Det etablerte kommentatorkorpset – verdens suverent største ekkokammer – brukte gårsdagen til å gråte ut i sosiale medier over sitt sviende nederlag i den amerikanske valgkampen. Og som det må svi, for om det fantes noen tvil fra før om at liberale redaksjoner faktisk er et ekkokammer, ikke minst de norske riksavisene, etter tilnærmet likelydende dekning av flyktningkrisen, innvandringspolitikken, Brexit, Dansk Folkeparti og «høyrepopulismen», bør den ha forsvunnet nå. Svien kan følgelig vise seg å bli langvarig og det er i så fall vel fortjent.
For deres egen del later det så langt ikke til å ha utløst særlig mange tilløp til erkjennelse eller selvkritikk. Som vanlig er det ingen regel uten unntak, så noen få kritiske kommentarer er det jo. Ikke overraskende finner man dem i lokal- og nisjemedier, og selvfølgelig Klassekampen, som navnet tatt i betraktning bryr seg om det klasseperspektivet som skriker til himmels – men som våre eliter og etablerte medier på et eller annet vis i samlet flokk har gått glipp av – i utviklingen vi ser. Fra de to førstnevnte utmerker Nordlys` Skjalg Fjellheim og Medier24s Gard L. Michalsen seg med gode observasjoner.
Et hederlig unntak er også VGs Anders Giævers kommentar, hvor han i forsonende vendinger beskriver en Trump-velger og tar et noe selvkritisk blikk på vegne av egen stand.
På motsatt hold finner vi samme VGs redaksjonelle medarbeider Shazia Sarwar, hvis bristende virkelighetsforståelse og manglende evne til selvkritikk er forbløffende. At en så gjennomgående pinlig artikkel full av løse påstander og unøyaktigheter fra en redaksjonell medarbeider i det hele tatt kommer på trykk, forteller en hel del om ståa i de etablerte mediene – og det forklarer delvis hvorfor åpne demokratier plutselig har begynt å produsere politikere som Donald Trump og ditto tilhengere på løpende bånd. Alt tyder nemlig på at holdninger som Sarwars utgjør en stor del av problemet, men fra dette holdet er det som vanlig alt og alle andre det er noe galt med.
– Vi undervurderte rasismen, er Sarwars forklaring på det hele.
Det finnes ikke så mye som et snev av vilje eller evne til å forstå dynamikken og utviklingen i all sin kompleksitet. Istedet reduseres det hele til en kamp mellom det Gode og det Onde i ren Disney-versjon, der Sarwar – naturligvis – ser seg selv som tilhørende den Gode siden. Og dette er altså i en av Norges største aviser, ikke en barnebok beregnet på åtteåringer.
Som den kjente samfunnsdebattanten Eirik Vinje sier det på Facebook: Det mest gåtefulle ved dagens liberale elite, både i USA og Europa, er hvordan de kunne tro at de kunne omtale folk flest som søppel, og deretter forvente å få stemmene deres.
Dette er problemet i et nøtteskall: Den liberale eliten og deres lojale støtter i etablerte medier har omtrent samme virkelighetsforståelse som Shazia Sarwar og det er i stor grad det som har skapt og vært pådriver for den utviklingen vi ser.
Men husk at det egentlig er Trumps velgere som er hatefulle og intolerante da…
Skjermbilder: Roger Salle Sahlström
Og den har altså ikke kommet over natten; den har kommet sakte men sikkert over flere tiår. En overgitt «innfødt» arbeider- og middelklasse har blitt holdt for narr, latterliggjort eller ekstremistforklart når de har protestert; deres identitet blir kontinuerlig rakket ned på av institusjoner de selv finansierer og deres verdier blir regelmessig stemplet ut som dysfunksjonelle, intolerante, undertrykkende og fremmedfiendtlige. Dette til tross for at denne delen av befolkningen har vært bærebjelken i å skape, opprettholde og finansiere verdenshistoriens mest vellykkede, solidariske og åpne samfunn. Strømmen av mennesker fra alle verdensdeler går til disse landene, ikke fra.
Sa jeg forresten overgitt? Det har de blitt, men den samme eliten og de samme mediene som overgav dem har ikke engang hatt anstendighet nok til å la dem i fred. Istedet trekkes de og deres etniske eller kulturelle tilhørighet til enhver tid frem som grunnårsaken til all elendighet i eget og andres land fra før år 0 til idag. Som om de er evig skyldige i en slags kollektiv arvesynd. I tillegg får de altså høre at de er privilegerte utelukkende fordi de har hvit hud og derfor bør holde sin munn. Paradoksalt nok ser vi ofte at de samme politikerne, akademikerne og redaksjonene som utviser stor forståelse for at andre folkegrupper, og da særlig muslimer, kan bli provoserte og sinte av (for mye) kritikk, åpenbart ikke begriper at dette kan gjelde flere grupper.
Hvis du virkelig tror at slikt som dette ikke over tid får konsekvenser for den samme gruppens syn på Øvrigheten og dens støtter, så er du antageligvis for god for denne verden.
I realiteten snakker vi om ren klasseforakt i ny forkledning, og den er så meget desto verre fordi den i stor grad kommer fra sentrumvenstre – du vet; de liberale, tolerante typene som gillar olika så lenge alle gillar likt som dem. Venstresiden ville en gang skreket i protest mot slikt, nå er de hovedeksponenter for den, i skjønn forening med eliten, næringslivet og øvre middelklasse. Hykleriet har neppe gått folk hus forbi.
Men i deres optikk skyldes ethvert «feilaktig valgresultat» i Vesten majoritetens rasisme og intoleranse. Det er de «sinte hvite menn» som er på ferde. Igjen.
Illusjoner har brast. Jeg har ingen trøst å gi. Annet enn å innrømme at vi, de voksne, har feilet. Mange av oss har undervurdert rasismen. Vi har undervurdert høyreekstremismen. Vi har undervurdert kvinnehatet.
Ja, la oss nå endelig se litt på det undervurderte kvinnehatet. Slik er altså kjønnsfordelingen blant Clinton og Trumps velgere:
Disse 42 prosentene av Trumps kvinnelige velgere må visst ha gått glipp av noe. Siden Hillary Clinton – Den gode og av norske kommentatorer foretrukne Kvinneforkjemperen – har beklaget, skal vi ikke rippe opp i hva hun faktisk tillot seg å kalle Trumps velgere (de kvinnelige inkl.).
Sarwar og de andre barna frykter åpenbart ikke bare tredje verdenskrig nå, men også den voldsomt økende hatkriminaliteten som merkverdig nok bare øker når feil valgresultat foreligger. Man skulle jo ellers tro det var omvendt; at de veldig sinte hvite rasistiske kvinne- og homsehatende høyreekstreme mennene gikk løs på sine hatobjekter i frustrasjon over at de ikke vant valget, men nei: det er bare når det det liberale kommentariatet oppfatter som feil saker blir diskutert offentlig og/eller ender med feil konklusjon. Så vi får vel anta at det er vanlig for veldig sinte hvite rasistiske kvinne- og homsehatende høyreekstreme menn å feire alle seire med å gå uhemmet løs på sine medborgere, mens de tar alle tapene med fatning.
Brexit ble forklart som de hvite fattiges opprør mot eliten. Rasismens rolle som politisk virkemiddel er blitt forsøkt underspilt.
Fasiten viser at rasismen var en del av brygget i England, og den er det i USA.
Å underspille dette er å begå en urett overfor våre barn. Det er ikke å ta deres frykt på alvor. Rett etter Brexit økte den anmeldte hatkriminaliteten i England med svimlende 58 prosent. Bak tallene er mennesker som deg og meg, som ble angrepet og trakassert på grunn av rase, religion, seksuell legning og funksjonshemming. Og dette er bare de som valgte å rapportere inn slike hendelser. Jeg frykter det samme i USA nå.
Da kan vi berolige Sarwar med at hun neppe har stort å frykte. De svimlende 58 prosentene er det i grunn så som så med. Ansvarlig redaktør for den glimrende nettsiden Spiked online, Brendan O`Neill, gjorde det enhver journalist – også Sarwar – burde gjort: han tok en nærmere titt og redegjorde samtidig for registreringsmetodene av hatkriminalitet. Det er kort sagt ikke betryggende lesning. På den annen side skal vi kanskje være takknemlige for at vi så langt bare snakker om en bølge, for med disse metodene kan vi snart stå overfor full oversvømmelse.
Dette er nemlig det britiske politiets operative retningslinjer for registrering og behandling av slike forbrytelser:
«For registreringsformål er det offerets, eller enhver annen persons, oppfatning som er den definerende faktor for hvorvidt hendelsen er hatkriminalitet. Offeret trenger ikke å rettferdiggjøre eller presentere bevis for sin oppfatning og politibetjenter eller øvrig stab skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen. Bevis for fiendtlighet er ikke nødvendig for at en hendelse eller forbrytelse skal registreres som hatkriminalitet eller hattilfelle.»
Dette vil si at hvis jeg får en ondskapsfull e-post – hvilket jeg for øvrig, i likhet med Sarwar, gjør ganske ofte – og melder inn det som hatkriminalitet, så blir det registrert som det. Punktum. Melder jeg inn fire utrivelige e-poster, fem Twitter-meldinger (og da er jeg snill, for der er det jo alltid mye fint å ta av) og en ukul statusoppdatering på Facebook, så har vi brått ti hatforbrytelser. Det blir fort høye tall og flotte overskrifter av slikt!
Mer vilkårlig får det faktisk ikke blitt, men så blir da også rapportene om hatkriminalitet deretter: de tåler ikke engang den mildeste gjennomgang. O`Neill viser til organisasjonen Galops – som kjemper for homofiles rettigheter – påstand om at homofobisk hatkriminalitet økte med 147 prosent i de tre månedene etter folkeavstemningen. I følge Galop skyldes det «giftigheten som ble skapt av debatten om EU-avstemningen».
Galops usubstansierte rapport illustrerer imidlertid O`Neills poeng:
Rapporten hevder at 2,1 millioner homofile i Storbritannia har opplevd hatkriminalitet på et visst tidspunkt i deres liv og at mange slike tilfeller fant sted i de tre månedene etter Brexit. Men disse «fakta» er basert, ikke på rettssaker eller politietterforskninger eller bilder av blåmerker, men på en nettundersøkelse blant 467 LGBT-personer (lesbian, gay, bisexual, and transgender). Undersøkelsen ble distribuert gjennom nettverk bestående av «aktivister, individer og profesjonelle i LGBT-miljøet». Den spurte de 467 selvvalgte LGBT-personer om de noengang hadde opplevd noen former for hat relatert til deres identitet. Rundt 80 prosent svarte ja. Utfra antagelsen om at det er 2,7 millioner LGBT-personer i Storbritannia – og Galop selv innrømmer at det er en nokså stor antagelse ettersom det ikke finnes noen statistisk oversikt over seksuell legning – ekstrapolerte Galop responsen fra 467 individer til å hevde at 800 000 homofile menn, 500 000 biseksuelle, 400 000 transpersoner og 400 000 lesbiske har vært ofre for hatkriminalitet på et eller annet tidspunkt, med en stigning etter Brexit.
Så hvordan fungerer dette, da?, lurer O`Neill på og påpeker: det fantes ikke noe anti-homofilt segment i Leave-leieren. Ingen av argumentene for å forlate EU var relatert til homofili. – Likevel forventes vi å tro at en diskusjon om en Bryssel-institusjons fremtid på et eller annet vis ledet folk til å tenke: «Jævla homser, la oss ta dem.»
Hvem i all verdens land og riker kjøper dette? VGs redaksjonelle medarbeider, tydeligvis.
Jeg frykter for sikkerheten og friheten til synlige minoriteter. Jeg frykter for homofile og transpersoner.
Sarwars artikkel viser at hun til dels bekjenner seg til den mest splittende ideologien som idag finnes i vestlige samfunn. Det er hun ikke alene om: både blant politikere, akademia og media er skrivebordsteorier populært og de siste årenes dille har vært «rasifisering». Det blant de Store og Gode moteriktige fenomenet har omsider kommet til Europa, men det stammer opprinnelig fra innesnødde radikalere og antirasister på amerikanske universiteter, hvor man studerer «hvithet» og «hvite privilegier». Folk oppfordres til å definere seg selv og sine meritter utfra hudfarge og seksuell legning. I Europa har det selvfølgelig blitt adoptert av statsstøttede antirasister, politiske aktivister og små universitetsklikker, som i mangel av reell rasisme har funnet seg en ny næringsvei. I virkeligheten er det bare nok et utslag av den identitetspolitikken særlig en desorientert venstreside er pådrivere for i mangel på andre prosjekter, men identitetspolitikk bedriver man ikke utstraffet i noe samfunn – spesielt ikke i velferdsstater som er avhengige av en viss sammenhengskraft og solidaritet for å fungere som de skal.
Disse menneskene påstår at de arbeider for et fargeblindt, tolerant samfunn, men det de gjør er det motsatte. De siste årene har vi lest utallige artikler hvor enkeltindivider eller grupper blir beskrevet med hudfarge. «Blendahvitt fotballag», «Hvitt panel», «Helhvite anti-feminister». Omvendt leser vi aldri om «Sjokoladebrunt fotballag», «Brunt panel» eller «Helbrune anti-feminister». Det er nok fordi det er klassisk rasisme å se på folks hudfarge som en slags egenskap som definerer vedkommende og alle kjenner det igjen som det. Når det gjelder sistnevnte. Det forhindrer likevel ikke tilhengere av den angivelig antirasistiske identitetspolitikken i å benytte det når det gjelder de første. Det er så sin sak, de er nå engang noe for seg selv og uten meningsfeller i media ville de forblitt i en randsone av samfunnet hvor de ikke kunne gjøre skade. At etablerte medier og deretter ditto politikere har hoppet på er derimot straks verre.
Så hvis den liberale eliten og etablerte mediers kommentariat ikke ønsket seg den utviklingen som vi nå ser skyte fart, skulle de latt være å fungere som pådrivere for den.
Trump-seier står i skarp kontrast til alt de har lært av oss: Ikke mobbe, ikke lyve, ikke forskjellsbehandle.
Men det er nettopp det eksponenter for identitetspolitikk som Sarwar selv gjør – og det med en betydelig intoleranse og vilje til å så splid. Det kollega Giæver forsonende beskriver som «mange gode, anstendige, håpefulle amerikanere», stempler hun ut som rasister, høyreekstremister og kvinnehatere. Hun har med andre ord gjort seg selv til en del av problemet.
Man kan ganske enkelt ikke over år pisse på store deler av en befolkning, for deretter idiot-, rasist- og ekstremisterklære dem når de benytter sin demokratiske rett til å protestere og regne med at det går bra i lengden.
– Vi må møte post-fakta-samfunnet med opplysning, avslutter Shazia Sarwar.
Med den virkelighetsforståelsen hun demonstrerer kan vi neppe vente det fra hennes kant med det første. Men som en start kan det tenkes at hun ville ha fordel av å se litt nærmere på sin egen åpenlyse forakt, generalisering og mobbing av millioner av mennesker bare fordi de har benyttet sin demokratiske rett og plikt til å stemme; det hender at litt selvinnsikt øker egen forståelsesramme av kompliserte dynamikker. Å f.eks. lese kollega Giævers artikkel kan være et godt sted å begynne.