvalg, blant annet i hennes egen hjemstat. Hvorfor er det blitt slik?

Virkeligheten, slik flere og flere velgermassen i europeiske land ser det, har vært blokkert av en mur av politisk korrekt tåkeprat om hvor dumme velgermassen er om de ikke «velger riktig» og hvor farlige «demagogene og polemikerne» er. Velgermassen later til å skubbe denne tåkepraten til side. Establishmentet, enten det er venstre-, sentrums- eller høyreorientert, lykkes ikke lenger i å holde fortet.

I land etter land står de gamle partiene for fall og redder stillingen bare ved å endre valgsystemet. Skrekkeksemplet her er Frankrike. Med Den europeiske sammenslutningen for tilfeldig forbipasserende (les: EU) sin utvidelse østover, mer og mer inngripen i hverdagen til folk – som fortsatt bor i sine nasjonalstater – uten deres aksept, en farlig omlegging av arbeidslivet, en løssluppen innvandringspolitikk fra tredjeland og økende sosialt press, er elitens glansdager på hell. Skrekkeksemplet über alles er Sverige der demokrati er i ferd med å gå fra å være et allemannseie og en trygg pilar i samfunnet, til å bli en vilkårlig bruk av meningsterror mot de som ikke følger establishmentets krav til ytringsansvar og toleranse. Du kan bli dratt inn i en rettssal og/eller miste jobben.

Uthulingen av hedersbegrep som ‘demokrati’, ‘toleranse’, ‘likeverd’, ‘rettferdighet’, ‘samhold’ og ‘dialog’ har nådd så dypt at mange av oss ikke lenger føler at vi kan tro et ord av det som kommer ut av regjeringsapparater, opposisjoner, medier og akademikere. Jeg tror vi er mange som ikke blir sett eller tatt på alvor. Det er kun når det nærmer seg valg at de etablerte føler seg forpliktet å snakke til allmuen. Snakke til, ikke lytte til.

Men, mens vi europeere er i ferd med å velge oss nye politikere som Le Pen, Wilders, Orban, Thulesen Dahl, Åkesson, Soini og andre, har amerikanerne nå valgt en president som har valgt å sky establishmentet, til og med i sitt eget parti. Man trenger ikke være Trump-tilhenger, hvilket undertegnede for øvrig ikke er!, for å se hvorfor lyset gikk på kontoret til Hans Petter Sjøli, Hege Ulstein, Marie Simonsen, Shasia Sarwar, Inger Anne Olsen eller andre kommentatorer. Han trengte ikke Beyonce, Robert de Niro, andre Hollywood-stjerner eller andre til å fronte et budskap, selv om det han har kommet med er en «tall order», og å vinne frem. Establishmentet valgte en kandidat som mange amerikanere assosierer med «sentralmakta» og at ingenting ville endre seg i deres liv om de valgte hennes navn på stemmeseddelen.

Om Trump blir en katastrofe eller suksess eller noe midt imellom gjenstår å se. Han er et symptom på noe dypere som kommentariatet ikke har villet ta på alvor. Bekymringen for at samfunnet rundt dem er i en endring som ikke oppleves som god. Å finne jobb er krevende. Pensjonene blir mindre, mens arbeidsdagene blir lengre. Sikkerhetsnettet mindre finmasket.

Hverdagen til hvermannsen må bety mer for Erna Solberg, Hans Petter Sjøli, Kristin Skogen Lund, Gerd Kristiansen og Jonas Gahr Støre enn de later til å tro. Har de skjønt det? Hvis svaret er nei, bør jobbytte vurderes.

«Middle America» bad om forandring (change) i 2008 og fikk Barack Obama. Åtte år senere er det vekslepenger (change) de sitter igjen med. Så enkelt, så brutalt og så komplisert på samme gang. En av de personene som later til å ha skjønt dette og som vil få en viktig posisjon i regjeringstiden til USAs 45. president er Speaker i Representantenes Hus og en av de mest innflytelsesrike i det republikanske establishmentet Paul Ryan. Han sa det slik om Trumps valgseier: «[D]ette er den mest utrolige bragden jeg har sett i mitt liv. Donald Trump hørte en stemme ute i landet som ingen andre hørte. Han fikk kontakt med mennesker ingen andre fikk kontakt med».

Ryans utsagn er en god illustrasjon på establishmentets følelse akkurat nå. Trump klarte det ingen ville tro var mulig og han fikk kontakt med folk som ikke er blitt hørt på. Sjansen er absolutt til stede for at både Francois Hollande, Angela Merkel, Stefan Löfven og andre etablerte politikere vil slite med å forstå dette i lang tid fremover. Og tiden er ikke på deres side.