Demografi

Den fortjente mistilliten

Forsvarere av det bestående hevder stadig at et av de største problemene i samfunnet er den økende mistilliten til politikere, media og øvrige institusjoner. Denne mistilliten er etter sigende skapt av misfornøyde og/eller fremmedfiendtlige høyrepopulister. Påstanden er en forsimpling av et komplisert saksfelt. Vi trenger bare kaste et blikk på naboen, hvor en svensk minister avleverer direkte feilaktige og tilslørende uttalelser, mens svenske medier og "ekspertisen" sitter musestille. Det er dette som i utgangspunktet skaper og nærer mistillit. Man høster nemlig fremdeles som man sår.

Statsråd for arbeidsmarked og integrering, Ylva Johansson, er misfornøyd med det såkalte Sverigebildet som går verden rundt, og tok derfor mål av seg til å tilbakevise de traurige realitene på BBC:

”When we make surveys about if any women has, if there has been a rape towards her or sexual harassment, we can see that the level is going down, and going down and going down.”

Går ned og går ned og går ned, altså. Det lød sannelig flott! Det er bare en ørliten hake; det stemmer ikke.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det var imidlertid lite å høre fra svenske medier – med Dagens Nyheter lederskribent Erik Helmerson som et hederlig unntak – så de kritiske spørsmålene kom i stedet fra enkeltpersoner som tidigere arbeidsmarkedsminister for Moderaterna Elisabeth Svantesson, riksdagsmedlem for Centerpartiet Staffan Danielsson, nasjonaløkonomen Tino Sanandaji og kriminologen Manne Gerell. Deretter kom mediene på banen med små notiser. Det, mine damer og herrer, er i seneste laget for en bransje som i følge selvreklamen skal granske makten og bedrive objektiv, faktuell informasjonsvirksomhet.

For ettersom offisielle rapporter klart viser at Johanssons uttalelser var feilaktige, ble hun nødt til å beklage.

– Jag baserar mina svar i intervjun på uppgifterna jag hade då – att anmälningarna på våldtäkter minskat 2015. Det var fel av mig att prata om en utveckling baserat på ett år. De preliminära siffrorna för 2016 visar tyvärr på en ökning igen. Det är självklart viktigt att det blir korrekt.

Javisst, men det later altså til at det viktigste for enkelte er å fremstille sitt foretrukne Sverigebilde som korrekt, selv om det går på bekostning av det reelle Sverigebildet. For hva skulle vel ellers forhindre en statsråd i korrigerende ærend fra å lese seg opp på – eller beordre noen i departementet til å gjøre det og skrive resultatet på en jukselapp – korrekt informasjon?

En glipp kan selvfølgelig skje alle, men mye tyder på at akkurat disse feilfremstillingene ikke skyldes manglende evne, men vilje. Man kan nemlig ikke se noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet heller.

– Att ta emot så många flyktingar på kort tid orsakar självklart vissa problem. Vi har enorma bostadsproblem, lärarbrist och utmaningar i att lära ut svenska för personer som ska ut på arbetsmarknaden. Men vi ser inte en koppling mellan brott och invandring. Vi har varit en invandringsnation i 20 år, vi har tagit emot många invandrare i Sverige, och under samma tidsperiod har kriminaliteten gått ned, säger arbetsmarknads- och etableringsminister Ylva Johansson i intervjun.

Hvis man ikke ser det, så er det bare fordi man ikke vil. Det er nemlig et statistisk faktum – også i det statistikk-forskrekkede Sverige. Som i Norge og Danmark er innvandrere og asylsøkere sterkt overrepresentert på kriminalstatistikkene, særlig når det gjelder personfarlig kriminalitet som volds- og sedelighetsforbrytelser. Det innrømmer selv den av svenske medier foretrukne kriminologen Jerzy Sarnecki, som ellers er en av de fremste fortalerne for ikke å føre slik statistikk. Han viser til en rapport Brottsförebyggande rådet publiserte i 2005 og mener at en oppdatering ikke vil tilføre samfunnsdebatten noe nytt:

– Vi vet at innvandrere, særlig fra land med lav Human Development Index(HDI), er overrepresentert blant dem som mistenkes for lovbrudd. Spesielt for seksual- og voldslovbrudd. Så det her opplyser oss ikke på noen måte. Dessuten er det vanskelig å ta en stikkprøve fra ei uke også generalisere ut ifra det, sier han til Expressen.

Sarnecki [sic] har selv gått gjennom 24 ulike svenske studier som ser på hvordan personer som er født i utlandet er representert på kriminalitetsstatistikken.

Brottsförebyggande rådets undersøkelse viste at personer som er født i utlandet av utenlandske foreldre var 2,5 ganger oftere mistenkt for lovbrudd enn personer som er født i Sverige av svenskfødte foreldre. Også barn født i Sverige av utenlandske foreldre var overrepresentert.

Det er et altså et etablert og dokumentert faktum, selv om mange tydeligvis har store problemer med å forholde seg rasjonelt til det.

Så etablert at den anerkjente professoren i kriminologi, Leif GW Persson, faktisk sa det rett ut i Sveriges Televisions programpost Veckans Brott 21. februar. Den nå anmeldte etterforskningslederen Peter Springare var gjest i programmet, og hadde dette å si: – Det er en kraftig overrepresentasjon av kriminelle innvandrere. Den er så åpenbar når det gjelder forbrytelser av denne karakteren. Grove. Veldig grove voldsforbrytelser.

– Ja, jeg har gjort samme iakttagelse, svarte Persson. – Det gjør alle som har øyne å se med og som holder på med denne typen materiale.

Da programleder Camilla Kvartoft viste til opplysninger Brottsförebyggande rådet, pekte Persson igjen på overrepresentasjonen: – Slik er det. Disse gruppene, innvandrere og flyktninger, er voldsomt overrepresenterte, sa han.

I programmet pekte han ut innvandrere/asylsøkere fra Irak, Somalia og Afghanistan. De to første gruppene er også overrepresentert på norske kriminalstatistikker, såvel som danske:

Statistisk sentralbyrå rapporterer:

I kapitlene 3-5 gis en oversikt over registrerte gjerningspersoner, straffede og fengslede. Her viser vi at innvandrere er generelt overrepresentert i forhold til øvrig befolkning, men også at det er vesentlig variasjon etter opprinnelsesland. Innvandrere fra enkelte land (for eksempel Kosovo, Somalia, Irak og Iran) har flere ganger høyere andel gjerningspersoner og/eller straffede, mens andre grupper (f.eks. India, Kina og Filippinene, samt de vestlige landene) er underrepresentert i kriminalstatistikkene. Selv om innvandrere generelt er overrepresentert bør det også nevnes at langt de fleste gjerningspersoner, straffede og fengslede er personer uten innvandringsbakgrunn.

Også her er etterkommerne vesentlig overrepresentert:

Personer med to innvandrerforeldre er også vesentlig overrepresentert i kriminalstatistikkene. Dette er imidlertid en nokså liten befolkningsgruppe hvilket gir stor usikkerhet i tallene. Siden om lag 73 prosent er under kriminell lavalder (per 2008), er dette en gruppe som det vil være mer aktuelt å se nærmere på om noen år når flere har passert kriminell lavalder.

Mønsteret med overrepresentasjon hva gjelder seksualforbrytelser går også igjen:

Oslopolitiets rapporter fra 2001 til 2011 har vist at innvandrermenn fra særlig Afrika, Asia og Midtøsten er kraftig overrepresentert som mistenkte i voldtektsanmeldelser. Andelen gjerningspersoner med «annen landbakgrunn enn norsk» økte fra 53 prosent i 2001 til hele 72,8 prosent på bare seks år i Oslo.

Over til Danmarks statistiks (DS) årlige rapport «Indvandrere i Danmark». DS korrigerer samtlige tall korrigert for alderssammensetning og sosioøkonomiske faktorer, spesielt når det gjelder kriminalitetsindekset fordi det normalt er større kriminalitet i populasjoner med mange unge. Rapporten viser ikke desto mindre at samtlige etniske grupper fra islamske land (som løselig kan benevnes som R3- eller OIC-land) befinner seg i øverste halvdel av kriminalindekset. Disse gruppenes kriminalitet faller heller ikke.

Og igjen: Andregenerasjon skårer høyere på kriminalindekset enn førstegenerasjon, hvilket særlig gjelder mannlige innvandrere fra eks-Jugoslavia, Marokko og Somalia. Sistnevnte har et høyt kriminalindeks (280) når det gjelder spesielt voldsforbrytelser. Etterkommerne skårer imidlertid mye høyere: mannlige etterkommere fra Somalia og Libanon har markant høye indeks for voldsforbrytelser på hhv. 526 og 559, altså mer enn fem ganger så høyt som for gjennomsnittet av alle menn.

Den typen forbrytelser som skaper mest utrygghet, sedelighetsforbrytelser og personfarlig kriminalitet, har økt. Sedelighetsforbrytelser er tilnærmet tredoblet i København, opp fra 23 anmeldelser i første kvartal i 2013 til 60 i samme periode i 2014. I seks år på rad har også antallet kriminelle utlendinger som blir fremstilt for varetektsfengsling i København økt. Hele 84 prosent har utenlandsk opprinnelse. 10 prosent av disse har dansk statsborgerskap. En aktinnsikt fra Københavns politi viste at av 2.854 personer som ble fremstilt for varetektsfengsling i 2013, var 2.148 utlendinger. Den største andelen – 293 personer – er rumenske statsborgere. I 2014 ble det kjent at antallet dømte andregenerasjonsinnvandrere hadde steget med  60 prosent. Samme år viste tall fra Rigspolitiet at 25 % av asylsøkere ble siktet for kriminalitet.

Og nå viser altså den utgaven av Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Trygghetsundersøkelse at antallet seksualforbrytelser har økt kraftig i Sverige. 1,7 prosent av befolkningen – 3 prosent av kvinnene – oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140 000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97 000 i 2014 (side 51). Økningen er faktisk så voldsom at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kaller situasjonen illevarslende.

Skal tro hva denne særdeles raske forandringen til det verre kan skyldes?

Tja, det er som alltid en rekke faktorer inne i bildet, men at det har sammenheng med innvandring er udiskutabelt. Den mest kriminelle gruppen på hele planeten, uavhengig av historie og geografi, er nemlig unge menn mellom 18 og 30 år. Er man klar over dette og tar asylinnvandringens demografiske sammensetning i betraktning, skal man ha knepet øynene godt igjen og stukket fingrene ualminnelig langt inn ørene for ikke å innse det.

Rundt en million migranter fra Midtøsten og Afrika ankom Europa i løpet av 2015 og mannsdominansen er stor. 66,26 prosent av alle voksne innvandrere som ble registrert i Italia og Hellas i 2015 var menn, og de er ofte enslige, unge menn i arbeidsfør alder. I følge UNHCR, som foretok en undersøkelse blant de 367.902 som tok seg ulovlig over Middelhavet i første halvdel av 2015, var majoriteten arabiske (78%), sunnimuslimske (87%) menn (83%) i aldersgruppen 18-35 (71%).

Ifølge det svenske Migrationsverket var hele 71 prosent av alle asylsøkere til Sverige i 2015 mannlige. Mer enn 21 prosent av alle asylsøkerne er klassifisert som enslige mindreårige (EMA). De fleste gutter/unge menn som hevder å være mellom 15-17 år. Av denne gruppen ankom det hele 35.369 og som kjent er aldersfastsettingen heller tvilsom. I følge vårt eget UDI ankom 23 901 gutter/menn til Norge i 2015, mot 7249 jenter/kvinner. I et informasjonsnotat om asylsøkere fra Afghanistan i 2015, opplyste UDI at 49 % av søkerne oppga å være EMA, mens gruppen voksne hovedsakelig besto av enslige menn.

Manndominansen i innvandringen er faktisk så stor at den forstyrrer kjønnsblansen i mottagerlandene. Den avdøde svenske statistikeren Hans Rosling, som grunnla GapMinder Foundation, gjorde et anslag som viste at kjønnsubalansen i aldersgruppen 16-17 år i Sverige nå verre enn Kina, som hittil har hatt verdens verste kjønnsubalanse med en fordeling på rundt 117 gutter for hver 100 jente. Også i Norge endrer innvandringen kjønnsbalansen: Iht. SSB var det per 1. januar 2015 31.800 flere menn enn kvinner i Norge, og antallet menn vokser nå raskest.

Det er dårlige nyheter for den europeiske befolkningen, og da særlig jenter og kvinner, for forskning viser at mannsdominerte samfunn er mindre stabile fordi de er tilbøyelige til å ha høyere nivåer av vold, kriminalitet, sosial uro og dårlig behandling av kvinner, som får sin bevegelsesfrihet begrenset.

Sveriges svar på Kripos, Nationella operative avdelningen, har kartlagt hele 52 områder eller bydeler i Sverige som lovløse, farlige og utsatte steder. I flere av disse innvandrertette forstedene herjer kriminelle gjenger, hvis medlemsmasse hovedsakelig utgjøres av første- eller annen generasjons innvandrere (76% iflg. Journal of contemporary criminal justices rapport, 2012). Såkalte enslige mindrårige asylsøkere (EMA) utgjør en stor del av kriminalitetsproblemet i de større byene. Gjenger av kriminelle gutter og unge menn fra særlig Marokko er blitt et så ressurskrevende problem at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Situasjonen er likedan i Göteborg og den eskalerer. Også politiet i Uppsala har opplevd en økning av kriminalitet som følge av EMA fra Marokko.

Det er så enkelt: fører innvandringen til en økning av antall menn i alderen 18-30 år – den gruppen i verden med størst tilbøyelighet til å begå kriminalitet – vil uvegerlig kriminaliteten i ankomstlandet øke. Det er så innlysende at det er fullstendig ubegripelig at noen i det hele tatt forsøker å benekte sammenhengen mellom innvandringens omfang og karakter og påfølgende kriminalitet.

Likevel forsøker mange, som f.eks. Johansson og statsminister Stefan Löfven. Da Peter Springare tok bladet fra munnen og sa det alle rapporter viser, følte Löfven at det må være feil:

– Jag vet inte hur det ser ut i Örebro, men om jag drar i ett bredare perspektiv har jag väldigt svårt att se att hundra procent av polisens utredningsresurser går till brott som begås av invandrare. Jag har mycket, mycket svårt att ta in den bilden. Jag vill påstå att det är fel, säger han.

Siden han først er statsminister burde han kanskje lese litt mer og føle litt mindre?

Innenriksminister Anders Ygeman hang seg på, selv om han ikke engang visste hva som var blitt sagt/skrevet:

– Jag vet inte exakt vad han sagt, jag har inte Facebook på det sättet. Men generellt sätt måste poliser uttrycka sig sant och relevant och på ett sätt som skapar förtroende för myndigheten, säger Anders Ygeman, inrikesminister.

Ja, det må de, men det gjelder faktisk politikere og journalister også.

Og når de ikke gjør det, men i stedet bortforklarer, tåkelegger eller på andre måter unngår å forholde seg til realitetene – og den angivelig maktkritiske pressen villig lar dem slippe unna med det – da skaper de og nører opp under mistillit. Og den er fortjent, for de viser jo selv med all uønskelig tydelighet at de ikke er til å stole på.

Følgelig er det på tide at politikere og medier slutter å peke på alle andre og heller ser seg litt i speilet. Det er der de vil finne svaret på den økende mistilliten fra et publikum hvis tillit de har forbrutt og forbrukt. Dagens pekelek vil ikke bringe den tilbake, snarere tvert i mot.