Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm har kikket litt i Brochmann II-rapporten, som forresten ikke melder så mye nytt i forhold til den forrige, og kan ikke helt se problemet. Under den forbløffende overskriften «Hvis Sylvi Listhaug håpet på mer innvandringsbekymring, har Brochmann-utvalget skuffet», redegjør han for hvor det butter for ham personlig.
For øvrig taler det faktum at det ikke har vært mer innvandringsbekymring etter den forrige Brochmann-rapporten sitt tydelige språk, ikke minst om hvilken elendig jobb mediene har gjort på dette området, hvilket Slettholms besynderlige kommentar illustrerer. Selv om innvandringsliberale politikere, medier og diverse statsfinansierte pressgrupper foretrekker å tro det, så er det faktisk ikke slik at innvandringskritikere bare våknet en morgen som bekymrede kritikere; man ble i utgangspunktet kritiske fordi man alt hadde notert seg de tendensene og utsiktene Brochmann-utvalget endelig oppsummerte i 2011. Og at der er få endringer i status quo, mens innvandringen fra særlig det som kalles R3-land fremdeles er historisk høy og høyere, er det god grunn til å bli alarmert.
Men for å si det på oslosk: Er’e så nøye ‘a?
Aftenpostens gavmilde mann byr nemlig på en beroligende tablett – av den sorten som er forsynt med rød trekant:
«På lang sikt er vi alle døde», sa økonomen John Maynard Keynes. Sitatet kom meg i hu da sosiologiprofessor Grete Brochmann onsdag la frem rapporten om langsiktige konsekvenser av høy innvandring.
Selv kom jeg plutselig i hu hvor inn i hampen vanskelig det er å integrere seg i distrikts-Norge, og dalstroka innafor, fordi en stor del av befolkningen har et negativt syn på alt som kommer fra Oslo, men på enkelte dager kan visst selv en snill, blid, hyggelig og veloppdragen femtegenerasjons Oslo-borger sympatisere med det synspunktet. Nok om det.
I Slettholms optikk er det jo bare å få til en bedre integrering, for derved å oppnå det helt avgjørende: Å få flere flyktninger i arbeid. Det er jo, som Oslo-kommentatoren bemerker, «godt innenfor innvandringspolitisk konsensustenkning». Å ja, da så!
Jeg mener heller ikke at de langsiktige beregningene i Brochmann-rapporten er uinteressante. Men poenget er at langsiktige perspektiver sjelden er til hjelp for samtidens problemstillinger.
Utvalgets mest konkrete anbefalinger er gode: Økt bruk av lønnstilskudd, større innsats for kvalifisering av flyktninger, og mer evaluering av hva som virker i integreringspolitikken. Helt avgjørende er det å få flere flyktninger i arbeid, understreker Brochmann.
Men det er konklusjoner man kan trekke uten et langsiktig perspektiv, og dessuten godt innenfor innvandringspolitisk konsensustenkning. Det er altså ikke behov for noen drastisk omlegging av norsk innvandringspolitikk, og at integreringen kan og bør bli bedre, er alle partier i prinsippet enige om.
Ingen ting å se her, med andre ord – ingen grunn til noen drastisk omlegging av norsk innvandringspolitikk. Det er bare å få dem i jobb, så går alt bra. Hurra!
Det er bare det at dette har vært innvandrings- og tverrpolitisk konsensus i alle de årene det har vært innvandring til Norge, og resultatet preges av det vanlige: lett å vedta, ekstraordinært vrient å få til. Og det er ikke noe særnorsk problem, om noen skulle tro det. Det gjelder i hele Norden og Tyskland, og det skyldes hvem som innvandrer og hvor mange.
I realiteten klarer vi ikke engang – og det til tross for tverrpolitisk innsats og tiltak for astronomiske summer – å opprettholde status quo; det går faktisk feil vei.
Norge
Her får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer. Bare i statsbudsjettet for 2015 var det satt av svimlende 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. Bare en av fire kommer i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Dette gjenspeiles i Statistisk sentralbyrås (SSB) tall over sosialhjelpsmottagere. Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne har vært stigende år for år, melder SSB. I 2014 utgjorde innvandrere på sosialhjelp 37 prosent av alle sosialhjelpsmottakere (merk at SSB her snakker innvandrer, altså 1.generasjon). I 2015 økte andelen til 40 prosent eller over 50 000 personer.
I følge SSBs tall fra siste kvartal i 2015 lå sysselsettingen for innvandrere fra Asia (Midtøsten) og Afrika på hhv. 53,0 og 40,7 prosent. Og det blir ikke bedre med lengre botid; tvert i mot. Den siste utgaven av Samfunnsspeilet er viet asylsøkere/flyktninger og tar for seg mottak, integrering, arbeid, utdanning og valgdeltagelse. SSB har studert irakere og bosniere spesielt, «for om mulig å kunne si noe om hvordan det vil gå flyktningene som kom hit i 2015 og 2016.»
I rapporten finner vi blant annet litt om arbeidsdeltagelse for asylinnvandrere i aldersgruppen 23-45 år. Bare seks av ti menn er selvforsørget etter åtte år i Norge. Og hva verre er: deretter går andelen ned. Blant kvinner er andelen som er selvforsørget etter åtte år 35 %, men så slutter andelen å øke. SSB viser til at det har vært gjennomført flere studier av innvandreres inntekter og økonomisk integrering og som har fulgt grupper over tid. I disse finner man at menn med asyl/flyktingbakgrunn har en spesiell utvikling: de første årene de er i Norge øker sysselsettingen deres, men etter 7-10 år snur det og andelen faller markant. Fallet kan ifølge SSB ikke knyttes til konjunktur, som f.eks. finanskrisen i 2007-2008.
Kostnadene er så store at de er tilnærmet umulige for en gjennomsnittlig skattebetaler å forestille seg. Det er også grunn til å minne om at Slettholms arbeidsgiver i 2011 fant at det til da var brukt 100 milliarder kroner på ulike handlingsplaner og tiltak. Arbeidsledigheten blant innvandrere fra R3-land var likevel tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.
Men dette er jo det sidrumpede, lukkede Gnore, da. Hvordan går det i andre land, som f.eks. i det mye snillere, åpne Sverige? Ikke stort bedre og det går feil vei der også.
Sverige
En nylig gjennomgang viste at svenske myndigheter har satset over 50 milliarder kroner bare de siste syv årene for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket steg fra drøye to milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert, konstaterte Dagens Nyheter (DN). Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.
Over til Tyskland
I 2015 jublet det tyske næringslivet over den historisk høye asyltilstrømningen, eller som de kalte det: arbeidskraft. I 2016 foretok avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.
Baksmellen er påtagelig, for som i alle andre land viste det seg – ikke uventet – at asylinnvandrerne er dårligere utdannet og langt mindre kvalifisert for europeiske arbeidsliv enn innvandringspådriverne – helt uten grunn – har påstått i en årrekke.
Hovedårsaken er at de fleste mangler grunnleggende arbeidslivserfaring eller har utdannelser som det tyske arbeidsmarkedet rett og slett ikke etterspør. Hele 58 prosent av de asylinnvandrerne som hadde jobb for de dro til Europa tilhører kategorien lavkvalifiserte som kun kan utføre enklere «hjelpearbeid». Slike arbeidsplasser gror ikke på trær og de blir stadig færre. Det tyske næringslivet skriker riktignok etter høykvalifisert arbeidskraft, men av 663.000 ledige arbeidsplasser i juni 2016 var det bare 113.000 som ikke krevde høy kompetanse eller svært lang erfaring.
Det samme er tilfelle i Danmark, der forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyste om at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterlyser.
Apropos Danmark
Her er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kalte tallene skremmende. Senest i desember 2015 viste tall fra Danmarks statistik (DST) at sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere har falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013, hvilket utgjør et fall på 6,9 prosentpoeng. Til sammenligning falt sysselsettingsgraden for etniske dansker med 4,1 prosentpoeng fra 77,9 prosent til 73,8 prosent i samme periode.
I Tyskland forelo Angela Merkels parti Kristendemokratene – i likhet med Venstre og andre innvandringspådrivere her hjemme – å senke minstelønnen fra ca. 80 kroner timen de første seks månedene for å få asylinnvandrere inn på arbeidsmarkedet. Tiltaket er imidlertid sterkt omstridt og det sosialdemokratiske partiet advarer mot å «spille fattige asylinnvandrere ut mot fattige tyskere».
Et lignende forslag er luftet i Danmark, hvor regjeringen har som førsteprioritet å få de nyankomne asylsøkerne i jobb raskest mulig. Formennene for to av Danmarks største fagforbund (3F og HK) påpekte derimot den åpenbare ønsketenkningen: vi snakker faktisk om et problem tverrpolitiske myndigheter forgjeves har forsøkt å løse i minst 17 år.
2. generasjon redder dagen?
Så kan man selvfølgelig sette sin lit til etterkommerne skal jevne ut forskjellene og dekke inn de enorme kostnadene, men med den asyl- og innvandringspolitikken vi fører i dag utjevnes eventuelle fremskritt ved at vi hele tiden har stort tilsig av nye førstegenerasjons innvandrere fra R3-land. Og hva 2. generasjon angår, i SSBs rapport Innvandring og offentlige finanser (2013) heter det:
2. generasjon gjør det bedre enn sine foreldre, men signifikant dårligere enn «nordmenn», og spredningen mellom innvandrergrupper er stor.
De gruppene som det nå kommer mange av til Norge, er blant de gruppene hvor 2. generasjon gjør det dårligst.
Sysselsettingen er lavere og de oppnår færre grunnskolepoeng.
La oss f.eks. ta en liten titt på etterkommere av R3-innvandrere, blant skoleelever med bakgrunn herfra er språkkunnskapene for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. Til tross for at nesten alle norskpakistanske – som er den ikke-vestlige gruppen med lengst botid i Norge – barn er født i Norge, måtte hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen i 2013. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.
Ingen bekymringer i graven
Men bare slapp av, folkens, det er tross alt innvandringspolitisk konsensustenkning at man må få flere asylsøkere ut i arbeid og forbedre integreringen, så da ordner det seg sikkert hvert øyeblikk nå. Da er det jo ingen grunn til noen omlegging av norsk innvandringspolitikk, er det vel?
For noen er det et argument for restriktiv innvandringspolitikk. For andre det stikk motsatte. Selv blir jeg usikker på hvor opptatt vi skal være av tidspunkter der vi alle uansett er døde.
Jepp, så det er bare å kjøre på, dere. Ingen grunn til å bekymre seg for fremtiden når vi som gjorde utviklingen mulig er døde og følgelig slipper å se samfunnet og livsvilkårene vi har etterlatt våre barn, barnebarn og oldebarn.
Men husk nå endelig på å krysse fingrene for at det ikke finnes et liv etter døden.